gjesteskribenten

Mental helse på et prestisjeuniversitet i India

Etter et dystert møte med mental helse på universitetet mitt i India, håper jeg at jeg slipper å se lignende tragedier på hjemmebane.

På universitetet der jeg studerer i India, Indian Institute of Technology Madras (bildet), er situasjonen mildt sagt stusselig når det kommer til mental helse, skriver Amalie Farestvedt.
På universitetet der jeg studerer i India, Indian Institute of Technology Madras (bildet), er situasjonen mildt sagt stusselig når det kommer til mental helse, skriver Amalie Farestvedt.
Publisert

I min naivitet har jeg trodd at mental helse var mer et vestlig problem. Jeg har sett hvor smilende folk er i tropiske strøk og forvekslet dette med en sunn psykisk helse. Jeg beundrer folk for det gode humøret og den enorme viljestyrken de jeg har møtt som lever i forskjellige former for fattigdom utviser. Dette har ikke endret seg, om noe så er beundringen bare større. Det som har endret seg er at jeg har innsett at smilet om munnen skjuler depresjon og angst under overflaten. Dette er kanskje ikke så rart når statistikken viser at bare 0,16% av helsebudsjettet i landet allokeres til mental helse.

Fakta

Amalie Farestvedt

Amalie Farestvedt

Amalie Farestvedt er en av UAs seks gjesteskribenter.

Navn: Amalie Farestvedt

Utdanning: 3. år, bionanoteknologi. Er på utveksling på IITM (Indian Institute of Technology Madras) i Sør-India i 2022/23

Tidligere roller i UH-sektoren: representant i NTNU-styret og ledergruppen til Studenttinget 2021/22

Faglige interesser: forskning og utvikling av alternative proteiner.

Opptatt av: universitetets ansvar for samfunnsoppdraget, bruk av rasjonalitet og evidens for å forbedre verden, bærekraft, psykososialt læringsmiljø og studentfrivillighet

På universitetet der jeg studerer i India er situasjonen mildt sagt stusselig. Min beste venn på campus var skeptisk til å faktisk flytte hit. Selv om han hadde jobbet et helt år for å klare opptaksprøven til universitetet, var det ikke bare glede han følte når han kom inn. Rekken med universiteter kalt Indian Institute of Technology, er ikke bare Indias beste universiteter, men også særs kjent for den dårlige mentale helsen blant studenter. I løpet av tre uker i høst tok fem mennesker livet sitt på disse universitetene, en av dem på IIT Madras.

Så hvorfor er det så ille på akkurat disse universitetene? Jeg kan naturligvis ikke påstå at jeg har hele svaret, men det ser ut som det er flere faktorer som gjør situasjonen spesielt ille. Jeg tror en viktig grunn er det enorme presset som føles både internt og eksternt. I India begynner man allerede i tiende klasse å forberede seg på opptaksprøven som kommer to år senere. Familier som har midler til det, sender barna til privattimer som er ment for å kunne knekke testen. For mange er ekstra klasser utenom skolen et faktum fra tidlig i barndommen, mens for de fleste så dedikeres hvert ledige minutt til testen i de to siste årene.

Som på andre prestisjeuniversitet er det bare en liten andel av søkerne som kommer inn. På IITM er det 1,5 millioner søkere på de 8000 plassene. For den lille andelen som kommer inn gir dette naturligvis en fantastisk følelse av suksess når man først kommer inn, men denne følelsen er ikke ment for å vare. Den umiddelbare lykken over å komme inn, blir fort tatt over av den interne frykten for å feile. Dette kombineres med et eksternt press fra nære. I India sies det ofte at dersom du ikke er lege eller ingeniør så har du feilet, og dette kan merkes i familien. Familiens frykt over at gullbilletten som barnet har skaffet seg kan forsvinne, ulmer alltid under overflaten.

Faktorene på universitetet legger også opp til det konstante presset. På universiteter som dette samler du en stor gruppe med mennesker som alle er vant til å være best. Som ny student finner du fort ut at man plutselig ikke lenger er smartest, samtidig som vanskelighetsgraden økes betydelig. Det er ofte lett å glemme hvordan det relative påvirker oss mennesker. Hvis du plutselig går fra et miljø der du skilte deg ut som en av de smarte til et der du er på samme nivå som de fleste andre, så er det lett å føle at man har feilet. Dette kan lett skape en følelse av konkurranse, spesielt når karaktersystemet er avhengig av hvor flinke de andre i klassen er.

