Ytring

«En selvhøytidelig og særdeles intellektuelt kjedelig affære»

NTNU leder an i kampen mot ytringsfrihet, skriver Øyvind Eikrem i denne kommentaren til den tillyste debatten om akademisk ytringsfrihet. Debatten arrangeres i Litteraturhuset i Trondheim.

Jeg skrev derfor tNTNU og rektor, og foreslo i all beskjedenhet at jeg kunne bidra i panelet. Jeg har fått avslag på dette.
Jeg skrev derfor tNTNU og rektor, og foreslo i all beskjedenhet at jeg kunne bidra i panelet. Jeg har fått avslag på dette.
Publisert Sist oppdatert

Ytringsfrihet som et emne for debatt synes stadig å dukke opp. Spesielt vil universitetene fremstå som å «ta ytringsfrihet på alvor» og signaliserer dette utad. Men hva er egentlig disse «debattene»?

Anledningen for å skrive dette innlegget er at NTNU mandag 30. mai skal arrangere «Kampen om sannheten – akademisk ytringsfrihet under press?» i Litteraturhuset i Trondheim. Det «internasjonalt ledende universitetet» bebuder således at de holder fanen høyt i kampen for ytringsfrihet, og står på de tradisjonelle opplysningsidealene om meningsfrihet og saklig diskusjon. For meg fremstår dette som posering.

La meg minne om at i selve begrepet diskusjon ligger det et meningsinnhold om rasjonell argumentasjon og en utvungen samtale mellom parter med ulikt syn. En diskusjon er derfor, ved sin natur, noe annet enn svulstige forsøk på å framheve egen fortreffelighet eller en fremvisning av fellesskapets enige fasade. Kan vi derfor forvente interessant uenighet under det tillyste arrangementet?

Jeg kan forsikre leserne om at det garantert ikke vil skje.

Den reelle debatten kommer aldri

Den angitte regien ved «paneldebatten» er særs avslørende: Deltakerne er i hovedsak universitetsledere som alle forpliktet til å følge linja i kraft av sine posisjoner. Heller ingen omstridte punkter eller klare posisjoner for debatt foreligger. De ubehagelige eller problematiske spørsmål vil opplagt glimre med sitt fravær. Det er alltid de samme ansiktene som deltar, og alltid under de samme vage, konsensus-orienterte spillereglene. Den reelle debatten om ytringsfrihet synes videre aldri egentlig å manifestere seg – på tross av forsikringer om at «vi tar debatten».

For egen del, som hovedperson de siste tre-fire årene i en bredt nasjonalt omtalt sak om ytringsfrihet ved NTNU, så ble min interesse vekket da jeg oppdaget arrangementet. Var dette en mulighet til å presentere nye perspektiver? Jeg skrev derfor til NTNU og rektor, og foreslo i all beskjedenhet at jeg kunne bidra i panelet. Jeg har fått avslag på dette. Og det er selvsagt heller ingen overraskelse for meg.

Jeg foreslo i all beskjedenhet at jeg kunne bidra i panelet. Jeg har fått avslag.

Øyvind Eikrem

Da er det nemlig bedre for NTNU-lederne at akkurat de samme personene som har drevet frem det jeg opplever som en fullstendig absurd sak for å kneble meg, som til og med endte i komplett fiasko for NTNU med en samlet kostnad på rundt 10 millioner kroner i offentlige merutgifter, nå skal posere belærende om ytringsfrihet! Større absurditet enn dette mener jeg er sjelden vare – selv på universitetet.

Demonstrerer hvem som sitter med makten

Og her ligger nøkkelen til å forstå «debatten» om ytringsfrihet: Dette er heller innholdsløse evenementer som iscenesettes med jevne mellomrom, slik at de reelle og viktige spørsmålene ikke kommer opp. «Debatten om ytringsfrihet» transformeres fra å være en betegnelse for stor reell uenighet i vårt samfunn til å bli en slags offentlig scene, hvor personer og institusjoner kan vise seg fram.

Arrangementet er derfor etter mitt syn en ren demonstrasjon av hvem som sitter på makten. De bestemmer hvem som skal delta, hvordan tema og personer skal iscenesettes og fremstilles, og hvilket budskap som kan tillates å komme fram til en bredere offentlighet.

Det er kun de som ikke følger med, som kan tillate seg å holde på illusjonene om genuin menings- og ytringsfrihet. Den akademiske institusjonen NTNU, når en ser på deres faktiske praksis, mener jeg at nemlig leder an i kampen mot ytringsfrihet. Jeg spår til slutt at arrangementet 30. mai kommer til å bli en selvhøytidelig og særdeles intellektuelt kjedelig affære.