Ytring

Bør energiforskningen være uavhengig av samfunnets interesser?

Hongsets opplevde behov for å undersøke hvem vi samarbeider med på NTNU bør ikke raljeres med, selv om han har en egen sakspolitisk agenda.

- Som institusjon bør NTNU trykke på for at det innovasjons- og forskningspolitiske fokuset utvides, skriver Tomas Moe Skjølsvold.
- Som institusjon bør NTNU trykke på for at det innovasjons- og forskningspolitiske fokuset utvides, skriver Tomas Moe Skjølsvold.
Publisert Sist oppdatert

I forbindelse med en disputt om vindkraft i Norge, var jeg for noen dager siden medforfatter på en ytring publisert i Universitetsavisa. I lengre tid har Hogne Hongset fra organisasjonen Motvind, og NTNU-professor Espen Moe hatt en offentlig utveksling, hvor essensen har vært uenighet om premissene som ligger til grunn for ulike teknologiske og samfunnsmessige fremtidsbilder. Kontrasten har stått mellom et fremtidig Norge fritt for vindkraft og en fremtid hvor vindkraft spiller en rolle. Vår respons til Hongset la vekt på at vindkraft vil komme til å spille en rolle, sammen med en serie andre teknologiske og ikke-teknologiske tiltak. Samtidig la vi vekt på at en slik utvikling må være demokratisk og rettferdig, og at den må ta hensyn til naturmiljø. Vi påpekte videre at dette ikke alltid har vært tilfelle og at deler av den Norske vindkraftutbyggingen har problematiske sider. Hongset har respondert med en serie teknisk-økonomiske spørsmål som nå er besvart av mine gode NTNU-kolleger. På tampen av sin respons peker imidlertid Hongset mot en annen viktig diskusjon: Hvor uavhengige er egentlig vi forskere når vi uttaler oss om slike spørsmål?

Bakgrunnen for Hongsets bekymring er hans egen undersøkelse av forskningsfinansieringen ved instituttene til forfatterne av ytringen, hvor han spør om forskerne samarbeider med vindkraftindustrien. Denne industrien vil, med Hongsets egne ord, «selvsagt nettopp ha argumenter for sin virksomhet». Ved å henvende seg til min ledelse har ikke Hongset fått det han oppfatter som et utfyllende svar. Svaret er at forskningen i vårt fagmiljø i svært liten grad er finansiert av bedrifter og privat næringsliv. I enkelte prosjekter samarbeider vi bredt med aktører i ulike deler av energilandskapet, men også med kommuner, offentlige etater og interesseorganisasjoner som har ulike syn på vindkraft og andre energi- og klimatiltak. Dette gjør vi i prosjekter og sentre som finansieres via Norges Forskningsråd eller de Europeiske rammeprogrammene som Horizon Europe. Vi har også en del forskning finansiert direkte av NTNU. Min egen lønn kommer i likhet med alle mine professorkolleger ved instituttet, fra NTNU, altså staten.

Hongsets spørsmål er imidlertid ikke irrelevant, og tangerer til dels høstens diskusjoner om vilkårene for maktkritisk energiforskning i Norge. De som finansierer forskning legger i økende grad vekt på at prosjekter skal være relevante for næringslivet og forvaltningen, noe som betyr at det antakelig er enklere å få støtte til innovasjons- og næringsnære problemstillinger, enn det er å få innpass med kritiske perspektiver. For vindkraft kan dette bety at forskningsfokuset i for stor grad blir på teknisk og økonomisk potensial, og at politikk, samfunnsforhold og naturmiljø i noen grad må spille andrefiolin. Trenden forsterkes gjennom at stadig mer forskningsfinansiering internasjonalt kanaliseres via såkalte «missions», en tanke som i økende grad også omfavnes her hjemme. Missions, slik de defineres av Europakommisjonen eller i norske programmer som Pilot-E, er gjerne teknologitunge satsinger hvor samfunnsutfordringen i stor grad er definert på forhånd, og hvor forskernes tiltenkte rolle er å bygge opp under at disse konkrete utfordringene løses.

