gjesteskribenten

Motivasjon - en students livline

- Aldri før har jeg reflektert så grundig over koblingen mellom personlig frihet og en følelse av mening og motivasjon„ skriver denne ukas gjesteskribent, fra sin posisijon som utvekslingsstudent i Chennai, India.

- Her på Indian Institute of Technology Madras (bildet) må du være til stede i 85 prosent av klassene, noe som fører til at du ofte ser trøtte og uinteresserte studenter i fagene med dårlige professorer, skriver Farestvedt.
- Her på Indian Institute of Technology Madras (bildet) må du være til stede i 85 prosent av klassene, noe som fører til at du ofte ser trøtte og uinteresserte studenter i fagene med dårlige professorer, skriver Farestvedt.
Publisert

Overalt hvor jeg snur hodet mitt, ser jeg demotiverte studenter fanget i et limbo mellom forventinger og oppgitthet. I India møter studenter et system som ikke vektlegger valgfrihet eller indre motivasjon i stor grad. Aldri før har jeg reflektert så grundig over koblingen mellom personlig frihet og en følelse av mening og motivasjon.

Det indiske utdanningssystemet er oppbygd rundt et knippe store flervalgtester som definerer hvilket studieprogram du ender opp i. For tekniske studenter, betyr dette fulltids forberedelser til den viktigste testen i to år på videregående. Forenklet kan du si at dersom du gjør det godt nok til å komme inn på et ingeniørstudium, velger du dette uavhengig av hvilken retning du ender opp med.

Fakta

Amalie Farestvedt

Amalie Farestvedt

Amalie Farestvedt er en av UAs seks gjesteskribenter.

Navn: Amalie Farestvedt

Utdanning: 3. år, bionanoteknologi. Er på utveksling på IITM (Indian Institute of Technology Madras) i Sør-India i 2022/23

Tidligere roller i UH-sektoren: representant i NTNU-styret og ledergruppen til Studenttinget 2021/22

Faglige interesser: forskning og utvikling av alternative proteiner.

Opptatt av: universitetets ansvar for samfunnsoppdraget, bruk av rasjonalitet og evidens for å forbedre verden, bærekraft, psykososialt læringsmiljø og studentfrivillighet

For å forstå hvorfor studenter velger studier de egentlig ikke bryr seg om, må vi se utenfor utdanningssystemet. Mitt inntrykk er at samfunnets forventinger spiller en mye større rolle i India enn i Norge. Definisjonen av suksess som ung inder, er spisset ned til bare to studieretninger: ingeniør og medisin. Dette fører til latterlig høy konkurranse på de nasjonale tekniske universitetene. For rekken med universiteter kalt Indian Institute of Technology, får bare rundt 0,5 prosent av søkerne studieplass hvert år, noe som er betydelig lavere enn MIT og Stanford i USA.

Bitter ettersmak

Selv om du ender opp med en studieplass du brenner for, kan du møte mangel på valg som gir studiet en bitter ettersmak. De fleste studieprogrammene har få valgbare emner og ingen mulighet for å velge retning, slik at du kvernes gjennom den samme løypen som alle medstudentene dine. Dette høres kanskje ikke ut som den største inngripen på personlig frihet, men er noe som kan føles veldig påtvungent, spesielt når du kombinerer dette med høyt arbeidspress og obligatorisk oppmøte i forelesninger.

Debatten rundt obligatorisk oppmøte ble plutselig relevant verden rundt, da pandemiens etterdønninger lot klasserommene stå tomme. Her på Indian Institute of Technology Madras må du være til stede i 85 prosent av klassene, noe som fører til at du ofte ser trøtte og uinteresserte studenter i fagene med dårlige professorer. En venn av meg betrodde til meg at han var redd for resten av studietiden ettersom han hadde begynte å hate sitt mest relevante fag.

Friår som norm

Personlig er det tre ting som har økt motivasjonen min betydelig. For det første er jeg veldig takknemlig for at friår nesten er normen, ikke et unntak du enten må forsvare eller skamme deg over. Etter videregående tok jeg et år med reise og jobb. Selv om høydepunktet i dette året var møtet med en ny kultur, er jeg minst like glad for at jeg sitter igjen med arbeidserfaring som servitør og i barnehage. Dette er to jobber jeg kanskje ikke kommer til å ta igjen. I steder med stor konkurranse om jobber, er ikke dette en mulighet. I India er du avhengig av familie eller stipend for å få økonomiske midler til studiene, og den første jobben du noen gang får vil mest sannsynlig være et internship for et relevant selskap. Om du ønsker å ta et friår for reise, er du altså avhengig av at familien støtter deg.

Når jeg nå sitter med fag jeg ikke liker, har jeg alltid vissheten om at dette var mitt valg å falle tilbake på.

Motivasjonen min kom også tilbake da jeg endelig fikk mulighet til å velge retning. Når jeg nå sitter med fag jeg ikke liker, har jeg alltid vissheten om at dette var mitt valg å falle tilbake på. Jeg vet at faget vil hjelpe meg videre i utdanningsløpet. Selv med et uoversiktlig pensum og en professor som mumler med sterk aksent, har jeg et ønske om å lære mest mulig, om ikke annet fordi det vil gjøre livet mitt lettere i senere fag.

Mening

Siste faktor som har vært viktig for meg, er en øvre mening. Det har alltid vært spesielt motiverende når jeg kan koble fagene mine til et større samfunnsansvar gjennom å arbeide på relevante problemer. Dette er grunnen til at jeg er en stor tilhenger av prosjekter som ‘Effective thesis’ og ‘Master med Mening’. Gjennom å bruke fag, akademiske prosjekter og masteroppgaver til å arbeide på samfunnsproblemer kan vi ikke bare gjøre en forskjell der og da, men også la oss inspirere til å bruke karrieren vår til å gjøre en forskjell.

I kunnskapssektoren snakker vi mye om arbeidslivsrelevans, noe som er et viktig aspekt av en slik øvre mening med studiene. Dersom utdanningsløpet føles relevant, blir vi inspirert til å arbeide videre mot en relevant jobb etter studier. En viktig faktor er også at det finnes arbeid som oppfyller disse kravene våre, både om relevans og annen øvre mening. Her kan universitetet bli enda bedre i å ikke bare vise klassiske relevant jobber innenfor en studieretning, men vise hvordan ferdighetene vi har lært kan komme til nytte når vi ønsker å angripe de store samfunnsutfordringene som er i vente. Kanskje kan studieveilederne la seg inspirere av organisasjoner som ‘80000 hours’ som gir svar på hvordan vi kan gjøre en størst mulig forskjell med karrieren vår.

For å konkretisere budskapet så har jeg to oppfordringer. Jeg mener at noe av det vakreste vi har som student, er friheten til å velge. Dette mener jeg at universitetet som helhet må huske på hver gang ønsket om å forbedre noe kommer på bekostning av studentenes frihet. Den andre oppfordringen er å også titte utenfor NTNU i ny og ne. Vi kan bli bedre på å inspirere gjennom å inkludere faktorer som relevans og samfunnsansvar i fag og prosjekter i studieløpet. Ved å ikke la verdens realiteter stå på vent til vi er ferdig studert, tror jeg at vi vil få både bedre løsninger på problemer og mer engasjerte samfunnsborgere.