Tillitsreform og tellekanter

Vi i NTL NTNU er skuffet over tempoet i arbeidet med en tillitsreform i staten.

Når statsråden for høyere utdanning kom med en 15-punktliste over «ekstrem oppussing» i sektoren, ble tillitsreformen presentert som at «institusjonene skal få mer ansvar». Dette er svært bekymringsfullt.

En tillitsreform må gi mer tillit og frihet til de ansatte - ikke til institusjonene. Det blir ikke nødvendigvis mer tillit til de ansatte om makten samles hos en ansatt rektor og et styre dominert av eksterne representanter, sammenlignet med om mer av makten ligger hos departementet.

En tillitsreform må tvert imot bety mer frihet til den enkelte ansatte og de enkelte fagmiljø til å bruke sitt faglige skjønn i utøvelsen av sitt virke. Til beste for det overordnende samfunnsoppdraget.

I et slik perspektiv er det også betenkelig at Nokuts kommentar i sin evaluering av NTNUs tillitsbaserte kvalitetssystem var et ønske om at «balansen mellom tillit og kontroll forskyves noe», for å sikre mer systematisk kontroll". Dette går tvert imot intensjonene med en tillitsreform.

En mer grunnleggende bekymring går på at de økonomiske styringssystemene ikke i tilstrekkelig grad diskuteres i sammenheng med den.

Blant statsansatte har frustrasjonen over å bli styrt gjennom økonomiske tellekantmodeller innenfor såkalt «balansert målstyring» - et sentralt verktøy innenfor «New Public Management», eller markedsstyring av offentlig sektor - økt i styrke over flere tiår.

Dette er bakgrunnen for det økende presset for å få en tillitsreform i sektoren, som regjeringen har kommet i møte - i det minste gjennom retorikk.

Regjeringen har nå varslet at noen av tellekantene skal fjernes, mens andre endres, og kanskje forsterkes. En slik halvveisløsning risikerer tvert imot å forsterke effekten av tellekantene gjennom at de få som gjenstår blir enda mer styrende for institusjonene og får nye utilsiktede konsekvenser. Universiteter og høgskoler har et bredt samfunnsmandat. Dersom det lønner seg i en stram økonomi å jage enkeltindikatorer og neglisjere andre områder kan dette få svært uheldige konsekvenser over tid.

Det er derfor forståelig når noen nå er kritiske til fjerningen av publiseringsindikatoren, men i den forbindelse er det verdt å nevne at for NTNUs del, som gjorde det bra på denne i fjor, utgjorde økningen på denne indikatoren på 5 millioner 0,06 % av NTNUs totale bevilgning. Det er ikke et beløp av en størrelsesorden som er egnet til å påvirke fokus og oppmerksomheten til en organisasjon.

Et annet moment er at disse indikatorene altså kun er for å tildele midler til institusjonene. Institusjonene står fritt til (og bør sannsynligvis) velge helt andre modeller internt. Skadene av slike indikatorsystemer blir større jo lenger ned i en organisasjon man kommer, og er størst på individnivå, noe NTNU har erkjent gjennom å signere DORA-erklæringen.

Vi mener likevel at dersom en reduksjon av antall indikatorer skal fungere etter hensikten og skadelige bivirkninger unngås, forutsetter det at beløpene som legges i hver indikator må reduseres. En styrking av basisbevilgningen lå også inne i mandatet til finansieringsutvalget. De faktiske beløpene kommer likevel ikke før i statsbudsjettet, så den målbare effekten av grepet er uvisst. Det er å håpe at belønningsmidlene får et begrenset omfang. Det vi vet er at tellekantene ikke ble borte.

Når det kommer til konkret handling for tillitsreformen ser vi altså enn så lenge lite til den.

Skal vi få framdrift i den trenger vi altså et statsbudsjett som tar innover seg tillitsreformen, og som styrker basisfinansieringen kraftig, samt en statsråd som blir opptatt av å gi mer makt til de ansatte, ikke institusjonene.