Gjesteskribenten:

Forskningsrådet i trøbbel

Det stormer rundt Forskningsrådet. Her skisserer Helge Holden fire forslag til forbedringer.

Noen hevder at vi kan legge ned Forskningsrådet og dele ut midlene direkte til universitetene. Det er en utrolig dårlig idé.
Noen hevder at vi kan legge ned Forskningsrådet og dele ut midlene direkte til universitetene. Det er en utrolig dårlig idé.
Publisert

Forskningsrådet er nå utsatt for den sterkeste kritikk siden det ble etablert i 1993 som en sammenslåing av fem ulike forskningsråd. Siden Norge i motsetning til for eksempel Danmark og Sverige ikke har større private forskningsfond, har Forskningsrådet de facto nasjonalt monopol på konkurranseutsatt forskningsstøtte, og rådet deler ut over 10 milliarder kroner hvert år. Det er særlig prosessene som leder frem til tildeling som er blitt kritisert – og med god grunn. Monopolsituasjonen krever bunnsolide og transparente prosesser som må ha legitimitet i fagmiljøene.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Samtidig kan en monopolinstitusjon med en innvilgelsesprosent på under 10, aldri bli populær. Og det kommer ikke til å gå bort. Å nekte å uttale seg til Khrono når kritikken kommer, kler en monopolinstitusjon dårlig. Historien som Khrono bragte om Inger Skjelsbæk (UiO) som fikk avslag på en søknad til Forskningsrådet (karakteren 4 og ikke støtteverdig), og med omtrent samme søknad mottok et ERC Consolidator Grant, skal ikke være mulig. Man kan forstå situasjonen om søknaden fikk topp vurdering begge steder, men bare ble støttet ett sted, men derfra til «ikke støtteverdig» er det et langt sprang.

Forskningsprosjekt er blitt som et adelsmerke

La oss først se litt på rammene. I Norge er vi mer privilegerte enn mange andre land idet vi har innbakt forskningstid i stillingene våre, og det betyr at vi ikke trenger et forskningsrådsprosjekt for å få forskningstid i faste stillinger. Men Forskningsrådet er uunnværlig for rekruttering med støtte til ansettelse av stipendiater, postdoktorer og forskere. Videre gis det driftsmidler samt større utstyrsbevilgninger som institusjonene ikke kan dekke selv. Samtidig er presset på å få et forskningsprosjekt blitt mye større – det vektlegges ved ansettelser, nyansatte oppfordres spesielt til å søke, og de som til slutt får tilslag, får stor oppmerksomhet. Et forskningsprosjekt er blitt som et adelsmerke. Jo flere som søker, jo mindre blir andelen som får. Det blir også kritisert at mye av midlene er avsatt til tematiske satsninger, og at færre midler er avsatt til den frie, nysgjerrighetsdrevne forskningen. Siden myndighetene har lite innflytelse på forskningstemaene på universitetene – slik bør det være – er det naturlig at myndighetene ønsker å sikre en høy nasjonal forskningskompetanse på områder av nasjonal betydning – for eksempel petroleumssektoren, maritime og marine problemer, nordområdene og digital infrastruktur. Man kan alltid diskutere balansen mellom de tematiske satsninger og den frie grunnforskningen, men det fornuftig å ha tematiske satsninger.

Noen hevder at vi kan legge ned Forskningsrådet og dele ut midlene direkte til universitetene. Det er en utrolig dårlig idé. Riktignok vil vi spare administrasjonskostnadene til Forskningsrådet, men universitetene er ikke godt egnet til å fordele midlene sine etter kvalitet. Og tematiske satsninger blir vanskelig. Det er ikke slik Aksel Tjora sier til Khrono at «en betydelig andel av pengene som staten gir til forskning, går på den ene siden til å fordele penger og på den andre siden til å søke om disse pengene», men han har godt poeng når han sier at hver enkelt bør tenke gjennom om det er verdt tiden å søke om og om igjen når innvilgelsesprosenten ikke overstiger 10. De fleste vil jo aldri lykkes.

Bruker mye tid på å tenke søknadsstrategisk

Det blir hevdet at tiden vi bruker på å utarbeide søknader som ikke blir støttet, er bortkastet. Ingen bedriftsleder ville la sine ansatte bruke tid på å skaffe prosjekter med mindre enn 10% sjanse til suksess. Det har vært noen forsøk på å begrense hvem som kan søke, men i den akademiske frihetens navn gjøres det motsatte – nemlig at alle oppfordres til søke selv om man kan si på forhånd at sjansen for suksess er minimal. Jeg tror det uansett er sunt at alle tenker gjennom hva man skal gjøre fremover, setter seg ærgjerrige mål, og utarbeider en strategi for å nå dem. Det kan være godt å få en ekstern vurdering av disse. Men når sjansen for suksess er liten, går mer og mer tid med til å tenke søknadsstrategisk, og det er bortkastet tid. Utarbeidelse av budsjetter er blitt komplisert, særlig for prosjekter med samfinansiering, og her er tiden brukt for avslåtte prosjekter bortkastet tid.

Så kommer utvelgelsesprosessen. For de tematiske programmer er det kvalitet og relevans som avgjørende, men for FRIPRO (fri grunnforskning) skal det bare være faglig kvalitet som er avgjørende. Områdedirektør Fridtjof Fossum Unander beskriver evalueringsprosedyren i Khrono. Søknadene fordeles på ca 100 paneler. Panelenes fagfelt er tilpasset den totale søknadsprofilen, og søknadene tilordnes panel ved hjelp av kunstig intelligens. Panelene gjør deretter sin vurdering. Panelevalueringen diskuteres i porteføljestyrene, som så bestemmer hvilke prosjekter som skal støttes. Søkerne gis en tilbakemelding.

