Universitetene må satse på yrkesfagene

En utfordring i akademia i dag er knyttet til at vi forstår kunnskap som noe instrumentelt, anvendbart og målbart. De senere års debatt om universitetets fremtid bidrar til å synliggjøre konflikter som oppstår i møtet mellom forsøk på kunnskapsplanlegging på den ene siden, og forskningens og kunnskapens egenverdi på den andre siden. Yrkesfagene passer ikke nødvendigvis inn i noen av de etablerte rammene for hva som anerkjennes i dagens hierarkiske utdanningssystem. Derfor bør vi diskutere hva vi kan lære av yrkesfagene, og hvordan vi som samfunn anerkjenner og ivaretar den kunnskapen som ikke er enkelt målbar.

Sosiologen Richard Sennett slår et slag for håndverkmessigheten, og forklarer hvordan det dekker langt mer enn det faglærte manuelle arbeidet. Relasjonen mellom hånd og hode dukker opp på svært ulike områder, både for snekkeren, legen og kunstneren. Håndverket er med mennesker i alle våre gjøremål. Sennetts arbeid bygger videre på den amerikanske pragmatiske tilnærmingen, som forsøker å forene filosofien med den konkrete praksis innenfor kunst og vitenskap. Et sentralt spørsmål er hvordan vi bruker utdanningsinstitusjonene til å sortere mellom de mennesker som innehar en ferdighet og de som ikke har denne. For å bli god i noe kreves mange timers innsats. Sennett opererer med 10 000 timer som en omtrentlig tidsmessig investering for å bli virkelig god i noe. Når man oppnår fag- eller yrkesbrev er det denne investeringen som skaper kvalifikasjonen som papiret symboliserer. Slike utdanningspapirer er en form for objektivering av kunnskap, men de er likevel mangelfulle representasjoner av møtet mellom menneskenes kompetanser og samfunnets mange systemer og organisasjoner. Et snevert kunnskapsbegrep kan føre til misforståelser om hva som er fremtidens kompetansebehov, noe vi ser resultatet av i skolesystemet, som preges av et økende læringspress.

Yrkesfagene på universitetet

Jeg er så heldig at jeg er tilsatt ved fagseksjon for yrkesfag hvor jeg underviser på bachelorutdanningen for yrkesfaglærere og masterutdanningen i yrkesfagsdidaktikk. Der møter jeg de beste studentene som har praktisk kunnskap og som brenner for fagene sine. Deres bakgrunn er fra yrkesfagene, og de bruker yrkesstoltheten som motivasjon og verdikompass i møte med de akademiske kravene som stilles når man er student ved NTNU. De oversetter fagenes historie og tradisjon og sin egen kunnskap til den akademiske verden. Jeg underviser i yrkesfagpedagogikk, har doktorgrad i sosiologi, og representerer derfor denne tradisjonen og kulturen. Det er i møte med studentene jeg lærer mer om hvordan kunnskapssynet i det moderne akademia bedrar oss til å overse kunnskap som ikke passer inn i målstyringsregimet som råder i dag. Det har inspirert meg til å skrive dette innlegget.

«Yrkesfag» er egentlig et samlebegrep som handler om svært ulikartede fag. I Norge finnes det 198 ulike fag- og svennebrev og 94 ulike mesterbrev. Disse har alle sine egne tradisjoner, sin egen historie og er knyttet til ulike markeder og bransjer. Det sier seg selv at dette er komplisert. På videregående skiller vi mellom de teoretiske studiespesialiserende fagene og ulike yrkesfaglige retninger. Fra og med høsten 2020 kan elever velge mellom Bygg- og anleggsteknikk, Elektrofag, Frisør, blomster, interiør og eksponeringsdesign, Håndverk, design og produktutvikling, Helse- og oppvekstfag, Informasjonsteknologi og medieproduksjon, Naturbruk, Restaurant- og matfag, Salg, service og reiseliv og Teknikk og industriell produksjon.

Samtidig har yrkesfagene ofte noen fellesnevnere. De fleste er praktiske fag, ikke i den forstand at de mangler teoretiske innslag, men at kunnskapen du skal beherske også handler om en teknisk eller håndverkmessig kyndighet. Håndverk er derfor en av yrkesfagenes viktigste egenskaper. Dette står i kontrast til kunnskapssynet som hersker i akademia, som i stor grad er dominert av ideen om profesjonalitet som en mental tankeøvelse. Denne kontrasten mellom ulike typer kunnskap har vært gjenstand for diskusjon siden antikken – og følger oss fremdeles. Aristoteles skilte eksempelvis mellom teoretisk kunnskap, praktisk kunnskap og praktisk klokskap, eller episteme, techne og fronesis. Vi lever i en tid hvor vi overfokuserer på teoretisk kunnskap, og vi lurer oss selv til å tro at denne kunnskapsformen som er den viktigste. Yrkesfagene minner oss på at dette ikke stemmer. For å bli en god tømrer, baker, selemaker eller elektriker må du ha kunnskap om det du gjør, men du må også ha kroppslig erfaring med yrket for å kunne utføre arbeidet med kvalitet, eller techne. Det er derfor fagbrev og svennebrev først kan oppnås etter en praktisk opplæring i yrkeslivet.

