Ny æresdoktor ved NTNU James Robinson: - Ingen snakker sammen i akademia

Den anerkjente akademikeren og forfatteren av Why Nations Fail mener samfunnsvitere er rigide, akademia er for ensrettet og at det er lite unikt i tiden vi lever i.

James A. Robinson på Lerchendal Gård. Selv om han selv er utdannet økonom opplever han dem som ensrettet.
James A. Robinson på Lerchendal Gård. Selv om han selv er utdannet økonom opplever han dem som ensrettet.
Publisert

Forrige uke ble James Robinson gjort til æresdoktor ved NTNU. Den britiske statsviteren og økonomen er professor i globale konfliktstudier ved University of Chicago og leder for Pearson Institute for the Study and Resolution of Global Conflicts ved universitetet.Han har også jobbet mye rundt omkring i verden, NTNU er bare en av mange institusjoner han har samarbeidet med. I 2012 fikk han stor internasjonal berømmelse for boka Why Nations Fail som han skrev med økonomen Daron Acemoglu.

I boka, som ble en bestselger, argumenterte Robinson og Acemoglu for viktigheten av institusjoner, et sett med regler og normer som eksisterer i samfunnet. Dette så de som den viktigste faktoren som bestemmer om land lykkes eller mislykkes, over andre faktorer som geografi og ressurser.

Nasjoner med inkluderende institusjoner, der flere har mulighet til å delta i økonomien og ta utbytte, lykkes. Mens nasjoner med ekstraktive, eller ekskluderende, institusjoner der de på toppen enkelt kunne hente ut all profitten mislykkes. Nesten ti år senere sier han selv at han fortsatt synes boka holder seg godt.

- Jeg har ikke endret mening om det sentrale poenget. Jeg tror det vi fortsatt ikke forstår godt nok er hva som er det kulturelle og samfunnsmessige grunnlaget for disse forskjellene.

Robinson holdt forrige uke også et foredrag for studenter ved NTNU Handelshøyskolen, med tittelen "How to Organize a Society to achieve Prosperity".
Robinson holdt forrige uke også et foredrag for studenter ved NTNU Handelshøyskolen, med tittelen "How to Organize a Society to achieve Prosperity".

Amerika fortsatt en innovasjonsmaskin

Samtidig er han heller ikke overrasket over at det har kommet utfordringer til vestens institusjoner de siste årene.

- Vi vektla alltid en god sirkel hvor inkluderende institusjoner forsterker hverandre. På den andre siden brukte vi også eksempelet på Venezia, som rundt 1200 var et av de mest økonomisk inkluderende stedene i verden, helt til det skjedde et slags kupp. Så at en som Trump kan komme inn og gjøre inkluderende institusjoner mer ekstraktive, er ikke noe overraskende. Det som kanskje er overraskende, er hvor mye han lyktes i akkurat det.

Men i det lange løp er ikke dette en stor bekymring, tror Robinson.

- Det verdt å merke seg hvor lite politisk momentum det synes å være rundt spørsmål som ulikhet, bortsett fra noen få på venstresida av demokratene i USA. Det kan være noe skepsis til globalisering og misnøye med synkende mobilitet, det er tilfellet at reallønnen i USA har ikke vokst på 40 år, samtidig som noen få blir styrtrike. Det er heller ikke helt ulikt slutten av 1800-tallet der du hadde røverbaroner som Rockefeller og Vanderbildt som akkumulerte kjempeformuer, forteller han.

Robinson er glad i å trekke de historiske parallellene, samtidig som han er skeptisk til å si for mye om samtiden eller framtiden. Men han mener de vestlige institusjonene generelt og USAs spesifikt, fortsatt må kunne kalles inkluderende institusjoner.

- Det er elementer av ekstraktive institusjoner der få henter ut velstanden og monopolistiske tendenser, men jeg opplever at den amerikanske innovasjonsmaskinen fortsatt kjører på. Alle har en Facebook-konto, Amazon kan levere varer på en skala som er uten sammenligning. På grunn av teknologi og globalisering kan Jeff Bezos tjene mer penger enn noen har kunnet før, men han leverer varer som folk har lyst på. Det er det som er markedet, og det er det som er kapitalisme, sier Robinson.

For økonomer er alt det samme

Under foredraget han holdt på NTNU Handelshøyskolen omtalte han seg selv som en “recovering economist”. Som økonomiutdannet og en som jobber med både statsvitenskap og økonomi ser han flere problemer med feltet som han har ønsket å forbedre med sitt arbeid.

- Problemet med økonomer er at for dem er alt er det samme. Alle mennesker funker på samme måte og alle samfunn funker på samme måte. Så har de sine generelle teorier om hvordan økonomien fungerer og resten er detaljer.

Han opplever faget som veldig rigid og bundet opp med den politiske ideologien frimarkedsideologien fra den kalde krigen. Han mener økonomer aldri kommer til å forstå hvorfor det er enkelte samfunn som klarer seg å andre ikke, uten å studere dem individuelt.

Økonomer tror ofte de er overlegne alle andre i samfunnsfagene, fordi de har all denne matematikken å vise til.

