Bill. mrk. Hårsår, lettkrenket akademiker med tandert ego og ømme tær
- Er vi akademikere mindre hyggelige mot hverandre enn politikere?
- Opp med handa den som kjenner noen som er fiender på livstid på grunn av uenighet i faglige spørsmål. Og dette er folk vi liker; trivelige, smarte, oppegående folk, skriver Kristin Melum Eide.Foto: Oda Eriksen Haugland
KristinMelum EideProfessor, Institutt for språk og litteratur, NTNU
Det er valgkamp, partiene står på stand og lokalavisene er plutselig fulle av folk som pliktskyldigst mener en hel masse om saker. Ting det ikke har vært ment noe om på fire år. En grei avveksling for oss lesere, som kan bli en smule matlei av de samme folka, og oss sjøl, forresten. Skravleklassen. Fint med litt nye folk. Og her snubler jeg over et intervju med en særs oppegående akademiker som samtidig har politiske aspirasjoner, en muligens uvanlig kombinasjon – og henger meg straks opp i en liten sekvens, der intervjuobjektet blir spurt om hva akademia kan lære av politikken:
Fakta
Kristin Melum Eide
Eide er en av UAs gjesteskribenter.
Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.
Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap.
Professor II ved UiB.
Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.
Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt. Aktuell med boka Språket som superkraft.
Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida.
«Kanskje å vera hyggelege mot kvarandre etter debatten? Eg har det fint på jobben min, men eg har jo høyrt om akademiske konfliktar som vert til fastlåste personkonfliktar ved ulike institusjonar. No synsar eg i vilden sky, men kanskje politikarar av og til har eit meir avslappa tilhøve til usemje enn akademikarar?»
Den satt! Her snakker vi om en person med en fot i begge leire, som mener at politikere (selv på lokalt plan, og med antatt lite medietrening) muligens ser ut til å være bedre i stand til å holde seg med en sivilisert tone etter en disputt enn det akademikere er. Kan dette virkelig være et rimelig utsagn? Er vi akademikere mindre hyggelige mot hverandre enn politikere?
Altså, vi har jo en stadig pågående diskurs om akademikeres tålegrense for kritiske og krevende debatter. Om ytringsfrihet og ytringsansvar, formidlingsplikt og samfunnsansvar, som også innebærer et slags etisk imperativ for akademikere om å delta i samfunnsdebatten. Vår egen direktør Bjørn Haugstad syns vi burde forvente mer av akademikere enn andre, og at akademikere burde ha et særskilt ansvar for å lede ved eksemplets makt. Ikke bare ved selve det å delta i krevende debatter, men også når det gjelder å skille sak og person:
«Vi må holde hverandre til en høyere standard for diskusjon enn det vi forventer av resten av samfunnet. Det bør forventes at vi skal representere gullstandarden for diskusjon.»
Hrm. Host, host. Gullstandarden, du.
Jada, det er lov å ønske! Ønsk i den ene hånda, etc.
Om en skulle finne på å kaste seg ut i en hvilken som helst samfunnsdebatt, må en være forberedt på å bli gjenstand for en strøm av negative personkarakteristikker. Og det er ikke de anonyme, slemme tastaturbøllene vi snakker om, men gjerne folk med masse studiepoeng i akademisk diskurs, etikk og retorikk. Som syns det er på sin plass å beskrive deg – ikke synspunktene dine, men din person, dine motiver og ditt intellekt, din utøvelse av håndverket ditt – på særdeles lite flatterende vis.
Stikk hodet fram, så står du lagelig til for hoggs. Såpass må du vel tåle! Men hvem har egentlig bruk for slikt? Det gir ikke utslag på lønningsposen engang. Tidligere ordfører i Narvik, Olav Sigurd Alstad, sier: «Man risikerer alltid ved å hevde meninger å tråkke på ømme tær. Det synes som om akademiske tær i så måte er en del ømmere.»
Og om en besitter slike ømme akademiske tær, er det tryggest å trekke seg tilbake, dukke ned blant bøkene, lukke døra til kontoret (så lenge en har det), og passe på å ikke være så vittig på forelesningene at en blir misforstått og kanskje anmeldt på grunn av ekle holdninger.
Men det forventes fortsatt at du skal delta i den faglige diskursen innenfor fagfeltet ditt. Og der er vel folk snillere, vel? Feil. Opp med handa den som kjenner noen som er fiender på livstid på grunn av uenighet i faglige spørsmål. Og dette er folk vi liker; trivelige, smarte, oppegående folk! Som ikke holder ut å være i samme rom fordi samtalen dem i mellom har gått fullstendig i vranglås. Leit for dem, leit for oss. Leit for alle sammen.
Internasjonalt er akademia i ferd med å bli beryktet som arbeidsplass (google frasen «toxic academia», om du tør). Men også her hjemme blir akademiske organisasjoner beskrevet som «høye på rolleoverbelastning, lave på jobbtilbakemeldinger, liten reell deltakelse i viktige organisatoriske beslutninger, og lav anerkjennelses- og belønningspraksis». Dette brukes som delvise forklaringer på at akademia avler usunne jobbrelasjoner.
Generelt har selvfølgelig mangel på anerkjennelse og høye krav til prestasjoner potensiale til å påvirke alle ansatte i hele organisasjonen på lik linje. Likevel: En relativt ny undersøkelse fra Stavanger konkluderer med at vitenskapelig ansatte ved UiS har betydelig høyere risiko for å bli utsatt for mobbing og negative hendelser på jobb enn administrativt ansatte.
«De vitenskapelig ansatte rapporterte betydelig høyere score enn administrativt ansatte på å ha opplevd følgende negative hendelser på jobben: å bli møtt med fiendtlighet eller stillhet som svar på spørsmål eller forsøk på samtale, at dine meninger blir oversett eller ignorert, å få sladder og rykter spredt om deg, å få fornærmende eller støtende kommentarer om deg som person, dine holdninger eller ditt privatliv, og bli ignorert eller ekskludert fra det sosiale felleskapet på jobben. Alle disse negative hendelsene er personorienterte, ikke jobborienterte.»
Mange av oss som i dag befolker akademia, burde i følge myten være blant de tidligere bebrillede, sosialt hemmede mobbeofrene i skolegården. Og vi gledet oss til å bli voksne, så vi skulle slippe unna mobbingen. Vi skulle bli akademikere. Og så er vi verst av alle? Finnes det noen antropologer, sosiologer eller psykologer som kan forklare dette på en enkel måte?
Ulike opphavsmenn krediteres med det som kalles Sayres lov: «In any dispute the intensity of feeling is inversely proportional to the value of the issues at stake.» Kissinger henviste til dette som forklaring da han hevdet at akademisk diskurs er så giftig: «Ved Harvard er diskusjonene så lidenskapelig intense fordi temaene som diskuteres er så ekstremt uviktige.»
Så da er kanskje det forklaringen. Lokalpolitikere kan ikke unne seg å bli uvenner fordi de har virkelige problemer som skal løses.
