Akademias retur til «den siste sovjetstat» – eller fortsatt New Public Management?

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap. Professor II ved UiB.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt. Aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida.

 

Et viktig punkt i regjeringsplattformen er den tillyste tillitsreformen i offentlig sektor. Forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch kommenterte i en pressemelding sist uke regjeringens forslag til statsbudsjett, og mente at budsjettforslaget impliserte startskuddet til denne reformen: Institusjonene får mer ansvar og strategisk handlingsrom. 

Det hjelper ikke, mener sektorens ledelsesfigurer. Ikke bare er statsbudsjettet «lite ambisiøst», «totalt ubegripelig» og «et svik». Den tillyste tillitsreformen står i motsetning til den økte viljen til politisk styring av sektoren. De etterlyser større autonomi for egen del.

Men større autonomi for institusjonene var aldri det som var regjeringens mål med tillitsreformen. Det var tvert i mot å øke kvaliteten i akademia ved å gi mer tid til kjernevirksomheten. Da må rapporteringsveldets byråkrati reduseres, og erstattes med økt tillit til fagpersoners skjønnsmessige vurderinger.

Som Espen Solberg og Siri Brorstad Borlaug i Nifu påpeker, er det ingen garanti for at økt autonomi for institusjonene fører til mer tillit og mindre byråkrati. Dette ville innebære en slags trickle-down-tenkning om tillit og autonomi som erfaringsmessig ikke fungerer i praksis. Om målet for tillitsreformen er økt autonomi og tillit til akademias grasrot, sier de ansattes organisasjoner, må det medføre økt medbestemmelse i tillegg til større respekt for fagpersoners kompetanse og faglige skjønn. Det er ikke kompatibelt med sektorens nåværende markedsøkonomiske modell, «New Public Management».

Statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel omtaler også dreiningen vekk fra markedsøkonomi som en forutsetning for å lykkes med tillitsreformen, og sier at en sterkere statlig styring av utdanningssektoren er kommet for å bli, uansett regjering etter neste valg. SP ser det åpenbart dessuten som ønskelig med en sterkere styring; ikke av forskningen, men sektoren.

Disse utsagnene forplikter. Riktignok bare dagens regjering.

Jeg er dessverre lite optimistisk overfor forsettet om å vingestekke markedsøkonomien i akademia og returen til det akademiske Utopia, rett og slett fordi kreftene som ønsker å beholde NPM i vår sektor er for mange, for sterke og for rotfestet.

gjesteskribenten

Bør Forskningsrådet utføre fagevalueringer?

Disse kreftene har fått stadig større momentum siden 1977, det året den norske økonomiske politikken snudde, ifølge professor Einar Lie. En gjennomregulert økonomi med en velfinansiert offentlig sektor ble erstattet av en markedsøkonomisk modell. Ikke over natta, men trenden er entydig og tilsynelatende usnuelig. Konsensus fram til da hadde vært utjamning og like muligheter for alle, noe som måtte ha vært vellykket: Norge på tidlig 80-tall var det mest økonomisk egalitære samfunnet som noen gang har eksistert (jf. Piketty).

Men dette skulle altså ikke vare. Det var for dyrt, næringslivet hadde ikke råd til så dyre ordninger, sykelønn og likelønn og arbeidsmiljølover. De trengte – og fikk – mindre skatt, billigere lån, og billig strøm. Når bankene gikk over ende fordi de hadde lånt ut for ukritisk, måtte storsamfunnet gå inn og redde dem. Men for alle andre – lønnstakere og offentlig sektor — skulle de frie markedskreftene få råde.

gjesteskribenten

Tvilselgerne

Samme narrativ grunngir utviklingen overalt: Markedskreftene fremmer et meritokrati (suksess er basert på egen fortjeneste), deregulering er et gode for forbrukeren (flere og billigere tilbud), og dette er til beste for hele samfunnet, da det fremmer kvalitet i alle ledd.