Strukturen på studiene gjør heller ikke sitt for å forbedre situasjonen. Studentene har i snitt fem-seks fag i semesteret med en arbeidsmengde som er sammenlignbar med fagene jeg har hatt på NTNU. Professorene forventer mye fra hver enkelt student; dette er tross alt flinke studenter. Professorene sitter også på mye makt ettersom de selv kan definere hvor mange arbeidskrav som skal settes. Den lave fraværsgrensen fungerer som nok et pressmiddel. Selv om ikke alle professorer bryr seg om du har litt fravær, kan de lett trekke frem det manglende oppmøtet om de finner en student de ønsker å utestenge. Reglene avhenger altså av hvor godt du er likt av professoren din.

Ettersom de fleste studentene ikke har noen erfaring med å bo vekke fra familien, og ettersom familien er mye viktigere i India enn i Norge, er det lett for at man føler seg ensom. For mange hjelper det nok at man bor på et campus sammen med alle de andre studentene, men dette er dessverre ikke nok. Det er en påfallende mangel på sosiale soner. Selv om campus er plassert i en stor nasjonalpark med enormt potensiale for utvidelse, så er det ingen steder som er laget for at studenter skal kunne få være aktive uten å bli observert. Selv på studentaktivitetssenteret må du søke om lov og det er vakter som kommer inn og sjekker regelmessig. Dette er spesielt vanskelig om studenter fra ulike kjønn ønsker å gjøre noe sammen.

Så hva gjør universitet for å forbedre denne dårlige cocktailen av press, dårlig samvittighet og mangel på sosiale systemer? Det finnes heldigvis et rådgiversystem som skal gi studentene noen å snakke med, men dessverre er dette både underbemannet og preget av rådgivere med sterke meninger. Universitetet er heldigvis livredd for flere selvmord, og dermed villig til å gjøre tiltak. Problemet er at tiltakene er som plaster på såret, de når ikke faktisk roten av de mentale helseproblemene. Det er ikke lov å gå opp på taket av bygningene av fare for at studenter skal hoppe ned. Viftene som er plassert i taket på soverommene er bevisst løsnet slik at de skal falle ned om noen prøver å ta livet sitt. Det sørgelige resultatet er studenter som ikke får private steder å være og vifter som faller i hodet mens man sover.

Det neste spørsmålet blir så hvor god vi selv er. Det er blitt skrevet mye om hvordan situasjonen er for studenter, både før og etter ensomhetsepidemien korona forårsaket. Mange av faktorene som påvirker indiske studenter er også til stede på vårt eget universitet, være seg ensomhet eller arbeidspress. Det er dermed tydelig behov for preventive tiltak så vel som behandlende. Vi er heldige i at det finnes et system for dette, men på mange måter er situasjonen på NTNU sørgelig lik som i India. Den triste realiteten er at mental helse ikke prioriteres nok. Det er et tema som er vondt å snakke om og et ansvar som kastes mellom Sit, kommunen og NTNU selv.

Selv om studentene ikke bor på universitet på NTNU, har universitetet et langt større ansvar enn det som tas i dag. Jeg tror av og til at ledelsen glemmer at det å være student er mer enn en «åtte-til-fire» jobb, det er et helt liv. Ikke bare er det et liv, men et liv som er fylt med vanskelige situasjoner som er unike for det å være student. Vi er en mangfoldig gruppe mennesker som ofte har flyttet vekk fra alt vi kjenner, har en veldig sliten lommebok og som sliter med konstant dårlig samvittighet siden vi aldri jobber nok. Om det ikke finnes nok tilbud for å takle alle vanskelige situasjoner som oppstår i livet, kan følgene være katastrofale.

Om jeg skulle omfordelt NTNUs ressurser, så hadde jeg satt av en betydelig pott til mental helse-prosjekter. Dette burde være prosjekter på forskjellige nivå, både som kan initieres av studenter selv samt mer strukturelle endringer som egne mental helse sentre på de forskjellige campusene. Jeg hadde også dedikert arbeidskraft for å hjelpe kommunen og Sit. med utbedring av eksisterende systemer så vel som idéer til nye tilbud. NTNU har fordelen av lett tilgang til mennesker med dyp kunnskap om studenters mentale helse, både førstehåndserfaringer fra studenter selv og kvantitativ kunnskap i de relevante fagmiljøene. I tillegg hadde jeg satt inn et ordentlig støt for å hjelpe linjeforeningene som sliter med mangel på ressurser som linjeforeningskontor og økonomiske midler. Enhver student fortjener et miljø der du ikke trenger å mestre noe for å bli med, men der valget av studiet ditt er nok.

For å holde budskapet kort og konsist: Etter et dystert møte med mental helse på IITM, håper jeg at jeg slipper å se lignende tragedier på hjemmebane. Jeg ser frem til at NTNU overvinner frykten for å snakke om ubehagelige tema og endelig tar ansvar.