Kunnskap for en bedre verden

gjesteskribenten

Usemje for ei betre verd

I overskriften spinner gjesteskribent Cecilie Raustein på NTNUs slagord «Kunnskap for ei betre verd», noe som minnet meg på at dette slagordet straks kan feire sitt 10-årsjubileum. Men blir verden noe bedre? Sånn egentlig?

I likhet med mange av mine gode kolleger på NTNU, holder jeg mange foredrag i inn- og utland. Gjerne ledsaget av en Powerpoint, helst med fyndige kulepunkter og fancy illustrasjoner. NTNU har egne maler for slike presentasjoner; de oppdateres med jevne mellomrom, og vi ansatte er meget sterkt oppfordret til å bruke maler med NTNU-logo. Et sterkt incitament til å bruke disse malene, er at de har NTNUs fantastiske slagord som en integrert del. Det må være et av sektorens beste slagord, en genistrek innført fra årsskiftet 2014 – slagordet vårt har altså straks tiårsjubileum [1].

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap. Professor II ved UiB.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt. Aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida.

 

«Kunnskap for en bedre verden.»

Hvem skulle ikke kunne stille seg bak det? I våre aller beste stunder tenker vi at det er akkurat det vi holder på med. Å finne, forske fram, sette i system, undervise i og formidle denne kunnskapen. Som skal føre til en bedre verden. Noe vi får betalt for å bidra til.

Men så er det jo ikke så enkelt, likevel. «Bedre» innebærer for det første at en har gjort en sammenligning, en subjektiv vurdering. «Bedre» er ikke en objektiv størrelse, og «en bedre verden» for meg er ikke nødvendigvis «en bedre verden» for deg, eller alle andre.

Indikatorer er kjekke når en skal påvise at ting er blitt bedre. Hvis målet er høyest mulig skår på en viss indikator, og tallene viser at et eller annet aspekt ved verden har høyere skår i år enn i fjor, så har jo verden blitt bedre. Statistikk lyver jo ikke, unntatt i vitser (Du vet: Det finnes tre typer av usannheter: løgn, forbannet løgn, og statistikk).

Men som akademiker må en jo stille spørsmål ved alt. Kikke på baksiden av ting. Finne «den første beveger». Viktige spørsmål blir da hvordan indikatorene er fastsatt, hvem de er fastsatt av, og hva de skal vise. Indikatorer er klart ment å gjøre vurderingsprosessen lettere og mer gjennomsiktig for den som skal rapportere tall og trender for de som er høyere oppe i systemet. Våre eiere. De som bevilger penger. For eksempel til akademia.

Det kan virke selvfølgelig og enkelt nok for den som står på utsiden og ser inn, at tall på opptak, studenter møtt, gjennomstrømming, frafall, antall studiepoeng og ferdige grader produsert, samt karaktergjennomsnitt, er gudegitte indikatorer; objektive størrelser som er avgjørende for å måle ett lærested mot et annet, og et akademisk år mot et annet.

Det er klart, disse tallene i seg selv måler ikke kvalitet eller trivsel, men da har vi studentevalueringer, helseundersøkelser (Shot), arbeidsmiljøundersøkelser, antallet langtidssykemeldinger, varslingssaker etc. som indikatorer på dette. For å måle samfunnsrelevans kan vi sjekke hvor mange av våre kandidater som er i fullt arbeid ett eller to år etter avsluttet utdanning, og legge inn spørsmål som en avkryssingsboks i studentevalueringen: Hvor nyttig oppfatter du dette emnet for din framtidige karriere?

Fine, ryddige søylegrafer; klare, entydige kakediagram, eller grafer med blomsterfasong, om du føler for å være litt mer fancy.

Men hvordan måler man for eksempel dannelse? Gode holdninger? Etisk ryggmargsrefleks? Akademisk modenhet, evne til selvstendig og kritisk tenkning, kreativitet, ansvarsfølelse, omsorgsevne, driv – for ikke å snakke om «personlig egnethet»? Joda, vi har noe som kalles en «skikkethetsvurdering» for enkelte utdanninger. Og her foretas det løpende vurderinger av studentene, etter beste skjønn.

Enhver som har vært i nærkontakt med hodejegerbransjen, vet at «personlig egnethet» er et begrep som kan romme eller skjule et nærmest ubegrenset antall vurderinger av hva som helst. I ansettelsesprosesser kan dette overtrumfe de aller fleste formelle indikatorer som ansiennitet, tittel, karakterer etc. Det er en svart boks som det egentlig er umulig å protestere mot. Hvordan kan en argumentere mot et utvalg som har konkludert med at du ikke skårer høyt nok på indikatoren «personlig egnethet»? Egentlig betyr dette bare: «Toneangivende stemmer i dette utvalget syns ikke at du skal få jobben; de likte en annen søker bedre». Der er det igjen. Bedre. «Bedre» er subjektivt.

Nærmest uansett hvor bra indikatorer en har, uansett hvor enige vi er om relevansen til de indikatorene som er plukket ut, vil indikatorer som oftest komme til kort på en eller annen viktig måte. Desto verre er det da om en har som holdning at indikatorer i seg sjøl ikke er noe bra, og i hvert fall ikke hvis de blir brukt som styringsredskap. Og så kan en sitere Goodharts lov, som sier at når en indikator blir et styringsmål, slutter det å være en god indikator: When a measure becomes a target, it ceases to be a good measure.

Et mye brukt eksempel er spikerproduksjon. Hvis suksessindikatoren er antall spiker produsert, så vil en smart bedriftsledelse sette alt inn på å snu produksjonen over på så små spiker som mulig. Og dette vil alle ledere ved alle spikerfabrikker gjøre. Dermed vil markedet oversvømmes av små spiker, mye mer enn folk har bruk for. På samme måte om suksessindikatoren er antall kilo spiker produsert. Nå vil ledelsen få produsert færre, men større spiker. Og markedet vil oversvømmes av altfor mange store spiker.

Det er altså ikke uviktig om indikatoren etterspør antall studiepoeng eller antall ferdige grader; årsstudier og etter- og videreutdanning, eller mastergrad. Gæli blir det åkkesom!

I tillegg til dette er det av avgjørende betydning hvordan man regner inn ulike kategorier under en viss indikator. For eksempel kan en tenke seg at dersom høyest mulig gjennomstrømming er et mål i seg selv, kan man i et slikt system bli tvunget til å heve listen for å stryke kandidater, å bli for «snill» med karakterene, å lempe på kvalitetskravene. Eller innføre nye kategorier, som «fast midlertidig ansatt». Der tallene, men ikke nødvendigvis realitetene, er blitt endret.

Og da er vi jo ikke blitt bedre. Og verden er ikke blitt det spor bedre, den heller!

Eller – forresten: Det kommer jo selvfølgelig an på hvilken indikator man bruker.

[1] Nytt slagord: Tidligere rektor Gunnar Bovim oppgir tidligere prorektor Kari Melby som opphavskvinne til slagordet, Kari Melby viser til sin stab; hun og Morten Størseth navngir begge Thor Bjørn Arlov, som i sin tur oppgir at han lot seg inspirere av Sintefs flotte slagord Teknologi for et bedre samfunn. Dette slagordet ble til ved en dugnad mellom et 30-talls ledere på en rekke av strategiseminar i 1991-1992, og opptrådte første gang i Sintefs strategidokument i 1995 (kilde: Gunnar Sand).