Hva vil NTNUs styre bli husket for?

«Vår akademiske kultur kjennetegnes bl.a. av høy etisk bevissthet», står det i NTNUs strategi. Hvordan kommer denne til syne i styret ved NTNU, stående overfor spørsmålet om boikott? I mitt fag, musikkpedagogikk, ser vi til Trygve Bergem og individets moralske kompass. Han sier det handler om å oppdage når man står overfor en etisk utfordring, utvikle moralsk refleksjon, være villig til å ta moralsk ansvar, og utvikle en karakterstyrke som gjør at man handler i samsvar med sin overbevisning. Etikken har altså en mening først når den gir seg utslag i praktisk handling. I minnetalen til Desmond Tutu sa Sør-Afrikas president at biskopen hadde vært nasjonens moralske kompass og samvittighet. Vi husker de store, som for eksempel Jens Bjørneboe: « Skolen (les universitetet) har ingen annen oppgave enn å dyrke og pleie vår rene menneskelighet. Det finnes bare ett riktig spørsmål å stille om en skole eller en oppdragelsesform. Befordrer den vår menneskelighet? Blir man menneske av den? (2006:73). Eller la oss hente fram visjonære Arnulf Øverland: Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv (1937). Eller den vi husker best av alle: «Gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg». Dette forutsetter mot.

Ytring

Til NTNUs Styre og Rektor: - Situasjonen i Palestina er akutt og krever vår oppmerksomhet og handling

Boikott, bortsett fra at vi vet det kan virke, er først og fremst et indre imperativ hos alle oss som er sjokkerte, søvnløse, fortvila, som reagerer med en naturlig medmenneskelighets-refleks på massakrene i Gaza. Vi er følelsesmessig knyttet til mennesker som lir, i solidaritet. Den som ikke har kjent på dette, kan ikke ha sett mange nok videoer med barnehjerner utenfor hodet, med femåringer som drar døde småsøsken ut av betongen, med amputasjoner uten anestesi i utbomba sykehus. Vi reagerer nemlig når vi ser noen utsettes for avskyelige handlinger.

I årevis har vi implementert NTNUs etiske strategi i pensumet til studentene; gjort dem kjent med en rekke musikere og kunstnere som løftet fram sin protest og kamp for menneskeverdet, gjennom musikk: Oscar Peterson, svart pianist som avslutta alle sine konserter i en årrekke med «Hymn to freedom». John Coltrane, som skrev «Alabama», da en søndagsskole med svarte jenter ble bombet der. Harald Sæverud; «Kjempeviseslåtten», hans musikalske motstandskamp mot den tyske okkupasjonen. Høvdingene blir husket.

Kunnskap for en bedre verden? Det var høyt utdanna ingeniører og forskningsgrupper som bygde konsentrasjonsleirene, velutdanna leger som sto for grusomme eksperimenter på mennesker. Kunnskap er nemlig ikke nok. Den må forankres i empati, om vi skal bevare vår menneskelighet. Er det ikke nok juridisk og akademisk rasjonalitet i diskusjonene om boikott eller ikke nå? Løsningen for styret nå må være at hver enkelt lytter til sin etiske overbevisning. Den som skal stå seg når barnebarna spør; hva stemte du, bestefar? Den man skal huskes for.

N.N. brev fra en anonym fange som overlevde konsentrasjonsleirene, ifølge Inge Eidsvåg, 2005:

«Kjære lærer!

Jeg er overlevende fra en konsentrasjonsleir. Jeg så det som intet menneske burde være vitne til:

Gasskamre bygd av dyktige ingeniører.

Barn gasset i hjel av velutdannede leger.

Spedbarn drept av erfarne sykepleiersker.

Kvinner og deres babyer skutt og brent av mennesker med eksamener fra gymnas og universitet.

Jeg er blitt mistenksom til utdannelse.

Min bønn er: Hjelp elevene dine til å bli menneskelige. Ditt arbeid må aldri produsere lærde monstre, dyktige psykopater, velutdannete Eichmanner. Lesing, skriving og regning er viktig bare hvis det tjener til å gjøre våre barn mer menneskelige.»