På den ene siden bør det være relativt ukontroversielt at samfunnets felles kunnskapsproduksjon i noen grad kanaliseres i retning av å adressere store kollektive samfunnsutfordringer via innovasjons- og forskningsprogrammer. Klimakrisen er et eksempel på et slikt problem. På den andre siden, vet vi i dag at klimasaken er tett sammenvevd med både en naturmangfoldskrise, og en global situasjon med økende sosiale, geografiske og økonomiske ulikheter. Dessuten er den et eksempel på et sakskompleks med store interessemotsetninger og en rekke svært utfordrende dilemmaer. Dette peker mot at teknologitunge prosjekter med energi- og klimaformål har konsekvenser langt utenfor selve energisystemet, eller for det globale CO₂-regnskapet. Teknologiprosjekter som utrulling av vindkraft, storskala batteriproduksjon eller utvikling av karbonfangst og -lagring, påvirker samfunnet og naturen langt utover det som gjerne diskuteres som teknologienes verdikjeder. Slike prosjekter er med på å definere fremtidens samfunn i Norge, Europa og globalt.

Vår tids forsknings- og innovasjonspolitikk har altså blitt tildelt et bredt mandat: Å løse vår tids største utfordringer. Derfor bør diskusjonen om hvilke interesser som sitter ved bordet, og hvem som glimrer med sitt fravær når prosjekter defineres, problemstillinger utvikles, og forskning gjennomføres, hilses velkommen. Selv om det er store variasjoner mellom prosjekter er tendensen at industrien spiller en stadig viktigere rolle på bekostning av andre typer aktører. Dette betyr ikke at forskere blir en slags utvidet kommunikasjonsavdeling for industrien, eller at forskningsresultater dikteres av direktører. I stedet kan industrien over tid, og på langt mer subtile måter, være med på å prege forskningsretningen, innretningen på problemstillinger og forståelsen av hvilke temaer som blir oppfattet som viktige. Dermed er industrien også med på å prege hva det ikke forskes på, eller hva som ikke diskuteres. Dette handler ikke om at debatter aktivt blir undertrykket, men at de rett og slett ikke kommer opp dersom de ikke har faglige, næringsmessige eller politiske støttespillere til stede i rommet.

Derfor bør Hongsets opplevde behov for å undersøke hvem vi samarbeider med på NTNU ikke raljeres med, selv om han har en egen sakspolitisk agenda som tjener på at forskningen fremstår som kjøpt av vindkraftindustrien. I stedet bør vi bruke anledningen til å ta en mer prinsipiell diskusjon, om hvorvidt energiforskningen i Norge overordnet sett har en uheldig industrislagside, til fordel for andre legitime interesser knyttet til energi- og klimaomstilling. Der hvor de store samfunnsspørsmålene tidligere var gjenstand for reell interessepolitikk og meningsbrytning, er det en tendens til at disse interessemotsetningene forsvinner når politikken får «forskning» eller «innovasjon» som overskrift. Som enkeltforskere bør vi være våkne for hva dette over tid betyr for vår virksomhet, og som institusjon bør NTNU trykke på for at det innovasjons- og forskningspolitiske fokuset utvides. Det er viktig at de interessene som reelt påvirkes av utviklingen også kan være med å påvirke den. Når NTNU selv definerer sine egne strategiske satsinger bør dette reflekteres. Vårt slagord er «kunnskap for en bedre verden», ikke «kunnskap for en mer konkurransedyktig industri».

Gitt samfunnsutviklingen med storstilt elektrifisering og satsing på ny industri, vil vi få et økt behov for ny kraftproduksjon. Vindkraft til havs og på land vil spille en rolle, men hvor stor denne rollen ender opp er avhengig av svært mange bevegelige parametere. Her er det viktig at vi dreier forskningsblikket fra fokuset på hvordan få mest mulig kraft ut av færrest mulig kroner, til fokus på hvilke prosesser som kan lede frem til sosialt rettferdige resultater som også tilstrekkelig tar hensyn til naturmiljøet. Dette betyr imidlertid ikke at vi må slutte å samarbeide med industri, eller at vi kategorisk bør avvise enkeltteknologier. I stedet bør vi åpne ytterligere opp, anerkjenne konfliktene i kjølvannet av teknologi- og samfunnsomstilling, og la flere stemmer påvirke utviklingen. Deler av energi- og klimaforskningen bør på denne måten bli mer avhengig av samfunnet rundt, men mindre avhengig av enkeltindustriinteressene.

Implikasjonen av dette er nøyaktig det samme som i vårt opprinnelige innlegg: som forskere må vi brette opp ermene, og jobbe hardt for å finne løsninger som gjør at samfunn, natur og teknologi kan virke sammen på gode måter. Dette er både viktig for vår legitimitet som kunnskapsprodusenter og for kvaliteten på fremtidens samfunn.