Ytring

Den Eksterne Sensoren – akademias superhelt?

Krav om dobbeltsensur med ekstern sensor betyr i praksis at karaktergivende vurdering skal settes ut som nasjonalt dugnadsarbeid til frivillige eksterne sensorer, men er dette en jobb de eksterne vil ha?

«Ingen har ennå spurt de eksterne om de vil ha oppdraget! For min del svarer jeg ellers takk.» skriver forfatteren av ytringen.

«Ingen har ennå spurt de eksterne om de vil ha oppdraget! For min del svarer jeg ellers takk.» skriver forfatteren av ytringen.

Publisert Sist oppdatert

Forslag til ny universitets- og høgskolelov som er i ferd med å bli vedtatt, inkluderer et krav om dobbeltsensur med ekstern sensor ved all karaktergivende avsluttende vurdering. Selv om det er litt misvisende når alle bruker ordet «eksamen», er det i utredningen rimelig klart hva som menes og hva forslaget vil innebære. All karaktergivende vurdering skal benytte en eller annen form for avsluttende prøving som skal vurderes av to sensorer hvorav en skal være ekstern. Karaktergivende vurderinger underveis skal ikke lenger brukes i noe undervisning ved norske universitet. Er det utfordrende eller uhensiktsmessig å gjennomføre karaktergiving med to sensorer eller ønske om underveisvurdering, er løsningen å bruke bestått/ikke-bestått. Undertegnede har litt problem med å forstå hvorfor det skal skilles mellom å dobbeltsjekke stryk i form av en F og stryk i form av ‘ikke-bestått’, og det kan synes som det er viktigere å dobbeltsjekke en god karakter enn å dobbeltsjekke en stryk-karakterer. Det er også andre sider ved denne saken som kan diskuteres.

Den eksterne sensoren

Lovpålegget baserer seg på ekstern sensor er superviktig for å sikre uhildet og rettferdig vurdering og denne tiltroen til ekstern sensor er godt egnet for litt ironisering. I et tegneserie-superhelt-scenario kan vi jo se for oss en stakkars student som er i fare for å bli subjektivt vurdert av Den Onde Faglærer, men som i et avsluttende sensurkomitemøte reddes av Den Eksterne Sensoren. En mann (eller kvinne) som besitter utenomjordiske objektive vurderingsevner og rettferdighetssans. I sitt daglige virke, ved egen institusjon, er Den Eksterne Sensoren en bebrillet, grå og kjedelig person som er subjektiv og usystematisk i sine vurderinger, men når han får på seg sensordressen og dukker opp fra intet i et digitalt komitemøte ved en annen institusjon, så kommer superheltkreftene frem og Den Eksterne Sensoren overbeviser om at studenten skal ha en D i stedet for en B og verden er reddet fra enda en katastrofal feilsensur (ja – eksterne sensorer trekker faktisk karakterene ofte ned).

Ikke enighet

De fleste har forståelse for at studentene ønsker kvalitetssikring av vurderingene. Eksamen er fortsatt den dominerende vurderingsformen og anekdoter om feil i sensuren har lett for å bli utslagsgivende for aktører i debatten. Forslaget om lovpålagt bruk av to sensorer har med få unntak blitt møtt med kritikk i høringsrunden og i debatten etter at departementet fremmet sitt endelige forslag.

De økonomiske utfordringene med dobbeltsensur er noe sektoren er bekymret for. Helge Holden eksemplifiserer dette og viser til at dobbeltsensur vil koste 5 årsverk ved Institutt for matematiske fag ved NTNU. NTL (og mange andre) mener endringen må komme med økte ressurser. Beklageligvis er det økonomiske ikke noe godt argument gitt de mange oppslag om universitetenes store avsetninger og departementet kan trygt overlate til virksomhetene selv å finne en løsning. Heldigvis stilles det krav om bruk av eksterne, dette er med andre ord en tjenester som skal kjøpes inn – ikke noe du og jeg som til daglig jobber med undervisningen ved et universitet nødvendigvis ender opp med. Bruk av fagperson som ikke er direkte assosiert med studieprogrammet (kalt kvasi-eksternt) vil ha liten effekt. Kvasi-ekstern vil i praksis bety at sensor er ved annet institutt, fakultet eller senter, og jobben er fortsatt et helt frivillig oppdrag vedkommende tar på deg ved siden av ordinære oppgaver.

