Humaniora skal styrke humaniora

Også ved Arizona State University merket man nedgang i studenttilstrømming og avlagte grader innen de humanistiske fagene, og i 2010 startet diskusjonene om hva som skulle gjøres. De humanistiske fagene måtte gjøres mer robuste. En prosjektgruppe ble nedsatt. Man så på initiativer ved andre amerikanske universiteter, når det gjaldt styrking av humaniora. For eksempel hadde Wisconsin University prøvd et «Humanities’ Year». Vurderingene på ASU var imidlertid at dette året ga viktig oppmerksomhet, men det bygde i for liten grad mer varige endringer.

Avmystifisere humaniora

ASU anså særlig to ting som viktige for å styrke humaniora: samarbeidet med det omkringliggende samfunn måtte utvikles, og de humanistiske fagene måtte avmystifiseres. Disse to tingene henger sammen, og de knytter aktivt an til sentrale elementer i universitetets overordnete strategi. ASU skal være et universitet med sterke bånd til sin region og sin stat. Denne staten har noen særpreg:

- Sterk befolkningsvekst de siste tiårene: 2,7 mill. innbyggere i 1980, nærmere 6,5 i 2010.

- Uensartet befolkningssammensetning, og vanskelig med full oversikt i befolkningsspørsmålet, fordi andelen illegale innvandrere kanskje ligger så høyt som 7prosent (2010).

- I 2010 hadde Arizona 73 prosent hvite innbyggere, 4 prosent afroamerikanere og 5 prosent urbefolkning. Historien med omfattende undertrykking, herunder ren vold, oppleves fortsatt som nær og smertefull.

- Av de hvite utgjorde meksikanerne 27 prosent, tyskere 16 prosent, irer 11 prosent, mens 10 prosent var av engelsk avstamming.

Når det gjelder språk, viser en undersøkelse av hjemmespråk fra 2010, at 73 prosent snakket engelsk hjemme, 21 prosent snakket spansk, mens nærmere 1,5 prosent oppga navajo som dagligspråk. Arizona State University ligger i «the Valley», området rundt storbyen Phoenix, med fire ulike campi. I dette området bor 4,3 og de rundt 6,5 millioner innbyggere i staten Arizona.

Bygge sterke bånd

Universitetet skal altså i tråd med sin strategi bygge ut sterke bånd til en region med store forskjeller. Denne målsettingen var viktig også for Project Humanities da man startet opp i 2011, under ledelse av professor i engelsk litteratur og tidligere dekan for College of Liberal Arts and Sciences, Neal Lester.

Professor Lester er en av de få afroamerikanske professorene ved ASU, og han var den første afroamerikaner som avla doktorgraden ved Vanderbilt University. Man kan ikke se bort fra det at nettopp han ledet prosjektet, bidro til å etablere gode forbindelser til ulike minoritetskulturorganisasjoner i Arizona. Mange av Project Humanities’ initiativer og prosjekter har med forskjell å gjøre, ikke bare etniske forskjeller, men også forskjeller når det gjelder kjønn og seksuell identitet, samt språk og kultur i vid forstand.

QR-koder i navajo-vev

Project Humanities’ hjemmeside presenterer en del viktige initiativer og delprosjekter så langt. Her finner vi blant annet Encoded Textiles Project, et prosjekt hvor kunstneren Guillermo Bert er en nøkkelperson. Han hadde samarbeidet med mapuchefolket i Chile og funnet en måte å bevare deres fortellinger og poesi på, ved hjelp av barkodeteknologi. Dette arbeidet videreføres i Arizona.

Guillermo Bert samarbeider her med navajofolket, og studenter og ansatte ved ASU, for å dokumentere og bevare navajoenes kultur. Studentene intervjuer navajoer, og ber dem fortelle historier slik de selv har blitt fortalt av dem av folkets eldste, og på språket Dine, som er i ferd med å dø ut. Studentene gjør opptak av fortellingene. Dette materialet overføres til barkoder, som igjen overføres til QR-koder. Senere kan for eksempel smarttelefoner lese av disse kodene.

Navajofolket har også en kultur for teppeveving. I samarbeid med Guillermo Bert blir QR-kodene overført til vevningsmønstre, som veves på tradisjonell måte av navajokvinner. Teppene har blitt presentert på utstillinger flere steder. Guillermo Bert har funnet en måte å sammenfatte kultur og teknologi på, som videreutvikles i samarbeid med Project Humanities.

