gjesteskribenten

Kanonisk faglitteratur på pensumlista?

En slik tekst kan være så tankevekkende, opplysende eller forløsende at du senere husker hvor du befant deg da du leste den, skriver denne ukas gjesteskribent, som har begynt å interessere seg for den faglitterære kanon.

Publisert

Iblant publiseres usedvanlig viktige fagtekster som bringer noe genuint nytt inn i verden, i stor eller liten målestokk. En slik tekst kan være så tankevekkende, opplysende eller forløsende at du senere husker hvor du befant deg da du leste den. Skal vi driste oss til å snakke om «kanoniske» arbeider? I allmennmedisinsk forskerutdanning har vi begynt å interessere oss for slike tekster. En interesse til etterfølgelse?

Fakta

Linn Okkenhaug Getz

Linn Okkenhaug Getz
  • Lege og Professor i medisinske atferdsfag ved NTNU, Fakultet for Medisin og helsevitenskap.
  • Leder av Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE Trondheim) ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie.
  • Hun er en av UAs seks gjesteskribenter.

«Du skal skrive ditt fag». Året var 1984, og idealistiske fagutviklere opplevde en visjon bli virkelighet: fagområdet allmennmedisin fikk status som fullverdig klinisk spesialitet i Norge. Som akademisk disiplin var fagfeltet knapt myndig; fagets første akademiske lærestol kan dateres til Edinburgh i 1963. I skyggen av høyreiste sykehusbygg og et framgangsrikt, biomedisinsk spesialistparadigme skulle det åpenbart bli utfordrende for allmennlegene å oppnå innflytelse, både innad i profesjonen og utad i samfunnet. Da steg en nyslått norsk professor i allmennmedisin ved navn Per Fugelli bokstavlig talt på scenen. Han rettet en harmdirrende pekefinger mot kollegiet og proklamerte: «Du skal skrive ditt fag!» Budskapet var enkelt, og det var krevende: «Den allmennmedisinske erfaringen og kunnskapen må ned på papiret via hånden og pennen: – Først da blir den et bidrag til den allmennmedisinske fagutviklingen – Først da kan den prøves og læres – Først da kan vi dokumentere vårt fag – Først da er vi et fag!»

Fra ideologi til bærekraft. I 2021 rangerte The Commonwealth Fund norsk helsetjeneste på topp i konkurranse med 10 andre høyinntektsland. Man kan si mye om slike rangeringer, men la oss konstatere at de fire landene som toppet rangeringen alle har satset på en sterk primærhelsetjeneste som gir alle borgere lik inngang/tilgang til gode helsetjenester, inkludert kompetente generalister – altså allmennleger. Et faglig verdigrunnlag som mange på 1980-tallet oppfattet som luftig «ideologi» har altså vist seg robust og bærekraftig. Dette kan gi opphav til mange refleksjoner: Hvordan fant det unge faget allmennmedisin sin form, organisatorisk, klinisk og akademisk? Hvilke milepæler, trinn og terskler har det passert? Og – til dagens tema: hvilken rolle har betimelige fagtekster spilt i denne utviklingshistorien? Og kan vi kanskje lære noe av å undersøke akkurat det?

Det handler om faglig dannelse. Slik tenker vi som, på nasjonal dugnad, driver Nasjonal forskerskole i allmennmedisin. Gjennom deltakelse i skolens tre-årige program møter våre Phd-kandidater sitt unge fags historie, samtidig som de arbeider med å utvikle egen forskerkompetanse. Mentaliteten i skolen preges av Per Fugellis etos: Tenk ikke på ditt fag som ferdig definert av andre, noe du bare skal tilegne deg og praktisere. Tenk på deg selv som aktiv fagutvikler og medlem av et større fellesskap, lokalt, nasjonalt og globalt. Dine krefter og talenter står i tjeneste for et større, felles gode.

«Academic stewardship» har utdanningstenkere kalt en slik profesjonell grunnholdning. Det handler i vid forstand om samvittighetsfullt å identifisere og ivareta et fagområdes essens og kjerneverdier - og samtidig være med og utvikle faget i takt med samtida. Slik uttrykker pedagogene det (egen oversettelse):

«Idet phd-studentene forstår den historiske konteksten rundt sitt fag – hvordan og når viktige ideer, spørsmål, perspektiv og kontroverser vokste fram eller døde hen – da kan de plassere seg selv om sitt pågående arbeide i disiplinens landskap. De blir klar over hvilke skuldre de står på og står bedre rustet til å vurdere hvilke ideer som er verneverdige - og hvilke som har utspilt sin nytte».

I vår allmennmedisinske forskerskole kommer «stewardship-mentaliteten» tydelig til uttrykk i et obligatorisk phd-kurs med tittelen «Den allmennmedisinske kanon» (se detaljer i Boks 1). Kurstittelen har i årenes løp avstedkommet noen hevede øyebryn: «Hvafornoe»? Ordet kanon henviser her åpenbart ikke til skytevåpenet kanon, men til det greske ordet kanōn med trykk på første stavelse, i betydning en samling av toneangivende og viktige verk.

Hva gjør en faglig tekst kanonisk, i betydning særskilt relevant for dannelsen av framtidas akademikere og fagutviklere innen et felt? Med uforpliktende henvisning til pedagogiske terskelbegrep hevder vi at en kanonisk tekst utkrystalliserer noe vesentlig som tidligere har ligget latent mellom linjene. Noe som nærmest har ventet på å bli sagt eller besvart. I det ordene sies eller resultatene publiseres, faller en brikke på plass med «irreversibel» virkning. På sitt beste treffer kanoniske tekster en nerve hos leseren - innsikten risler gjennom hele kroppen.