Den kanskje viktigste kritikken mot forslaget har vært bekymringer for hvordan dette vil påvirke undervisning og vurdering. Dette er godt belyst i innlegg av Christian Jørgensen, Morten Brekke, Tor Egil Førland og Vigdis Sandvik og det bør kanskje spesielt legges merke til når et av våre senter for fremragende utdanning, Bioceed, går i mot forslaget og viser til relevant forskning om dette. Selvsagt vil krav om dobbeltsensur og bruk av ekstern sensor påvirke vurderingsordningene – spesielt i emner med normalt store studenttall. Sikter vi oss inn på flervalgsoppgaver som den optimale vurderingsformen? Selvsagt vil kravet påvirke innovasjon i utdanningen, enten det er prosjektbasert undervisning eller andre former studentaktiv læring, hvor vi ofte har tellende underveisvurderinger eller leveranser som ikke lar seg vurdere av eksterne i etterkant. Svaret her er kort og greit at vi enten må velge bestått/ikke-bestått, med de konsekvenser dette vil ha for motivasjon og innsats, eller vi kan gå tilbake til tradisjonell bruk forelesninger kombinert med avsluttende prøve som eneste vurderingsform. Ingen av disse valgene lover godt for videre utvikling av variasjon og kvalitet i utdanningen.

Variert praksis

I Norge praktiserer mange institusjoner allerede dobbeltsensur med bruk av ekstern sensor, enten på alle besvarelser eller på et utvalg eller prosentvis andel av besvarelsene. For disse institusjonene vil pålegget bare innebære økte utgifter og administrasjon. Andre institusjoner bruker eksterne enten periodevis, eller kun som tilsyn i enkeltemner eller på programnivå. På disse institusjonene har det gjerne utviklet seg nye og varierte vurderingsformer og her vil pålegget kreve en omlegging av vurderingspraksis og undervisningsopplegg i mange emner. Argumentasjon for og imot bruk av dobbeltsensur vil ha store variasjoner mellom fag og institusjoner som kan forklares med tradisjon, fagets art, studentantall, tradisjonell undervisning vs utprøving av nye undervisning- og vurderingsformer. Med utgangspunkt i institusjonenes forskjellige praksis er det fullt mulig å skaffe seg bedre kunnskap om hvordan dobbeltsensur med eksterne har påvirket utviklingen av undervisning og vurdering. Slik forskning på hvordan rammebetingelsene for utdanningen påvirker vurderingsformene hadde kanskje gitt oss kunnskap om effekten av lovforslaget, men bordet fanger og forslag som er lagt på bordet av en utredingskomite er vanskelige å argumentere mot.

En historisk ordning

Ordningen med eksterne sensorer kan ifølge Wikipedia spores tilbake til etableringen av Durham universitet hvor man tok i bruk sensorer fra Oxford for å vise samme akademiske standard som Oxford. Bruk av ekstern sensor er blitt en etablert og anerkjent mekanisme for transparens og kvalitetskontroll av vurderinger, men det er variasjon internasjonalt hvordan dette blir brukt. I Norge har vi lang tradisjon på bruk av eksterne sensorer, men ved kvalitetsreformen i 2003 fikk vi en fleksibel lovformulering som sa ‘ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningene.’ Dette ble innført for å gjøre det enklere å ta i bruk andre vurderingsformer enn avsluttende eksamener. Dagens lov forhindrer med andre ord hverken dobbeltsensur eller bruk av eksterne i den faktiske karaktergivende vurderingen – det er noe vi med viten og vilje har gått bort. Når sektoren generelt har redusert bruk av dobbeltsensur med ekstern sensor, skyldes det at ordningen ikke er spesielt egnet gitt dagens student-tall, krav til effektivitet og sensur innen den lovpålagte fristen av 3 uker. Utdanningsinstitusjonene er i vesentlig grad blitt forsknings-orientere hvor publisering og prosjektsøknader tar mer og mer av tiden til den enkelte. I lys av dette fremstår lovforslaget som et skritt tilbake i tid. I lovs form skal vi pålegges å ta i bruk en ordning som i praksis ble funnet lite hensiktsmessig på slutten av forrige århundre.

