Ytring:

Glem Nord, tenk større

Det er trolig tryggere å kjøpe bruktbil usett enn å stole på Nord universitet, skriver Raymond Lillevik.

Universitetet i Tromsø greier det Nord universitet ikke får til, hevder innsenderen.
Publisert Sist oppdatert
Raymond Lillevik er lektor ved Kristen videregående skole på Nesna.

Nord Universitet trenger å samle seg. For Helgeland betyr det at ting først må bli verre før de blir bedre. Akkurat som med svibruk: Etter at regionen har fått brent vekk studietilbudene, vil det tydeligvis gro fram lærere, sykepleiere og teknologisk kompetanse ut fra asken. En gang i framtiden.

Hvorfor drive med svibruk når Universitetet i Tromsø allerede dyrker fram pedagoger, helsepersonell og ingeniører i Finnmark, Troms og Nordland? Uten å ta livet av studietilbudene sine først? Det Nord tilbyr er å gjøre Helgeland til en ødemark for Bodø og Levangers skyld. Dekaner og professorer sier raseringen gir en avkastning i fremtida. Folk må bare stole på at dette er en langsiktig investering. Å kjøpe slike løfter krever at folk har dårlig hukommelse og en grenseløs naivitet.

Hvorfor skal befolkningen på Helgeland stole på at dette er til det beste for oss? Hva har Nord gjort for å skape denne tilliten til seg selv? Ledelsen har jo ikke gjort noe for å rette opp inntrykket av løftebrudd, manipulert datamateriale, eller at Helgeland er til for Nords skyld alene. Erfaringen de siste tre årene tilsier at det trolig er tryggere å kjøpe bruktbil usett enn å stole på Nord.

Ingen kan kreve geografisk monopol

Tillit må være på plass. Samtidig har ledelsen ved Nord helt rett i at kvalitet er viktig. Forslaget om å legge ned og redusere studiesteder skyldes naturligvis at Kunnskapsdepartementet synes at det faglige produktet nå er for dårlig. Selv for de som godtar denne diagnosen dukker spørsmålet opp: hvorfor skal helgelendinger bo på en branntomt i håp om at Nord skal bli god nok? Eller at universitetets holdning til regionen skal bli mer vennlig? Tilliten og kvaliteten er tynn, studier kuttes ut og utfallet for universitetsprosjektet er uvisst. Hva har Nord da egentlig å bidra med for regioner som trenger utvikling og ikke kan vente?

Ingen kan med rimelighet kreve geografisk monopol hvis produktet og tilbudet svikter. Heldigvis er det institusjoner som viser større evne til å forsyne Nord-Norge med studietilbud og forskning av høy kvalitet. Det er derfor ikke noe poeng i å akseptere struping av studiesteder fordi Nord trenger samling i bunn. Ingen trenger heller å lystre noe ønske om å vente tålmodig. I stedet bør man tenke langsiktig og investere i en utdanningsstruktur som er bærekraftig for Helgeland i framtiden, uten svibruk. Universitetet i Tromsø har både tillit og kvalitet i behold, og styrker studietilbudet i sine regioner. Politikere og næringslivet på Helgeland har grunn til å tenke større og handle deretter.