Til angrep på egen studentmasse

Sosiologifestivalen ble arrangert i Trondheim tirsdag.

Blant quiz, konsert, turboforedrag og dj-er, i et program som strakte seg fra tidlig morgen til langt på natt, sto også debatt om sosiologiens fremtid på plakaten.

Den benyttet førsteamanuensis Gunnar Aakvaag, som var invitert fra Insitutt for sosiologi og samfunnsgeografi, til å gå i strupen på dagens sosiologistudenter.

– Anonyme og kjedelige

– La meg være en uhøflig gjest ved å legge en demper på stemningen. Dere er den kjedeligste, mest anonyme generasjonen norsk sosiologi har hatt noensinne. Dere har ikke noe eget prosjekt dere har brukt til å ta et oppgjør med foreldregenerasjonen, åpnet Aakvaag.

Kritikken var et ekko av den bredere kritikken Aakvaag rettet mot hele generasjonen, ikke bare sosiologistudentene, i en kronikk i Aftenposten i fjor.

– Jeg har brukt det siste året til å krangle med ungdommen. I dag skal jeg rette det direkte mot dere, sa Aakvaag til de fremmøtte sosiologistudentene.

– Jeg skjønner ikke greia deres

Aakvaag viste til de tre etterkrigsgenerasjonene med sosiologer som løper foran dagens, som han alle mente hadde klare kollektive prosjekter.

– Gerhardsen-generasjonen etablerte faget og utfordret den sosialdemokratiske fortellingen som sa at alt går så bra. 68-erne, den mest sinte generasjonen siden Welhaven og Wergeland, skulle rive ned samfunnet og lanserte positivismekritikken. Ironigenerasjonen, som jeg tilhører, dekonstruerte 68-erne med postmodernismen som et brekkjern vi kastet på dem.

Dagens sosiologer har derimot ikke noe samlende, kollektivt prosjekt, mener Aakvaag.

– Jeg savner fagkritikk, innvendinger og opposisjon. Og dere er en utydelige, anonym generasjon;jeg skjønner ikke greia deres, sa Aakvaag.

Flinke, men kjedelige

– Hva er deres prosjekt? spurte Aakvaag salen flere ganger, uten at det kom noen klare svar.

Samtidig pekte Aakvaag på dagens studenter som flinkere enn noen gang, bare kjedeligere på samme tid.

– Er det et problem at dere ikke har et prosjekt? Kanskje ikke. Dere er en flinkisgenerasjon; dere jobber beinhardt, men dere er gudsjammerlige kjedelige. Det er ikke noe nytt og ingen store prosjekter. Og det er problematisk: Det betyr at dere kommer til å bli sett på som noen som ikke har tilført noe viktig. Det skjer midt i et enormt generasjonsskifte hvor 68-erne dør av kreft og hjerteinnfarkt om hverandre og vårt eget fag står overfor store utfordringer, sa Aakvaag.

Må gå mot naturalismen?

Samfunsdebattant Aksel Braanen Sterri svarte på Aakvaags kritikk i fjor, med en egen kronikk i Aftenposten der han tok til orde for at generasjonen av dagens studenters prosjekt er rasjonaliteten, fornuften og troen på vitenskapen.

Kanskje utilsiktet faller punktet om troen på vitenskapen sammen med en av utfordringene Aakvaag skisserer for dagens studenter: Den naturalistiske vendingen med nevrovitenskap, evolusjonsbiolog og en rekke andre fagdisipliner på «den andre siden» som har redefinert hvordan vi oppfatter mennesket, mens sosiologien til dels risikerer å bli spilt ut over sidelinjen.

– Vi (sosiologene journ. anm.) er preget av biofobi og bioignoranse. Når det kommer til ny vitenskap derfra, oppfører vi oss slik: «Jeg håper det ikke er sant. Om det er sant, håper jeg ingen får høre om det. Og hvis de får høre om det, håper jeg jeg kan fortsette som før». Det er sånn Aksel (Tjora journ. anm.) og de andre holder på. Vi må redefinere hva vi står for, sa Aakvaag, som har stått i spissen for en naturlistisk vending innen sosiologien i Norge.

– Vi skal ta det seriøst

Tjora svarte Aakvaag på det siste punktet ved å vise til at mye ny kunnskap, også innen naturvitenskapen, trenger den sosiale konteksten for å forstås.

– Vi skal ta den naturlistiske vendingen seriøst, men rundt et biologisk faktum finnes det mye som er definert og forstått i en sosial kontekst, sa Tjora.

Kollektiv festival

Om ikke Sosiologifestivalen skal gi studentene et kollektivt prosjekt, skal den i alle fall gi dem noe kollektivt, ifølge sosiologiprofessor Aksel Tjora. I fjor trakk han frem manglende felleskap som mye av grunnen til at man valgte å starte festivalen.

- Jeg mener vi mangler følelsen av fellesskap. Vi som underviser og forsker, jobber selvstendig og driver med vårt. Studenter og stipendiater holder på med sitt. Særlig bør studentene dras mer med i noe de kan oppfatte mer som et sammenhengende miljø som driver et fag, sa Tjora til Universitetsavisa.