Sensur som oppdragsvirksomhet

Satt på spissen kan ordningen med ekstern sensor forklares med at karaktersetting settes ut som oppdrag til en ekstern oppdragstaker. Oppdraget aksepteres enten av kollegiale eller økonomiske grunner. Noen finner også faglig interesse i sensur, men nå er vi ikke akkurat i beit for faglige utfordrende og interessante oppgaver ellers akademia og i det private. Oppdragstaker blir som oftest uformelt rekruttert fra faglærers nettverk og tildelt oppdraget uten konkurranse. Sensor godkjennes vanligvis administrativt ved at noen sjekker om du har riktig minimumsnivå av utdannelse. Idealet er en ekstern sensor som har solid kompetanse i faget, erfaring fra profesjonen, erfaring med tilsvarende undervisning og så videre – men eksterne sensorer kan i prinsippet like gjerne være en nyutdannet uten annen erfaring med vurdering enn sin egen eksamen i et lignende emne. Trenden i mange fag er å bruke eksterne som ikke har sitt daglige virke ved en utdanningsinstitusjon. Jobben går til den som er villig og tilgjengelig - og som faglærer har kontaktet – ikke til den som er vurdert som best kvalifisert i konkurranse med andre. Selvsagt velger vi kompetente oppdragstakere og jeg er full av respekt for (de fleste) eksterne sensorer jeg har brukt, men hele systemet er basert på tillitt og ikke på systematisk reell kvalitetssikring. Det høres unektelig formelt og fint ut når institusjonenes utfyllende forskrifter sier at eksterne sensorer oppnevnes av et fakultetsstyre, men praksisen ligner mest på tilfeldig utvelgelse. Ansettelse av faglæreren står i sterk kontrast til dette. Her er det internasjonal konkurranse, krav til pedagogiske kompetanse og erfaring, fokus på at du er i den faglige eliten med krav om publiseringer og forskningsprosjekter.

Helt frivillig å være sensor

Ekstern sensur er et frivillig oppdrag den enkelte tar på seg ved siden sin ordinære jobb. Selv om lovforslaget åpner for å være ‘ekstern’ også ved egen institusjon, vil det likevel innebære at man frivillig tar på seg en jobb ved et annet institutt eller fakultet. Hvordan er dette tenkt løst hvis behovet for eksterne sensorer mangedobles? Finnes det nok personer til alle disse oppdragene – og hvem ender opp med alle oppdragene? Hvis det i Norge årlig avlegges 1,2 millioner eksamener og hver ekstern retter 100 oppgaver så er det kanskje snakk om en ekstern virksomhet på årlige 12.000 oppdrag eller mer. Selvsagt kan vi se for oss former av avtaler institusjonene imellom. UiO kan ha avtale med UiB om gjensidig sensur og vi kan sikkert pålegges å måtte sensurere for andre virksomheter som del av de ordinære arbeidsoppgavene – men tvang er kanskje ikke beste virkemiddel for å oppnå en uhildet og rettferdig sensur? Sensur er generelt en oppgave som står langt nede på prioriteringslista og sensur for andre virksomheter står enda lengre nede på lista. Hvem blir merittert underviser av å være superhelten Den Eksterne Sensoren?

En mangedobling av behovet for eksterne sensorer kommer også med en ukjent overhead av administrative oppgaver. Med dagens forsiktige bruk av eksterne sensorer er det faglærer som får ansvar for å rekruttere, som oftest fra eget nettverk og blant tidligere studenter. De fleste opplever utfordringer med å finne kandidater til de oppdragene vi allerede har. Økt mengde klagesaker har spist opp det meste av villig kapasitet i markedet. En vesentlig økning i sensoroppdrag må nok løses på annet vis enn ved vennetjenester. Vi snakker antagelig personale dedikert til rekruttering og administrering av eksterne oppdrag, gjensidige samarbeidsavtaler og andre oppfinnsomme løsninger.

Oppdragstakers marked

Lovforslaget lover derimot svært gode tider for de som er på utkikk etter litt ekstra inntekt og vi kan vel se for oss at det er flere enn juristene som vil kreve høyere honorar. Dagens honorering av eksterne sensorer varierer fra pinlig til respektabel, men er i de fleste tilfeller kun bestemt av institusjonelle retningslinjer – tross at det er snakk om et oppdrag hvor begge parter kan forhandle om pris. Eksterne oppdrag er heldigvis ikke underlagt hovedtariffavtalen så her står vi helt fritt til å jobbe under de betingelser vi vil. Tradisjonen med at institusjonen bestemmer honoreringen uten noen form for forhåndsforhandling, har kun overlevd på grunn av rekrutteringspraksisen: en faglærer avtaler oppdraget med bekjent som ikke har samvittighet til å si nei. Det sendes sjeldent noe informasjon om honorering før jobben er gjort – og da er det for sent å forhandle. De fleste tenker på dette som en vennetjeneste, selv om vi som oftest angrer bittert på at vi sa ja når eksamensbunken kommer i (e)posten. Med en drastisk økning i etterspørselen etter eksterne sensorer, og kanskje litt mer bevissthet rundt forhandling om honorar, så er det vel rimelig å se for seg en økning av honoraret og gode muligheter til å spe på inntekten. I tillegg kan vi trygt forutsi økt bruk av eksterne som ikke har sitt daglige virke ved en utdanningsinstitusjon.

Stortinget vil lovfeste at sensur skal løses som en nasjonal dugnad utført av frivillig eksterne sensorer. Det er bare én hake ved dette: Ingen har ennå spurt de eksterne om de vil ha oppdraget! For min del svarer jeg ellers takk.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS