Gjesteskribenten:

Ikke tid for egne meninger nå

Fjellpåsken på hytta er avlyst. Nesten ingen protester. Vi har blitt en gjeng med lydige borgere som gjør som autoritetene befaler. Noe svært kraftfullt har fått mulighet til å overta. En felles angst for ikke å ha kontroll.

- Vi er blitt et disiplinert folk over natta som det forventes at gjør som vi blir fortalt. Er det bare jeg som opplever at det har blitt merkbart taust? spør gjesteskribent Astrid Rønsen.
Publisert Sist oppdatert

Jeg satt på hytta og følte en slags normalitet, ja, nærmest velvære mens nyhetene passerte forbi. Vel å merke var dette for noen uker siden... Det var da hjemmekontor fra fjellet var en mulighet og vær- og skiføre var perfekt. Jeg for min del var i tillegg sammen med mannen min Jan Tore, som snekret på den hytta vi oppholdt oss på. Tid til hverandre, jobb og fritid hånd i hånd. Rene idyllen hvis en porsjonerte nyhetene som strømmet inn.

Idyllen trues

Så begynte idyllen å sprekke. Nyheten om at hyttefolket ble sterkt anmodet om å reise hjem... Begrunnelsen om at hyttekommunene trengte å rigge for helsetjenester til sine egne, var vi fortsatt ikke med på. Det kunne da ikke være oss!? Vi var på en hytte langt unna folk, hvor hyttene var få sammenlignet med Geilo, Gol og Hemsedal.

Motstanden vokste. Mannen min mente i tillegg at dette ikke kunne gjelde ham. Snekkere var ikke kommet med på lista over yrkesutøvere som frisører, kroppsterapeuter og andre med nærkontakt til andre. Han hadde jo bare nærkontakt til hammer og spikere. Hva var logikken? Vi var friske og var bare sammen med hverandre. Hans standpunkt var klart: Han ble! Hva med meg?

Men så hardnet det til. Statsrådene i tur og orden begynte å nevne, ja, true med sivilforsvaret og politi. Da slo idyllen sprekker. For sikkerhets skyld prøvde vi en ekstra runde med lokal helsemyndighet: Kommuneoverlegen! En hyggelig og velmenende mann som var helt enig i at fjellet nå var det beste stedet på jord. Sågar fikk jeg følelsen av å være blant de menneskene dette samfunnet ønsket seg akkurat nå: «Takk for at du tar kontakt. Nei, bare bli. Det er klart at mannen din som snekker kan fortsette...».

Men det kom en lett formaning: «Hold dere i nærheten av brøytet vei – for vi brøyter ikke lenger for hyttefolk!». Ikke noe problem! Hytta lå tett på hovedvei! Og jeg ble forfremmet fra snekkerens kone til snekkerens håndlanger.

Tre timer var vi fortsatt i paradis. Da ringte den vennlige kommuneoverlegen med kontrabeskjed. Det var ikke lenger rom for lokalt skjønn. Her var regler fra sentralt hold like for alle!

En kan trygt si at familieidyllen slo sprekker. Jeg pakket sammen og dro hjem til egen kommune. Jan Tore meldte seg på den delen av befolkningen med kreative løsninger for å møte de nye kravene. Men det varte ikke mer en noen dager før også han måtte kapitulere. Kong Korona ble en usynlig makt som skulle nedkjempes og det med alle midler.

Den norske folkesjelen og autoriteter

Hvis Harald Eia har rett i at det mest typiske norske er å være selvstendig og ha egne meninger: Vel, da må det gjøre vondt mange steder for gjennomsnittsnordmannen akkurat nå. Vi er blitt et disiplinert folk over natta som det forventes at gjør som vi blir fortalt. Er det bare jeg som opplever at det har blitt merkbart taust?

Nyhetsstrømmen har ikke gitt seg. Informasjonsmengden er enorm og alle, selv «hyttefolket» er brakt til taushet. At fjellpåsken på hytta er avlyst uten hørbare protester, er kanskje det sterkeste tegnet på en radikal endring. Vi har blitt en gjeng med lydige borgere som gjør som autoritetene befaler.

Men det å adlyde har sin pris. Hva er lov å mene akkurat nå? Hva er «sannheten»? Hva kan vi fleipe med? Når selv Facebook har flatet ut til å bli et sted som fylles av oppfordringer om ungdomsbilder og bøker du har lest, da begynner det å bli bemerkelsesverdig taust.

Har angsten overtatt?

Når dette har fått lov å skje uten nevneverdige protester, må det være fordi noe svært kraftfullt har fått mulighet til å overta. En felles angst for ikke å ha kontroll.

Jeg har erfaring med å møte alvorlig syke og døende og deres familier. Det er på mange måter et miniunivers på det som nå skjer i storsamfunnet. Trusselen heter ikke korona, men død. Død som følge av uhelbredelig kreft, langtkommen ALS, kols eller hjertesvikt. Det eksisterer i samfunnet hele tiden, men i småskala.

Bare i Norge dør det tusen personer - kanskje flere - hvert år i en influensaepidemi. Det er normalt at en dør når en er alvorlig syk eller gammel. Før snakket en om lungebetennelse som «gammelmanns trøst». Det var akseptert at det var det mange døde av. Så hva er det som skiller denne situasjonen fra en normalsituasjon? Vi mangler en vaksine – det vil si det som kan beskytte oss mot nettopp dette viruset. Men det vil dukke opp andre virus, andre bakterier. La oss venne oss til det. Livet kan vi ikke beskytte oss mot. Vi kan ikke vaksineres mot livet selv.

En tid for alt – også ettertanke

Ord som går igjen i disse dager er dugnad og solidaritet med de svakeste i samfunnet. At vi har vist at vi kan løfte i flokk og er ombord i samme båt. Det er bra. Men denne situasjonen vi står i nå har også en pris som noen må betale både menneskelig og økonomisk.

Denne berømmelige båten har mørke rom og noen faller over bord under seilasen. Når vi i ettertid skal summere opp hva vi lærte av korona-situasjonen 2020 blir det spennende å se hva som blir sittende igjen som «sannheter». Det blir like viktig å se hva vi kan lære av det vi står oppe i nå. Vi har god tid om dagen til å reflektere over livet i det store og det lille.

God påske!