- James A. Robinson

- Det at de ikke gjør det, er uforståelig for meg. Det var også derfor jeg forlot faget og kom til statsvitenskapen, fordi jeg opplevde at statsvitere faktisk vet noe om samfunnene de skriver om. Økonomer tror ofte de er overlegne alle andre i samfunnsfagene, fordi de har all denne matematikken å vise til. Men matematikk forklarer ingenting i seg selv.

Han pleier å si at om økonomi hadde vært oppfunnet av en afrikaner, heller enn Adam Smith, så hadde det sett helt ulikt ut.

- Det hjelper ikke å bare si at Nigeria burde være mer som USA. Man kan se på Nigeria og si at problemet der er at de har dårlig økonomisk politikk og det stemmer forsåvidt, men det er dypere grunner for det. Hvordan samfunnet er organisert, historien, den lokale kulturen. Det er vanskelig å tenke på en økonomisk suksesshistorie som kom utenfra og ikke innenfra.

Under NTNUs doktorpromosjon i Hovedbyggets aula på Gløshaugen ble Robinson gjort til æredsdoktor av Rektor Anne Borg.
Under NTNUs doktorpromosjon i Hovedbyggets aula på Gløshaugen ble Robinson gjort til æredsdoktor av Rektor Anne Borg.

Irrelevante internasjonale institusjoner

Dette har også ført til mye dårlige løsninger som har blitt forsøkt rundt omkring i verden, selv om han sier han bryr seg lite om de store internasjonale økonomiske institusjonene.

- Det har alltid slått meg hvor irrelevante institusjoner som Verdensbanken og det Internasjonale pengefondet er i mange av de utviklingslandene jeg har jobbet i. Det er hos dem som faktisk er derfra og bor der det er action. U-hjelpen er såpass marginal at det ikke har veldig mye å si. Jeg ville vel sagt at det er hverken problemet eller løsningen.

Men selv om han forlot økonomifaget har det heller ikke vært uten frustrasjon i statsvitenskapen. Ifølge Robinson er de veldig konvensjonelle på sin egen måte. Han skrev en artikkel som het How Social Scientists Think om hvordan en økonom, en statsviter og en antropolog vil behandle tematikken eiendomsrettigheter i Sierra Leone, et sted han har jobbet mye.

- Alle har selvsagt sitt eget svar passer i deres paradigme. Økonomen kommer med en eller annen teori de tenkte opp på kontoret i Trondheim, statsviteren er veldig rigid på teori. Men jeg tror antropologer faktisk har det mest åpne paradigmet, fordi de faktisk er interessert i å snakke med mennesker.

Frustrerende å navigere akademia

Robinson mener ikke med det at et fag er mye bedre enn alle de andre, men han skulle ønske fagene var flinkere til å lære av hverandre og jobbe sammen.

- Det er enormt store gevinster i samarbeid, men det er veldig vanskelig, det er ingen som har lyst til å snakke med hverandre i akademia og de fleste er lykkelig i sin egen silo. Det har vært mitt livs store frustrasjon å navigere meg gjennom akademia, du må være psykolog for å forstå så mange ego. Det er noe jeg har blitt flink på over årene da, man må bare fortelle alle det de vil høre.

Han opplever det er store strukturelle problemer som hindrer samarbeid.

Robinson forteller at den siste boka,<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"> The Narrow Corridor: States, Societies, and the Fate of Liberty, </span>ikke nådde helt den samme suksessen<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"> </span></span>som <span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Why Nations Fail.</span>
Robinson forteller at den siste boka, The Narrow Corridor: States, Societies, and the Fate of Liberty, ikke nådde helt den samme suksessen som Why Nations Fail.

- Alle disipliner har sine egne store journaler som verdsettes over andre. Så er det også veldig ulike kulturer. I statsvitenskapen lurer tidsskriftene alltid på hvem som gjorde hva. Men det er jo selvsagt ikke sånn det fungerer når man kollaborerer. Det pusher folk til å jobbe alene. Der opplever jeg det er mer frihet i økonomifaget.

For Robinson er det flere problemer med tidsskriftene. De har også en tendens til å gjøre akademia mer ensrettet.

- Det er bare noen få tidsskrifter som verdsettes og som redaktør kan du både pushe din egen agenda og bestemme hvilke akademikere som lykkes og ikke. Ikke minst er det de nordamerikanske tidsskriftene som dominerer over alt.

Han tror det er problemer med den sterke innflytelsen amerika har hatt på universiteter globalt.

- Jeg har jobbet veldig mye i Latin-Amerika, mange der drar til USA for å studere og kommer tilbake og tenker som en amerikansk akademiker. Så man begynner å se sitt eget land fra dette utenlandske paradigmet også. På 60-tallet var det annerledes, med mange forskjellige ideer i omløp i Latin-Amerika. Du har nye tanker som oppstår andre steder i verden, men veldig mye skjer gjennom den amerikanske prismen. Det er spesielt et problem i samfunnsfagene, mens humaniora tror jeg oftere er flinkere på dette. Det kan godt være at det har noe med at de ikke har like rigide teoretiske rammeverk, sier James Robinson.