Ytring

Ti ting jeg skulle ha visst før jeg reiste utenlands som stipendiat

Internasjonalisering er fint for stipendiater som er finansiert av Forskningsrådet. Vi andre bør være godt gift, skriver innleggsforfatter.

– I den pågående diskusjonen om at tre år er for kort til å gjennomføre en PhD kan ikke utreise til et annet land anbefales med mindre man har veldig god tid til å forberede seg og i hovedsak kan finansiere det selv. Det mener Anne Skoglund ved NTNU, etter utenlandsopphold i England sammen med mann og to barn, skriver Anne Skoglund
– I den pågående diskusjonen om at tre år er for kort til å gjennomføre en PhD kan ikke utreise til et annet land anbefales med mindre man har veldig god tid til å forberede seg og i hovedsak kan finansiere det selv. Det mener Anne Skoglund ved NTNU, etter utenlandsopphold i England sammen med mann og to barn, skriver Anne Skoglund
Publisert

Jeg har nylig kommet hjem fra et fem måneder langt studieopphold i Storbritannia, som «visiting student» i forbindelse med min doktorgrad. Det var fantastisk faglig spennende. Mange nye kontakter, erfaring med et annet lands utdanningssystem, innsikt i hva som beveger seg på mitt fagfelt. Og for et eventyr for familien!

Gammel debatt, ingen løsning i sikte

Kostnadene? Cirka 200 000 kroner.

Ville jeg ha gjort det igjen? Absolutt!

Å få et internasjonalt nettverk og internasjonale erfaringer er nyttig i oppstarten av et yrkesliv i akademia. Som stipendiat blir man da også oppfordret til å drive internasjonalisering.

Men før jeg hadde reist skulle jeg ha laget nettsiden «ABC for deg som vil ha internasjonal erfaring i oppstarten av karriere i akademia». For forberedelsene koster masse tid, energi og innsats. Hvis du ikke er finansiert av Forskningsrådet, må du uten noen form for hjelp eller veiledning sette deg inn regler, søknadsskjema, krav og formaliteter.

Problematikken med utenlandsopphold og familieliv ble debattert i bladet Forskning i 2005 og på forskning.no. I debatten og kjølvannet av denne kom det forslag om å samle nødvendig informasjon om ting man bør huske på i planleggingen av et utenlandsopphold. I min graving etter informasjon har jeg ikke sett at noe slik finnes. Kjetil van del Wel, den gang stipendiat med utenlandserfaring, foreslo i 2009 sågar konsulenthjelp fra eksperter på disse områdene, slik utenlandsarbeidende i finans-oljenæringen tilbys. Riktignok skal vi som stipendiater være spesielt gode på å søke informasjon, men de er vel ikke helt tapt bak en låvedør i businessverdenen heller - og allikevel anerkjennes det at dette er et behov.

Stipendiat, mann og to barn på tur

La meg fortelle litt om det som frustrerte meg – og som kan kanskje kan være nyttig å kjenne til for andre som ønsker utenlandsopphold:

Lokalt på eget institutt, fra kolleger, ledelse og veiledere var støtten unison. Men der stoppet også interessen for internasjonalisering av stipendiater. Stipendiater finansiert gjennom Forskningsrådet har gode støtteordninger for stipendiater og samme finansiering som forskere som reiser ut med mobilitetsstipend. Som stipendiat finansiert av NTNU fikk jeg ikke den samme økonomiske støtten som det Forskningsrådet gir.

Det er en jungel å orientere seg i. Innreise/visumregler, helsehjelp, finansieringsordninger, rettigheter, forsikringer, skattemessige forhold, Nav, familierelaterte forhold, konsekvenser for partner, skoleplass for barn.

Prøve, feile, prøve, feile

Som forsker på mobilitetsstipend (eller stipendiat finansiert av Forskningsrådet) er listen lang over hva man får praktisk hjelp til. Ingen slik hjelp tilbys andre stipendiater. Alt dette skal hver enkelt prøve og feile seg frem i, og resultatet er uforholdsmessig stor tidsbruk og unødvendige feil. Å finne ut om du jobber eller ikke jobber i Storbritannia når du er stipendiat (ansatt), men ikke ansatt i England, men har bostedsadresse i England (men bare midlertidig) og er visiting student (men ikke kvalifiserer til studiefinansiering)… Be my guest, som de sier.

Det må også legges til at et forskningsopphold i seg selv er tidkrevende, ikke minst med familie. Å flytte barn til nytt land, ny skole og nytt hus er ikke gjort på en dag. Den administrative delen man må gjøre på forhånd bør derfor ikke være den enorme tidstyven det er i dag.

Fikk tilfeldig høre om stipend

Som stipendiat i et Norge i lockdown kom jeg heldig ut økonomisk. Jeg satt jeg igjen med driftsmidler nok til å dekke tre av fem måneders husleie. Resten av husleien, reise, skolepenger for barn, reduksjon i partners inntekt, Covid- testing og forsikringer måtte jeg finansiere selv. I forskningstermin (eller stipendiat finansiert av Forskningsrådet) beregnes det at en familie trenger 37 000 per måned for å dekke disse ekstrautgiftene. Pluss reise. Pluss fripolise til ektefelle som taper inntekt. Pluss utdanningsstipend til ektefelle. Pluss sykeforsikring. Pluss skatterådgivning.

Man oppfordres til å søke stipender og fond. Tro meg, antall fond som ønsker å støtte forskning på mental helsefremming for studenter er ikke overveldende. Sent i løpet fikk jeg to ganger tilfeldig høre om stipender jeg kunne søke (som ville hjulpet cirka 15 prosent på veg), men da måtte jeg «reise med en annen status og da må du søke tidligere.» Eller «universitetet du skal til er ikke med i dette samarbeidet.» Slik informasjon bør ikke dukke opp tilfeldig.

Anbefales bare hvis du har god tid

Å reise ut er et eventyr og kan være en enormt positiv opplevelse for stipendiaten, oppgaven og familien. Det er en berikelse for fagmiljøet hjemme. Men i den grad det er ønskelig med internasjonalisering for stipendiater er det både uhensiktsmessig og urimelig at det bare skal være for stipendiater som har tid og penger.

I den pågående diskusjonen om at tre år er for kort til å gjennomføre en PhD kan ikke utreise anbefales med mindre man har veldig god tid, eller vil bruke mye fritid på å grave i dette. Det er heller ingen tvil om at resultatet ville blitt bedre om man kunne få noen råd med på vegen, noen svar på det man lurer på og ikke vet at man burde lure på. Hva skal man for eksempel be vertsinstitusjonen om? Hva kan og bør man forvente?

Håper du lærer av mine erfaringer

Nå vil du kanskje si: Hvorfor sjekket du ikke alle hindrene før du begynte å tenke utveksling, Anne? Svaret er at jeg ikke var klar over for mange og hvor høye hindrene var da jeg begynte dette arbeidet. Nye skjema dukket opp hele tiden, mye helt tilfeldig, og noe dukket opp for sent. Og de faglige mulighetene var viktige for meg. Hadde informasjon om alt jeg skulle forsere vært samlet ett sted, så hadde vegen vært litt enklere. Slik den forhåpentligvis blir for nye stipendiater som vil utenlands.