Kan noen støtte seg til forskning fra et universitet som lover å mene det samme som regjeringen?

Det kom bare positive tilbakemeldinger i kommentarfeltet til ytringen om forskjellsbehandlingen av Russland og Israel for en ukes tid siden. Jeg tolker manglende kommentarer fra redaktør Oksholen og rektor som at de enten oppfatter seg riktig sitert eller har svart på spørsmålene som ble stilt tidligere. Daværende prorektor Tor Grande uttalte til UA at «Ledelsens linje er å følge Norges offisielle utenrikspolitikk, og den norske regjeringen støtter ikke boikott av Israel». Dette samsvarer godt med uttalelser fra rektor Anne Borg.

Ytring

- Uten et standpunkt, gir NTNU inntrykk av at vi velger å vende blikket bort

Per-Odd Eggen

Hvis norske universiteter frivillig frasier seg retten til å ha egne meninger om vanskelige spørsmål, mister Norge en viktig stemme. I politikken bestemmer de som til enhver tid har mest makt, og jeg synes det står liten respekt av forskningsmiljø som forplikter seg til å snu kappa etter vinden. Jeg har respekt for at verken styret eller rektor vil si noe kontroversielt om Israel, men jeg mener det er farlig å dekke seg bak at universitetets meninger er underlagt regjeringens. I rektors nyttårshilsen skriver han at «... det er mange som ser til oss for å få svar på utfordringer som samfunnet står i.» Men hvordan kan noen støtte seg til uttalelser fra NTNU dersom vi har frasagt oss retten til en selvstendig mening? I dagens situasjon håper jeg for eksempel de nederlandske og ungarske universitetene har stilt seg friere enn det Tor Grande tar til orde for.

Jeg ber om at «Ledelsen» (hvem nå det er) ikke bare fastslår, men utdyper: Skal universitetet følge Norges offisielle utenrikspolitikk? Betyr det i så fall at universitetet ikke skal ha noe synspunkt i utenrikspolitikken, men henvise til den sittende regjering? Er det der vi finner årsaken til at vi ikke kan uttrykke støtte til befolkningen i Palestina slik vi gjorde for Ukraina? Utsagnet fra Anne Borg på Innsida 11. oktober, «viktigst av alt er at vi alle tar vare på hverandre som medmennesker, uansett ståsted eller nasjonal tilhørighet» blir da vanskelig for meg å tolke. For hvem bestemmer egentlig at vi kan uttrykke solidaritet med noen medmennesker, men ikke med andre? Dersom forskningsmiljøene våre ser tegn til doble standarder i utenrikspolitikken, er det uklart for meg om de kan uttale seg, siden NTNU skal «følge Norges offisielle utenrikspolitikk». Jeg la merke til at Aksel Tjora reiste et beslektet spørsmål i NTNUs styre. Slik jeg tolker Tjora er det ønskelig med en avklaring om NTNU skal være autonomt og ha mulighet til å ta andre standpunkter enn regjeringen.

Hvis vi ikke kan være autonome i utenrikspolitikken, kan vi da være det i andre sammenhenger? Da fiskeriministeren på vegne av regjeringen erklærte at Havforskningsinstituttet skal være et næringsvennlig institutt, uttalte rektor ved UiB: «Vitsen med at politikere har forskere, er at forskere skal komme med faglig forsvarlige analyser av saker og ting, som er minst mulig påvirket av andre forhold.» Og for en tid siden innførte en justisminister betegnelsen monster på personer som har begått overgrep. Anine Kierulf påpekte at en minister bør forholde seg til den humane rettstradisjonen hun forvalter. I retten pådømmes handlinger, ikke personligheter. Kan noen ytre seg kritisk til denne type uttalelser fra en minister på vegne av NTNU?

Kanskje NTNU er autonomt i alle sammenhenger utenom utenrikspolitikken? Hvis det blir slik mange frykter, at USA går i autokratisk retning etter neste valg, kan neppe den norske regjeringen være særlig tydelige i uttalelsene. Da vil det ha økt betydning om vi som universitet har rett til å ha egne standpunkt. Vi lyste opp hovedbygningen i gult og blått til støtte for Ukraina, men tør ikke i Gaza-konflikten. Blir Israel dømt i rettsaken som pågår i Haag, kan vi oppleve at NTNU heller ikke tør støtte FN. Kan hende flere av de over 7000 ansatte ved NTNU er like tungnemme som meg, og vil ha nytte av en presisering knyttet til autonomi.

Da jeg var nyansatt ved NTNU for mange år siden, opplevde jeg flere ganger stor uenighet i møtene på lærerutdanningen. Ofte anført av en høyrøstet Geir Karlsen som gjerne fikk tydelig motbør, i plenum. I lunsjpausen la jeg merke til at de uenige hadde søkt til samme bord. For meg ble det en demonstrasjon av at universitetet er en organisasjon der modige meninger møtes og brytes. Jeg oppfatter det som en del av samfunnsoppgaven vår. For å være helt tydelig for egen del, så ønsker jeg meg en rektor og et styre som mener at NTNU skal ha egne standpunkter og kunne være tydelig på disse, også i vanskelige og utenrikspolitiske saker. Jeg vil sette pris på om styret oppklarer synet på NTNUs autonomi. De som søker rektorstillingen bør også tone flagg når det gjelder hvordan NTNU skal forholde seg til de vanskelige problemstillingene vi står i for tida, inkludert de som er nevnt her. Helst slik at meninger kan brytes i stedet for å forties.