Dette har i tur og orden rammet de fleste sektorer i Norge, som landbruket, der regulering erstattes av frislipp, vekselvis overproduksjon og matmangel, og deretter nærmest utradering av en hel næring. Matvarekjedene svarer med at de kan importere billigere og stødigere fra utlandet. Helsevesenet, der helseforetak og stykkpris fører til konkurranse om å utføre flest mulige snorkeoperasjoner, mens køene vokser, antallet private tilbydere eksploderer, og legestanden bekymrer seg for mangelen på styring.

Høyere utdanning, der distriktshøgskoler og universitet hadde hver sine klart definerte ansvarsområder; henholdsvis kortere, regionstilpassede profesjonsutdanninger versus forskningsintensive læresteder med lengre, teoretisk tyngre utdanninger. Frislipp og deregulering gjør at alle læresteder skal bli en slags mellomting, forskningstunge og praksisrettede profesjonsutdanninger som samtidig legger til rette for en forskningskarriere.

gjesteskribenten

Er NTNU en attraktiv arbeidsplass for Generasjon Z?

Utdanningsløpene må altså bli lengre for å få plass til alt. Flere må studere lenger. Og mer.

Og da må vi skamløst konkurrere om studentene. NTNUs Challenge-kampanje (2018) ble beryktet for sin ekstremt markedsliberalistiske vinkling, og omtalt som «klønete» og populistisk. Vår ledelse så ikke noe problematisk med kampanjen.

Reklamekampanjene virker, kanskje for bra: Antallet studenter i høyere utdanning er firedoblet siden 1980, fra 75 000 til over 300 000. Men en fjerdedel av disse (75 000) kommer til å slutte på graden de har begynt på, og av disse slutter sju av ti for godt. Seks av ti studenter er plaget av ensomhet, annenhver student sliter økonomisk, og hver tredje norske student oppfyller kriteriene for å ha «en nåværende psykisk lidelse».

Vi kan ikke snu ryggen til disse tallene, som maler bildet av en sektor rammet av strukturell sykdom. Vi kan sikkert forklare dette bildet på et utall måter. Men enhver som har truffet en ungdom, forstår at medisinen mot en slik syk struktur umulig kan være å ta inn enda flere studenter, fordele ressursene enda tynnere, og pøse på med enda mer konkurranse.

I akademia liker vi å ha fokus på at konkurranse skaper og definerer vinnere. Men konkurranse skaper også en rekke tapere. Det er ikke et spørsmål om tolkning, men en selvfølgelig effekt av selve begrepet konkurranse. For at noen skal vinne, må andre tape.

gjesteskribenten

Bill. mrk. Hårsår, lettkrenket akademiker med tandert ego og ømme tær

Klokkertroen på markedskreftene er en kjerneverdi i Høyres politiske ideologi. Høyre har økt sin oppslutning blant norske akademikere med et titalls prosentpoeng i løpet av de siste årene, i henhold til en ny undersøkelse. 31 % av respondentene oppgir Høyre som sitt politiske valg; Arbeiderpartiet oppnår 15 % og regjeringspartner SP 2 %. 

Det lover ikke godt for statssekretær Løkensgard Hoels framtidsvyer om å erstatte markedskreftene i norsk akademia med en tillitsreform. Det er altså svært liten grunn til å tro at akkurat akademia ville nyttiggjøre seg erfaringene fra andre sektorer for å minske ulikhetene, en sektor som preges av «veldig stabile og store sosiale forskjeller», ifølge professor i sosiologi, Marianne Nordli Hansen.

Om du vil ha et godt liv, bør du helst ha høyere utdanning. Det gir bedre helse, lengre liv og bedre livskvalitet. Og nyutdannede med en grad på lomma får seg jobb, selv humanister. En fullført høyere utdanning er derfor et gullkort for den som står løpet ut.

Men vi må etter hvert spørre oss om disse gullkortene muligens kunne vært utdelt med litt færre menneskelige og samfunnsmessige omkostninger.