Tre musikkelskere røper hvem som er deres favorittgitarister blant kvinnene
Fortsatt blir bass, gitar og trommer sett på som gutteinstrumenter. Men stadig flere kvinner baner vei og utmerker seg. Her er favorittene til de tre musikkjennerne Robert Sætervik, Geir Egil Dahle Øien og Bård Ose.
- På scenen er Marie Kristin Dale høyt og lavt og turnerer med letthet rollen som gitarist, sanger og dialogen med publikum, mener Robert Sætervik. Jarle H. Moe/Wikimedia Commons
Nesten ingen kvinner søker på høyere utdanning innen bass, gitar og trommer. Tendensen er den samme over hele landet, og også i Sverige og Danmark. UA utfordret tre menn som vi veit både elsker musikk og har peiling på musikk. De fikk i oppgave å fortelle hvem som er deres favorittgitarist blant kvinnene.
Robert Sætervik er en nestor innen trøndersk musikk. Han er mangeårig musikkjournalist og programleder i NRK, og leder programmet Radio Rock i NRK P1 sammen med Hilde Zahl. Han har også i mange år vært med å arrangere den trønderske platemessa.
Sætervik har lyst til å fremheve to kvinnelige gitarister, som begge er komponister og låtskrivere, og som styrer sine egne band og prosjekter.
« Hedvig Mollestad hørte jeg første gang som gitarist i bandet til Jarle Bernhoft. Hun tok sin plass i bandet med særpreg og stil, og jeg tenkte at denne gitaristen måtte jeg finne ut mer om.
Jeg fant raskt ut at denne særs dyktige gitaristen hadde bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole, og at hun ble kåret til årets unge jazztalent på Moldejazz i 2009.»
«Like etter startet hun sitt eget band Hedvig Mollestad Trio med bassisten Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad. De opererer innafor en ganske sjangerfri sone med instrumental musikk med elementer av forskjellige rock og jazzuttrykk. De har gitt ut sju album og turnert over store deler av verden, og det er nettopp live jeg synes både Hedvig og bandet hennes har sin store styrke. De leverer et solid stykke musikalsk håndverk,samtidig som de alltid greier å overraske og utfordre publikum.
Anbefalte låter: All Of Them Witches, Sugar Rush Mountain,Kathmandu
Den andre er gitaristen, sangeren og låtskriveren Marie Kristin Dale som jeg hørte første gang i Bergen for noen få år siden som frontfigur i trioen MK’s Marvellous Medicine, et band som spiller moderne blues og soul. De ga ut debutplata si i 2016 og den fikk de Spellemannprisen for. De ble også raskt en attraksjon på klubber og festivaler. Ny plate kommer sommeren 2019 fra MK’s Marvellous Medicine, og i tillegg så har Marie Kristin Dale også tatt en master i musikkpedagogikk.»
ÇPå scenen er Marie Kristin høyt og lavt og turnerer med letthet rollen som gitarist,sanger og dialogen med publikum. Og som med Hedvig, du veit aldri helt hvor musikken og gitaren tar deg med i løpet av en låt.
Anbefalte låter: You make me swoon, Surfing Rainbows, Where Do You Go.»
Geir Egil Dahle Øien
Geir Egil Dahle Øien har i de siste årene vært dekan ved Fakultet for informasjonsteknologi og elektroteknikk. Men han har en annen side også: De som er Facebook-venner med ham, har for lengst skjønt at denne mannen har et lidenskapelig forhold til musikk. Han er stadig vekk på konserter og rapporterer entusiastisk om de ulike høydepunktene. Han er ikke i tvil om hvem han vil trekke fram:
- Svaret er selvfølgelig Bonnie Raitt!, skriver han til UA.
«Bonnie Raitt har gjennom snart 5 tiår stått for sjelfull, dyp, særpreget blues- og soulbasert musikk. Hun lærte slidegitar (bottleneck) direkte av de store bluesmestrene som Mississippi Fred McDowell, Skip James og Muddy Waters, og er nå trygt etablert som en av de originale, umiddelbart gjenkjennelige mestrene på dette instrumentet, i tillegg til å være en fenomenal sanger.»
Dermed er det ikke rart at det ble litt av en konsertopplevelse for Øien da Raitt holdt konsert under Olavsfestdagene i august i fjor. Han skrev i entusiastiske ordelag på Facebook om konserten:
«... Og hvilken konsert det ble. Fantastisk lyd, ultra-tight funky band (bassist Hutch Hutchinson har spilt med Bonnie siden 1983, trommeslager Ricky Fataar siden 1990), strålende vakre omgivelser, entusiastisk publikum, og viktigst av alt: En super rekke låter, og en av verdens mest classy, sjelfulle og verdige vokalister og gitarister i inspirert storform. «Oh what a night» gjentok Bonnie flere ganger, og ga overbevisende uttrykk for stor takknemlighet for å få spille på et så fantastisk sted og en så bra festival. Vi fikk hennes typiske swampy soul-funk («Love letter» og en forrykende «Burning down the house»), fet elektrisk blues-shuffle («Never make your move too soon»), dyp akustisk Mississippi delta blues (Skip James’ «Devil got my woman»), klassiske låter av bl a John Prine og Richard Thompson som Bonnie har gjort til sine (hhv «Angel of Montgomery», dedikert til alle verdens undertrykte kvinner, og nydelige «Dimming of the day»), skarp geo-/storpolitisk kommentar i jazz-form (en Mose Allison-cover jeg ikke fikk tak i navnet på), en av historiens flotteste kjærlighetsballader («I can’t make you love me») - og en heidundrende rock’n’roll-avslutning i The Fabulous Thunderbirds’ «I believe I’m in love with you». Og mye mer. Takk Bonnie, takk Olavsfestdagene, takk Petter Fiskum Myhr for enda en strålende booking!»
Bård Ose
Bård Ose er en norsk musikkjournalist og forfatter. Han har skrevet bøker om blant annet The Beatles og The Rolling Stones og vært medforfatter av Norsk pop- og rockleksikon. Han er en av programlederen for radioprogrammene P.I.L.S og Radio Rock i NRK P1 og Ren 60 og Gammelnorsk på NRK P1+.
«Min kvinnelige favorittgitarist er Joni Mitchell. Hun har særpreg, hun har både sin egen stil og er veldig utradisjonell i sitt spill. Dette er delvis fordi hun ofte stemmer om gitaren, noe som gir sangene hennes en spennende koloritt. Platene hennes har stor musikalsk variasjon, noe som gjør henne til en artist i særklasse - uansett alder og kjønn. Dessuten har Joni Mitchell evnen til å forandre uttrykk på sangene sine, avhengig av hvilke musikere hun har med seg. "Both Ends Now" er et godt eksempel, der det som i utgangspunktet er en vise kan forandres til et klassisk musikkstykke i én setting, og fri jazz i en annen.»