Ytring

Øyvind Eikrem: - NTNUs halvkvedede viser

- Det bør nedsettes en uavhengig granskningskomite med formål å undersøke denne eiendommelige prosessen («Eikrem-saken»), skriver Øyvind Eikrem.

Prorektor Tor Grandes (nummer 2 f.v.) utsagn om Eikrem-sakens opprinnelse har fått hovedpersonen til å reagere.
Prorektor Tor Grandes (nummer 2 f.v.) utsagn om Eikrem-sakens opprinnelse har fått hovedpersonen til å reagere.
Publisert

30. mai gjennomførte NTNU en panelsamtale («Kampen om sannheten – akademisk ytringsfrihet under press?») ved Litteraturhuset i Trondheim. Som forventet var det heller blodfattig kost som ble servert. Men en kommentar fra NTNUs prorektor Tor Grande er det helt nødvendig for min del å si noe om.

Jeg sendte selv en henvendelse om å delta ved dette arrangementet, men fikk avslag. Som uønsket deltaker så valgte jeg heller å se arrangementet på video, noe som ledet til en interessant observasjon: Da det var få minutter igjen av møtet så tok Aagot Opheim (Adresseavisen) opp «en oppsigelsessak som endte med forlik» i 2021 ved NTNU (etter 1 time, 36 minutter og 45 sekunder). Hun sa at «det er en del folk som mener at det var et utslag av kanselleringskultur». Hun viste også til et Resett-intervju fra 18. september 2018 i sammenheng med forsøket på avskjed.

Dette kunne tydeligvis ikke prorektor Tor Grande la passere. Med tilgjort autoritet (etter 1 time, 48 minutter og 15 sekunder i videoen) sa han bare at det «ikke er riktig». Siden Grande har rollen som NTNUs prorektor, så anså han det antagelig som helt unødvendig å komme med noen saklig argumentasjon ut over å «slå fast» dette.

Hva var denne saken var da, mon tro? Det spørsmålet forble ubesvart fra Tor Grandes side.

Jeg registrerer at det har vært flere av slike merkelige og ubegrunnede antydninger fra NTNU-ledere i etterkant av forliket 2.12.2021. Rett før nyttår sa den tidligere instituttlederen Riina Kiik til Adresseavisen at «Eikrem-saken handlet ikke om ytringsfrihet», men var «en personalsak». Hva betyr nå egentlig det? Er det kun en beleilig frase for å ikke vise kortene en sitter på? Jeg antok i det minste at innholdet i «personalsaker» uansett måtte konkretiseres med hvem, hva, hvor og når, men disse detaljene kom jo aldri. Videre hadde Universitetsavisa allerede publisert sakens papirer 15. september 2021, og der var det heller fraværet av kritikkverdige personalmessige forhold det påfallende. Og det på tross av massiv ekstern ressursbruk (minst tre millioner kr.) for å finne ting.

Jeg er også helt villig til å frita NTNU fra eventuell taushetsplikt de måtte ha i sammenheng med «personalsaker» som angår meg. Dette er også kommunisert til arbeidsgiver tidligere. Jeg tror at NTNU tyr til dette for å beskytte seg selv fra innsyn og kritikk.

Prorektor Tor Grandes antydning er av samme slag som den overnevnte. Av en eller annen grunn så innbiller Grande seg at han kan belære en journalist som kjenner denne saken godt fra før. Det er fullstendig latterlig. Jeg kan godt forstå at NTNUs rektorat (deriblant sakens primære pådriver, prorektorkollega Marit Reitan) er skuffet over at de ikke kan diktere sine sosiale omgivelser hva de skal mene. Men det er merkelig at rektoratet selv antagelig ikke ser at de framstår som hevngjerrige og smålige her. Rektoratet tapte i styrebehandlingen 1.-2. desember 2021. Det er nå på tide å ta inn over seg dette i stedet for å posere på spesialtilpassede arrangementer hvor motstemmer ikke har adgang.

Jeg vil samtidig bruke anledning til å minne om hva rektor Anne Borg sa i desember 2021: «Vi skal lære av Eikrem-saken.» Litt ydmykhet var nok nødvendig fra NTNUs side akkurat da ettersom NTNU ble møtt med massiv kritikk. Som Universitetsavisas redaktør sa det: Dette er en pinlig sak for NTNU. Og der lå det kanskje et håp om at rektoratet kunne ta lærdom av det hele. Men da NTNUs prorektor Tor Grande seks måneder senere står fram med slike tøvete halvkvedede viser, da er absolutt ingen ting lært.

Derfor tillater jeg meg helt til slutt å komme med et forslag til NTNUs styre: Det bør nedsettes en uavhengig granskningskomite med formål å undersøke denne eiendommelige prosessen («Eikrem-saken»). Uavhengig betyr her at sittende ledelse og HR-avdelingen ved NTNU ikke kan diktere prosessen. De såkalte faktagranskerne som NTNU bruker er selvsagt helt uegnet – det bør innses umiddelbart at disse bare legitimerer ledelsens alle ønsker mot rundhåndet betaling med offentlige midler. I en uavhengig granskning burde alle aktører i saken være gjenstand for kritisk undersøkelse. Komiteen bør videre ha tilgang til alt - absolutt alt - av informasjon, og kunne gjøre opp sin egen mening om sammenhengene. Det er fortsatt en rekke spørsmål i saken som krever skikkelige svar. Jeg unnlater å si noe mer om det ved denne anledning.

Kun en slik uavhengig granskning kan sikre at NTNU kommer videre og at reell, men smertefull lærdom kan komme ut av prosessen