Gjesteskribenten

Fysisk undervisning og skoleeksamen er rett og slett blitt den nye «unormalen»

I løpet av ett og et halvt år har akademia hatt en større omstilling innenfor pedagogiske metoder enn noen av oss hadde forestilt oss.

Det kan være enkelt å falle tilbake til gamle undervisningsmetoder, men vi må ta inn over oss at vi nå har brukt tre hele semestre på å skape en ny normal for studentene, skriver Ann-Kristin Tveten.
Det kan være enkelt å falle tilbake til gamle undervisningsmetoder, men vi må ta inn over oss at vi nå har brukt tre hele semestre på å skape en ny normal for studentene, skriver Ann-Kristin Tveten.
Publisert

Da har vi kommet til den tiden på året hvor vi ferdigstiller sensur og gjennomfører utmatrikuleringsseremonier for studenter som avslutter studietiden her hos oss. Sommeren er en stille periode i akademia, og vi har tid til faglig oppdatering og planlegging av nytt studieår. Det er i denne korte perioden at man kan studere nye pedagogiske metoder, lese faglitteratur som beskriver gode undervisningsopplegg og legge en god plan for hvordan man ønsker å utvikle de emner man underviser. Så skal man kanskje gjøre litt egen forskning, og delta på konferanser og strategisamlinger, og vipps, så er høsten plutselig kommet igjen med mange nye studenter på campus.

Digital tverrfaglig innovasjonscamp

Ann-Kristin Tveten

Ann-Kristin Tveten

Utdanning: Bioingeniør i Ålesund, MSc Bioteknologi, NTNU og PhD i mikrobiologi fra NVH/NMBU.

Nåværende jobb: Førsteamanuensis ved Institutt for biologiske fag (IBA) og altmuligdame.

Roller i UH-sektoren: Har vært tillitsvalgt for NITO, både lokalt og sentralt for NITO universitet og høgskoler og forhandlingsutvalg.

Har hatt administrative roller som FoU-koordinator for gamle Høgskolen i Ålesund og nestleder for forskning ved IBA. Er programleder for bachelorprogram i Bioteknologi og et årsstudium ved IBA.

Faglige interesser: Mikrobiologi og molekylærbiologi. Laboratorieanalyser.

Er opptatt av: Praktisk studentaktiv læring, gjerne på laboratoriet. Alternative vurderingsformer.

Sommeren er også en tid for refleksjon på hvordan studieåret har vært, og hva vi har erfart det siste året. For eksempel gjennomførte vi denne våren en digital tverrfaglig innovasjonscamp i samarbeid med Ungt entreprenørskap. Gjennom to intense dager ble studentenes kreativitet utfordret, og de fikk god opplæring i en arbeidsprosess som skal hjelpe dem fra høytsvevende ideer til konkret og potensielt realiserbart produkt. Bruken av disse verktøyene resulterer i noen fantastisk gode presentasjoner og gjennomtenkte løsninger.

Arbeidsprosessen starter med utgangspunktet «ingenting er umulig», så skal man gjennom ulike trinn vurdere rammefaktorer som avgrenser handlingsrommet, hvor man til slutt står igjen med en tydelig idé og en kreativ løsning på et problem. Denne våren var altså vår tredje gjennomføring av et slikt opplegg, og hvert år blir jeg stadig like imponert over hvor gode studenter er til denne type oppgaver og hvor godt prosessen fasiliteter for gode løsningsforslag. Studentene tar også med seg mange erfaringer fra dette. De får oppleve å ta i bruk litt andre ferdigheter enn de normalt trenger når de pugger mikrobiologi eller regner matematikk. Og ikke minst lærer de å gjennomføre en idémyldring der ingen rammefaktorer eller begrensninger skal påvirke prosessen, som er et nøkkeltrinn i kreativ tenking.

Det ble en bratt læringskurve når korona-pandemien gjorde universitetene digitale nærmest over natten, og på mange måter så kan man se noen paralleller til innovasjonsprosessen i alt arbeidet som ble lagt ned i å omstille fra fysisk til digital undervisning. Studentene måtte brått endre læringsmetode - for noen studenter ble dette en naturlig prosess, mens for andre ble dette en stor og krevende omstilling. Vi som forelesere så at utviklingen skjøt fart og fremviste stor vilje til å raskt løse utfordringer for å gjøre alle endringer mulige på kort tid. I løpet av ett og et halvt år har akademia hatt en større omstilling innenfor pedagogiske metoder enn noen av oss hadde forestilt oss.

Vi må lære av omstillingen

Nå er det viktig at vi lærer av dette, og at vi ikke går tilbake til en utelukkende «tradisjonell» modell uten at det gjøres en grundig vurdering. Det kan være enkelt å falle tilbake til gamle undervisningsmetoder, men vi må ta inn over oss at vi nå har brukt tre hele semestre på å skape en ny normal for studentene. Selv om vi gleder oss til at studentene er tilbake på campus som vanlig, så må vi ikke glemme at studentene i nesten ett og et halvt år har hatt en alternativ metode for læring. Fysisk undervisning og skoleeksamen er rett og slett blitt den nye «unormalen» og det blir dermed nok en viktig omstillingsprosess når studentene igjen skal møte fysisk på campus. På mange måter så viser dette hvorfor innovasjon er en viktig del av utdanning; ikke fordi alle studenter skal skape nye produkter og løsninger, men for at de skal få noen verktøy til å hjelpe med å håndtere endringer – enten det er i studiet eller i arbeidslivet.

Et av mine store ønsker for «post- korona»-tiden er en større fysisk samling for alt undervisningspersonell, hvor hele den pedagogiske utviklingsprosessen er lagt opp som en innovasjonscamp. En samling kun for å diskutere pedagogiske metoder og studentaktive læringsformer uten å alltid måtte forholde seg til begrensende rammefaktorer og logistikkproblemer. Noe slikt kunne etter min mening vært et forfriskende tilskudd i utviklingen av studieprogrammer. Man kunne da for eksempel valgt noen næringslivsaktører og studenter til å bli med og diskutere høyt og bredt hvordan vi kan rigge læringsprosessen fremover, og inkludere ulike studieprogrammer for å gi hverandre gode ideer på tvers av fagfelt. Fritt spillerom for pedagogisk utvikling, ingen kostnadsrammer å forholde seg til og fri tilgang til infrastruktur. Det hadde vært noe det!

Vi har fått mange nye verktøy

Tilbake til innovasjonscampen. Trinn to i den nevnte innovasjonsprosessen innebærer at man skal redusere antall ideer for å velge ut en løsning som er både gjennomførbar og økonomisk bærekraftig. Da ender man ofte opp med å sitte igjen med et begrenset utvalg, men en gnist er tent for å finne løsninger på noen av utfordringene som begrenser de beste ideene. For det er jo ikke alltid at prosessen i seg selv løser alle utfordringer ved første forsøk – men kanskje klarer man kollektivt å identifisere en retning man ønsker å utvikle seg mot. Da kan man jobbe sammen for å få til den gode utviklingen, og overkomme de hindrene man møter på veien. For det er ingen tvil om at koronatiden har gitt oss mange nye verktøy å anvende i undervisningssituasjoner. Og dersom man finner løsninger som tar i bruk både godt etablerte verktøy samt nye, så kan det resultere i mye god kvalitetsundervisning. Balanse er nok et stikkord som blir viktig å ta med seg, og mulighetsrommet er uendelig stort.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Powered by Labrador CMS