Kunstig skille mellom kropp og sinn

Omtrent halvparten av alle elever som begynner på videregående velger en yrkesfaglig retning, men mange får inntrykk av at de må velge studiespesialiserende for å henge med i utdanningsveksten i kunnskapssamfunnet. Flere mener at yrkesfagene har for lav status. Dette henger sammen med hvordan vi forsøker å kontrollere og administrere kunnskap i samfunnet gjennom det formaliserte utdanningssystemet. Yrkesfagene er derimot vanskeligere å standardisere enn andre mer teoretiske utdanningsretninger.

René Descartes er kjent som dualismens viktigste tenker, og hans læresetning «jeg tenker, altså er jeg», viser hvordan kroppslig kunnskap i filosofien ble sett på som en forførende kraft, ikke en kilde til sikker viten om verden. Siden 1600-tallet har altså et vestlig kunnskapssyn operert med et skille mellom det mentale og det kroppslige, som om det er to ulike ting. Dette kommer også til uttrykk i språklige fremstillinger som separerer kropp og sjel. På universitetet tar studentene stort sett eksamen ved å sitte i ro og vise frem hvilke mentale kapasiteter de har tilegnet seg gjennom semesteret, de har lest et pensum som de skal huske, gjengi eller anvende, og dette pensumet er valgt ut med tanke på noen konkrete kunnskaps- og ferdighetsmål som står nedtegnet i en emnebeskrivelse. NTNU har sitt eget kvalitetssystem som skal sikre et rasjonelt og systematisk kvalitetsarbeid. Dette er et ryddig, men samtidig overfladisk, system. Ryddig fordi det skaper enkle kriterier for hva kunnskap i fag er og skal være, overfladisk fordi kompetanse, uansett om den er praktisk eller ikke, alltid er sammensatt av ulike elementer som informasjon, tradisjon og evne til å anvende denne. Vi overser ofte kroppens betydning i denne sammenhengen, merkelig nok, selv om vi har med oss kroppen hver eneste dag.

Når vi snakker om barns læring er det nærmest selvsagt at læring er kroppslig erfaring. Vi bruker alle sansene i oppveksten, når vi lærer oss å snakke og når vi lærer oss å gå er kroppen unektelig med oss i å samle informasjon og prosessere denne. Når vi studerer ved universitetet er det lite snakk om kroppen som en del av læringen. Hvorfor er det slik? Vi opererer med et kunstig skille mellom den mektige hjernen, og den kunnskapen som kroppen besitter. Dette avsløres i yrkesfagene, de kan nemlig ikke bare læres gjennom forelesninger og skriftlige eksamener alene, de må prøves, modelleres og erfares før man behersker kompetansen som kreves for å være en god yrkesutøver.

Yrkesfagene må anerkjennes i akademia

«Et samfunn som ikke verdsetter kunnskap i sin faktiske anvendelse, klarer ikke å bygge kvalitet innenfra.», det skriver Lena Lindgren i et innlegg om profesjonenes historie. Dette er jeg enig i: Yrkesfagene må anerkjennes på en annerledes måte. Det fokuseres mye på problemene ved yrkesfagene, frafallet fra videregående, utfordringer med for få læreplasser og at yrkesfagene har for lav status i samfunnet. Universitetet skal være til for hele samfunnet. Da må vi også arbeide for å utvide kunnskapsbegrepet i akademia. De senere år har vi sett en intensivering i fokuset på formell kunnskap som oppnås gjennom å ta høyere utdanning. Kunnskap og utdanning har en egenverdi, men det kan også være kilde til makt og innflytelse. Vi kan ikke tillate at universitetet blir en silingsmekanisme som kun anerkjenner teoretisk kunnskap. Alle som velger en yrkesfaglig retning i videregående skole fortjener lærere som både er gode i fagfeltet sitt, og som har interesse for og kunnskap til å være en god lærer og mentor i deres faglige utvikling. For å få til dette er vi avhengige av å satse på yrkesfagene ved universitetet gjennom utdanning og forskning.

Filosofen John Dewey skrev om utdanningens rolle i det demokratiske samfunn, og var kritisk til hvordan formell læring skapte et kunstig skille mellom dannelsen av mennesket og produksjonen av «skarpe hoder» eller egoistiske spesialiser. Han var opptatt av å beskrive utdanningssystemet som et fellesgode i prosessen med å skape demokratiske medborgere som dannes gjennom bevisstgjøring.

På yrkesfaglærerutdanningen ved NTNU utdanner vi de som allerede er dyktige fagfolk til å bli reflekterte yrkesfaglærere og forsøker å gi dem verktøyene de trenger for å jobbe for yrkesfagenes levekår i skole og arbeidsliv. Da må vi også sørge for at denne utdanningen holder høy kvalitet og samtidig anerkjenner den kunnskap og erfaring disse menneskene har med seg i ryggsekken. Dette er et kontinuerlig arbeid. På masterutdanningen i yrkesdidaktikk søker vi å bygge bro mellom den praktiske kunnskapen og den vitenskapelige verden, hvor også masteroppgavene blir viktige bidrag for å formidle fra yrkesfagenes vilkår, styrker og utfordringer i dagens samfunn og utdanningsstruktur. Disse studentene er ikke bare på universitetet for å lære, men også for å formidle til oss som driver med forskning og utdanning hva som er kvalitet og relevans i deres spesifikke fagfelt. Universitetet skal ikke brukes til å sortere mennesker, det skal bidra til at vi har kunnskap i samfunnet som skal komme alle til gode.