Tidligere har ERC blitt fremholdt som gullstandarden innen søknadsbehandling. Selv om den ikke er perfekt, er det passende å minnes Churchills «democracy is the worst form of Government except for all those other forms that have been tried from time to time». En stund la Forskningsrådet seg tett opp til ERCs prosedyrer, og det skulle det ha fortsatt med.

Her er fire forslag til forbedringer:

1. Ha faste paneler som søkerne kjenner på forhånd, og der søkerne bestemmer hvilket panel som skal behandle søknaden.

Algoritmer er fortsatt for uprøvd til å benytte på dette. Problemet med tverrfaglige søknader er det samme uansett panelstruktur. Dette er et vanskelig problem uten klar løsning. Søkerne kan angi to paneler, eventuelt be om fageksperter fra flere områder.

2. Bruk eksterne fageksperter på alle søknader.

Det er nærmest oppsiktsvekkende at dette ikke gjøres. Alt for mye tillit tillegges små paneler. Håndtering av reglene for habilitet er godt innarbeidet, og rutinene blir fulgt nøye. Men det er ett aspekt som har gått under radaren, nemlig fagfelt. Om en forsker har brukt hele sin karriere innen ett felt, har vedkommende en naturlig forkjærlighet for dette feltet, og dette vil gi søkere fra feltet en fordel. Dette fanges ikke opp av vanlige habilitetsregler. Små paneler gjør dette viktig.

3. Gi konstruktive tilbakemeldinger til søkerne.

Det er viktig, men ikke lett. Nå er tilbakemeldingene til søkerne ofte verdiløse. Her er et eksempel fra en ung søker som på tredje forsøk fikk 6 («svært god») på alle kriterier, og fikk samme tilbakemelding på hvert av kriteriene: «Søknaden svarer svært godt på kriteriet. Den har svært få, uvesentlige, mangler.» Hvordan skal denne søknaden bli bedre neste gang? Det vanskelige med tilbakemeldinger er at mange ganger er søknaden sånn sett OK, den er bare ikke god nok, og det er lite som tilsier at søkeren noen gang kan klare å nå opp. I ERC var det en tilbakemelding som var bannlyst, nemlig å si at søknaden var «good, but not good enough». Det skulle alltid gis konstruktive tilbakemeldinger, men det er ofte lettere sagt enn gjort.

4. Vurder å innføre totrinns søknadsprosedyre, og med karantene for dårlige søknader slik som ERC.

La første runde være med forenklet budsjett. Om for eksempel en tredel av søknadene gikk videre til andre runde, ville mye ressurser vært spart.

Knefall med loddtrekning

Rektor Svein Stølen og Åse Gornitzka kommer i Khrono med to forslag til forbedringer. Først understreker de fordelen av å ha en ekstern konkurransearena, og at det virker skjerpende på oss alle, et syn jeg deler helt. Det første forslaget sier at «at søkere i framtiden kan kommentere fagfellevurderingene og at dette inkluderes før endelig prioritering.» Jeg synes det er et urealistisk forslag. Det blir lett påstand mot påstand, ingen dialog, og jeg tror det er liten vilje hos fagekspertene til å revurdere sin evaluering. Det er allerede stort press på fagekspertenes tid og vilje til å stille opp, og jeg tror ikke det vil gjøre det lettere å få tak i gode fageksperter. Det vil også medføre økt administrativt arbeid og forsinke prosessen ytterligere. Det andre forslaget er å foreta «en internasjonal evaluering av kvaliteten i Forskningsrådets arbeid med søknadsvurderinger, inkludert kvaliteten i systemet for fagfelleevaluering og administrasjonens rolle.» Jeg synes det er et godt forslag, og å la den nåværende leder av ERC, Jean-Pierre Bourgignon, lede den, er en glimrende idé. Jeg kjenner ham som en fornuftig og velreflektert person som har gjort ERC til en formidabel suksess.

Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab, et ærverdig akademi etablert i 1742, har nylig foreslått en annen strategi som involverer loddtrekning. Prosedyren, som er diskutert i en Hvidbog, er kort fortalt at man først, og på tradisjonelt vis, velger ut prosjekter som åpenbart skal ha støtte og velger fra prosjekter som ikke er støtteverdige. Blant de gjenværende foretar man ganske enkelt en loddtrekning. Det er ressursbesparende, alle klagemuligheter bortfaller, og det er også lettere for søkerne å akseptere avslaget – man hadde ikke levert inn en for dårlig søknad, man hadde bare vært uheldig. Men samtidig er det et knefall for tanken om at man kan vurdere og rangere forskningskvalitet. Erfaringen min fra vurderinger både i ERC og Forskningsrådet er man bruker desidert mest tid på «gråsonen», akkurat de prosjektene som faller inn under loddtrekning. Selv om ikke alle argumentene som brukes i slik diskusjon er like aktverdige, tror jeg fortsatt at de som vurderer søknadene gjør en bedre jobb enn en samling apekatter. Å la loddtrekning bli en integrert del av forvaltningen er et langt skritt å ta.

Heldigvis virker det, ifølge Khrono, som den nye direktøren for Forskningsrådet, Marie Sundli Tveit, vil ta tak i den kritikken som er kommet, men det krever en reell vilje på alle trinn til å innse at prosessene må endres radikalt.

Rangering av forskning og forskningsprosjekter er ingen eksakt vitenskap, og et felt der skjønn og personlige vurderinger nok betyr mer enn vi liker. Det betyr at prosessene må være mest mulig kvalitetssikret, transparente og ha aksept i fagmiljøene.

Som oftest vinner det beste laget i fotball, men som Egil «Drillo» Olsen sier «Flaks er en undervurdert faktor i fotball». Vi kommer nok ikke helt unna dette når søknader evalueres.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.