Utvikler uttrykkskraft

Phonetic Spit er et prosjekt rettet mot tenåringer. Phonetic spit skal være et trygt sted hvor unge mennesker kan utvikle sin egen stemme og sin uttrykkskraft, og slik bidra i utviklingen av samfunnet så vel som utviklingen av det talte ords kunstformer. Slik er prosjektets «mission» utformet:

"Phonetic Spit creates a safe place to empower young people to establish their voices and use it to become driven and contributing citizens of the world, using the art of the spoken word poetry in an effort to combat illiteracy and silence".

Dette prosjektet finner sted i samarbeid med mange organisasjoner koplet til skole, kunst og lokalsamfunn. Omkring 30 videregående skoler og ungdomsklubber i Phoenix-området holder hvert år workshops i unge, nye poesisjangre som rap og poetry slam. Nøkkelpersoner i dette arbeidet er en tidligere ASU-student, Myrlin Hepworth, som selv er en rap-artist, og student Thomas Stanton, med både teoretisk og praktisk interesse for slike kulturformer. Workshopene inngår i et nasjonalt nettverk for rap og ny muntlig poesi, noe som medfører at de beste utøverne får sjansen til å delta i den nasjonale konkurransen Brave New Voices eller til og med den internasjonale Youth Poetry Festival.

Bidra til verdidiskusjon

"Top 10 questions answered by Project Humanities" er et annet Project Humanities initiativ. Under denne overskriften diskuteres verdier på en måte som skal få ulike grupper i tale. Prosjektet ser det som en viktig oppgave å bidra til å opprettholde en bevisst og aktiv verdidiskusjon i samfunnet. September 2013 sto spørsmålet «Are we losing our humanity?» på dagsordenen.

Med dette spørsmålet ønsket prosjektet også å favne videre enn region og nærmiljø. Man ville i dialog med ledere, både politiske ledere og næringslivsfolk, på nasjonalt nivå. Det viktigste tiltaket var en paneldebatt i presseklubben i Washington DC med i alle fall B-listas sentrale navn som deltakere. Tiltaket fikk god pressedekning og ga Project Humanities nasjonal synlighet.

For prosjektet var tiltaket også viktig fordi det ga innspill til en ny prosjektidé, hvor man trenger å vite hvilken form for etiske diskusjoner og kunnskaper sentrale ledere har behov for, som de kan være interessert i å bidra i utviklingen av. Project Humanities planlegger å arbeide mer med verdier og verdidiskusjoner i tiden framover.

Verdier, kunst, kultur

Det er tankevekkende å se hvor aktivt Project Humanities arbeider i og med regionen og nærmiljøet. Regner vi hele Arizona som universitetets nærmiljø, er dette nærmiljøet større enn Norges befolkning. Prosjektet er overbevist om at sterke bånd til det omkringliggende samfunnet god oppslutning fra regionen om universitetet og universitetsoppgavene er viktig og vil styrke de humanistiske fagene.

Hvordan knyttes så disse båndene til regionen? Prosjektet adresserer tema som folk er opptatt av, og man tar fatt i dagsaktuelle utfordringer for eksempel i forhold til utdanning, slik tilfellet er med Phonetic Spit. To felt står svært sentralt i Project Humanities’ arbeid: verdier og kunst/kultur.

Prosjektet imponerer ikke bare ved sin aktive nettverksbygging, men også ved bevisst ivaretakelse av sentrale relasjoner. Man har forbindelser til minoritetsledere og minoritetskunstnere. Man samarbeider med næringsliv, samfunnsledere, skolefolk og, ikke minst, en mengde frivillige organisasjoner.

Reiser utfordrende problemstillinger

Alle kan være enige om at nettverk er viktig, men hvordan utvikler man solide nettverk? Project Humanities inviterer aktivt til tiltak og initiativer, og bruker også nettverkspersoner som innledere, kommentatorer eller paneldeltakere. Man drar personer fra nettverkene inn i prosjektene. Project Humanities reiser ofte utfordrende problemstillinger, for eksempel rundt seksuell identitet, også i mindre lokalsamfunn.

Det er ingen ting som tyder på at Arizona er en spesielt åpen og nytenkende stat. Behovet for åpne samtaler om utfordrende tema med sikte på økt toleranse og ny forståelse er til stede i denne regionen. I planleggingen av slike temamøter samarbeider prosjektet aktivt med organisasjoner for seksuelle minoriteter. I de åpne tiltakene jeg har deltatt på, har denne gruppen møtt tallrik opp, og aktivt deltatt i diskusjonene, for eksempel etter en filmvisning.