Hvem kan bestemme hva som er kanonisk? Svaret på dette spørsmålet vil variere med formål og sammenheng. Poenget med et akademisk «Kanon-kurs» bør neppe være å gjennomgå en leseliste som er hugget i stein. Målet er heller å stimulere interessen for hvorfor og hvordan en velplassert fagtekst kan få større innflytelse enn noen kunne ane.

I vår forskerskole defineres kanoniske arbeider på følgende måte, der minst ett av tre kriterier skal være oppfylt og kunne begrunnes (kriteriene henviser hos oss til faget allmennmedisin i helsetjenestens første linje):

1. teksten/artikkelen skal ha sentral betydning i fagets historie,

2. artikkelen skal være et spesielt godt eksempel på nyskapende og viktig forskning knyttet til fagfeltet,

3. teksten/artikkelen skal ha klar betydning for faget på en annen måte.

La meg gi et par eksempler på kanoniske tekster våre phd-studenter arbeider med. Tekstene kombinerer innovativ skarptenkning med sosialt engasjement og ansvar på en måte som angår oss alle. Kunnskap for en bedre verden! Høyt på lista troner en artikkel fra det prestisjetunge medisinske tidsskriftet The Lancet i 1971. Forfatteren var en vanlig allmennpraktiker i et Walisisk gruvesamfunn. Han het Julian Tudor Hart. Artikkelens tittel, The inverse care law, kan oversettes med Loven om den omvendte omsorg. Første linje i sammendraget utkrystalliserer budskapet, nærmest som en tese: «Tilgjengeligheten av gode helsetjenester tenderer til å variere inverst med behovet hos den befolkningen den skal dekke». Tudor Harts påfølgende analyse fylte åtte massive (og for ettertidens lesere nokså ugjennomtrengelige) tekstsider. Men det var ingen vei tilbake. I 2021 ble publikasjonens 50-årsdag behørig markert i The Lancet, og medisinstudentene ved NTNU utfordres hvert år til å undersøke tesens relevans for vår samtid.

En illustrerende figur kan også ha kanoniske kvaliteter! I allmennmedisinsk grunn- og videreutdanning kommer vi jevnlig tilbake til noen slike. Iblant passer de også for introduksjonen, eller diskusjonen, i en doktorgrad. En klassiker er den såkalte «White-firkanten», Figure 1 i artikkelen The ecology of medical care fra New England Journal of Medicine, 1961 (s. 201). Langt bedre enn tusen ord legger figuren grunnlag for analyse av det komplekse samspillet mellom helsetjenestens ulike nivå. Like effektivt i 2022 som i 1961. Og siden vi først er inne på «kanoniske» figurer knyttet til økologi og bærekraft, vil jeg vise fram en annen ikonisk «Figure 1». Den er fra 1999 og utgjør en milepæl i medisinens (temmelig) beskjedne tradisjon for å bedrive konstruktivt-kritisk selvkorreksjon (se Figur 1). Vi benyttet nettopp figuren i en forskningssøknad knyttet til temaet bærekraftig helsetjeneste. Det gjenstår bare å se om vi får penger.

Boks: Phd-kurset Den allmennmedisinske kanon

Nasjonal forskerskole i allmennmedisin er treårig og gir totalt 7,5 ECTS i Phd-utdanningen. Kurset «Den allmennmedisinske kanon» utgjør 3 ECTS av denne helheten. «Kanon-kurset» som det til daglig kalles, går over ett kalenderår. Det starter på en fysisk høstsamling der skolens tre årganger samles. Deretter følger fire nett-møter med to tutorer og høy deltakeraktivitet. Lesepensum for de fem første kanon-møtene er fastlagt og utgjør totalt 15 tekster. Noen av tekstene ledsages av introduksjonsvideoer der akademiske seniorer setter arbeidene i perspektiv for sine yngre kolleger.

Kanon-kurset avsluttes på forskerskolens neste høstsamling, der deltakerne får sitt kursdiplom. Kursprøven består i at hver deltaker foran publikum presenterer og begrunner relevansen av et «kanonisk» arbeid forskeren selv opplever som særlig interessant eller relevant. Her kan deltakerne enten velge fra en omfattende, historisk/kronologisk meny av relevante tekster med kommentarer, en meny som først ble etablert etter ide-dugnad i de allmennmedisinske forskningsmiljøene og som senere har vokset og utviklet seg i regi av oss som leder Kanon-kurset i dag.

Alternativt kan kandidaten fritt forlate menyen og velge en kanonisk tekst på egen hånd – oppdraget er da å begrunne og forsvare sitt valg kriterier (se kriteriene 1-3 i hovedteksten).

Figur 1. Et tidsaktuelt eksempel på en «kanonisk figur» i medisinsk forskning og fagutvikling. Grafen illustrerer hvordan mer helsetjenester ikke nødvendigvis gir bedre helse. Tanken var tenkt, og skissen eksisterte, før 1999. Men for medisinens samlede utvikling var det «kanonisk» at fenomenet ble visualisert og grundig forklart i et av verdens mer prestisjefylte medisinske tidsskrift (Journal of the American Medical Association).