Hva kan vi lære?

Etter å ha fulgt Project Humanities i to måneder er nettopp dette med nettverk og eksterne kontakter et av de punkter jeg har spurt meg om vi på HF NTNU kunne ha noe å lære av. Er vi åpne nok og aktive nok mot det omkringliggende samfunnet? Som kjent skal studentene våre ha jobb. Dermed trenger de eksempler på hvordan fagkunnskap brukes i arbeidslivet. Gode eksterne kontakter kan være nyttige her.

Har vi en dyp nok forståelse av NTNUs humanistiske miljøer som kulturell drivkraft? Jeg spør meg også om vi har en tilstrekkelig vid forståelse av hva et humanioraprosjekt kan være. Inspirert av Project Humanities tror jeg det er strategisk for oss å forstå forskning i vid forstand, som FoU, og inkludere utviklingsarbeid på en tydeligere og stoltere måte. Phonetic Spit er et prosjekt, et viktig prosjekt. Ikke et forskningsprosjekt i tradisjonell forstand, men ny kunnskap framkommer: utdanningen utvikles med ny didaktikk, så også sjanger og sjangerforståelse, i tillegg til kunstpedagogiske metoder.

Kanskje framkommer ny kunst. Humaniora bidrar med mye god og viktig forskning som primært er basert på studier av tekst og litteratur, og slik skal det være. Men hvis humaniora i vår tid også trenger å vise samfunnsrelevans på en tydelig måte, kan det være viktig at vi også har tilstrekkelig med andre typer av prosjekter. Project Humanities styrker min tro på akkurat det.

Utfordring I: Penger

Project Humanities startet opp med finansiering over det strategiske budsjettet til ASU-presidenten, som rektor heter her. Bevilgningen løper for 3-5 år, avhengig av evalueringen etter tre år. Fortsatt utgjør disse pengene den viktigste delen av prosjektets finansiering. Det er imidlertid kommet til et mindre antall donorer, rundt 30, med relativt små beløp. Ikke desto mindre er disse pengene viktige, fordi de kommer uten forpliktelser og kan brukes etter prosjektledelsens vurderinger.

Giverne utgjør også et viktig nettverk. De er positive og entusiastiske støttespillere som deltar på mange ulike måter. ASUs president har også sendt ut et generelt bud til alle forskere og alle enheter om å øke den eksterne finansieringen. Dette budet har også nådd Project Humanities, som øker denne delen av virksomheten. Initiativ er tatt mot næringslivet og mot et stort sykehus, men resultatene er foreløpig ikke avklart. Men andre ord: PENGER er en utfordring, som så mange andre steder i verden.

Utfordring II: Forankring

Jeg har også lurt på om forankring kan være en utfordring. Project Humanities har full støtte på universitetets toppnivå. Det har også etablert et imponerende stort nettverk av samarbeidspersoner og –organisasjoner i regionen. Men det er uklart for meg i hvor stor grad humanistiske forskere er aktivt integrert i virksomheten. Prosjektet holder en science cafe i samarbeid med teknologimiljø, og har aktive samarbeidsrelasjoner med sosialfagsutdanningene. Man har en egen, tverrfaglig studentgruppe, ASUPHSI (Arizona State University Project Humanities Student Initiatives), som arbeider frivillig på de store, åpne arrangementene til prosjektet.

Studentgruppen har sitt eget styre på 8 personer, og setter i gang egne initiativer. Dette semesteret arbeider de under parolen «Building Bridges», og arrangementene deres dreier seg om at mennesker som vanligvis ikke møtes og snakker sammen, skal gjøre nettopp det. Denne gruppen har såmidler fra Project Humanities. Sist jeg snakket med dem, arbeidet de med en ide om et møte mellom eldre mennesker og unge dataspillentusiaster.

Utfordring III: Eierskapsfølelsen

Studentene er altså brukbart integrert, også fordi noen kurs er tilknyttet prosjektets virksomhet. Jeg må finne ut mer om hvordan forskerne forholder seg til prosjektet, ikke minst humanioraforskerne. Og ikke bare forskerne, men faktisk «linja». Forholder instituttlederne seg aktivt og positivt til prosjektet? Ser de for seg at det kan komme prosjektresultater som vil påvirke den måten de arbeider på? Og hva med den nye humanioradekanen? Opplever han dette som sitt prosjekt?

Det er for tidlig å besvare disse spørsmålene, men alt tyder på at universitetsledelsen forventer at prosjektresultatene skal påvirke virksomheten innen de humanistiske fagene.