Ytring

Farvel til hjemmeeksamen

Arve Hjelseth har gått fra å foretrekke hjemmeeksamen som eksamensform til å bli stadig mer skeptisk. Les hvorfor i innlegget hans under. 

- Kunstig intelligens (KI) er den utløsende årsaken til at jeg ikke lenger ser på hjemmeeksamen som aktuelt, men allerede for flere år siden begynte min skepsis å vokse, skriver Arve Hjelseth.
- Kunstig intelligens (KI) er den utløsende årsaken til at jeg ikke lenger ser på hjemmeeksamen som aktuelt, men allerede for flere år siden begynte min skepsis å vokse, skriver Arve Hjelseth.

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Da jeg tok sosiologi grunnfag i Oslo for drøyt 35 år siden, kunne vi velge mellom to eksamensformer: En hjemmeeksamen med en varighet på en drøy uke, eller to skoleeksamener, hver på åtte timer. 

I likhet med de fleste jeg kjente, valgte jeg hjemmeeksamen, fordi formen appellerte mer til meg. Jeg er imidlertid usikker på om det var et lurt valg. Det endte med at jeg sølte bort det aller meste av tiden. Selv om jeg drev med mye ufullstendig tankevirksomhet knyttet til oppgaven gjennom hele perioden, og diskuterte den kontinuerlig med medstudenter, fikk jeg ikke noe fornuftig ned på papiret før den aller siste natta. Det gikk nå greit likevel.

Enten man valgte skoleeksamen eller hjemmeeksamen, skulle alle også opp til muntlig. Hele tre sensorer forhørte meg om et bredt spekter av temaer i pensum. Det var med andre ord en ganske ressurskrevende ordning. På den annen side tok vi hele grunnfaget (20 vekttall, 60 studiepoeng etter dagens system) på én eksamen, så samlet sett var nok ressursbruken tross alt mindre enn i dag, hvor mange evalueres åtte ganger i løpet av ett studieår (dersom de kun tar emner på 7,5 poeng).

Selv om jeg ganske sikkert ville klart meg minst like godt om jeg hadde valgt skoleeksamen, fastholdt jeg i mange år tanken om at hjemmeeksamen i mange tilfeller tross alt er en bedre måte å vurdere kompetanse og læring på.

Når jeg etter hvert fikk mulighet til å influere på eksamensformen i mine egne emner, har jeg rett som det er valgt hjemmeeksamen. Vurderingen har vært avhengig av to forhold: Om emnets art egner seg godt for hjemmeeksamen, og hvordan fordelingen mellom eksamensformer har vært på de andre emnene som inngår i studieprogrammet. Ambisjonen når det gjelder det siste, har vært at studentene skulle møte flere ulike vurderingsformer i løpet av studiet.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Men nå er det trolig slutt. Kunstig intelligens (KI) er den utløsende årsaken til at jeg ikke lenger ser på hjemmeeksamen som aktuelt, men allerede for flere år siden begynte min skepsis å vokse. Jeg husker allerede fra min egen studietid hvordan det varierte hvilken støtte studentene hadde fra familie eller fra mer erfarne studenter i arbeidet med sine eksamensoppgaver.

Grensene mellom juks og legitime gode råd kunne naturligvis være uklar, men jeg er ganske sikker på at hjemmeeksamen både den gang og i dag øker de sosiale forskjellene, i form av at studenter med akademisk bakgrunn får mer hjelp og støtte.

I tillegg kommer naturligvis KI, som har gjort spørsmålet mer prekært. Kappløpet mellom utviklingen av KI og metoder for å kontrollere om og i hvilken grad det er brukt, minner om idrettens kamp mot doping: I det man lykkes i å utvikle en ny testmetode, har dopingmetodene ofte også blitt mer avanserte.

Dette semesteret har jeg sensurert noen hjemmeeksamener både på et eget emne og som ekstern sensor. På mitt eget emne blir det fra nå av skoleeksamen. Å sensurere hjemmeeksamener som ekstern sensor kommer jeg trolig til å takke nei til, dersom det ikke mer er snakk om semesteroppgaver som er veiledet underveis og hvor en faglærer dermed har kunnet følge i hvert fall deler av prosessen.

Hjemmeeksamen kan også fortsatt brukes hvis den – akkurat som i min studietid – suppleres med muntlig eksamen. Dette har jeg også erfaring med fra de siste årene, og inntrykket er at prestasjonene på hjemmeeksamen i oppsiktsvekkende liten grad korrelerer med kjennskap til pensumlitteratur. 

Enkelte har knekt en akademisk kode og klarer – enten på egen hånd eller med hjelp fra familie og/eller venner – å skrive en god tekst, men så blir de av og til avslørt på muntlig. De har ikke lest stort. Andre skriver svake oppgaver som i liten grad tilfredsstiller de akademiske formkravene, men muntlig viser rett som det er at de faktisk har arbeidet mye med lærestoffet. 

Men muntlig eksamen er dyrt og tidkrevende, og neppe noe det er rom for å bruke i alle tilfeller. Å vurdere hjemmeeksamen uten muntlig, gjør meg svært ofte usikker på i hvilken grad kandidatene er fortrolige med sin egen tekst.

Mange vil sikkert si at skoleeksamen er et dårlig alternativ, fordi det ikke måler evnen til å arbeide akademisk på den måten som kjennetegner arbeidslivet. Det er jo ingen andre steder man blir sittende uten tilgang til kilder eller litteratur når man skal skrive en tekst. Å gulpe opp fakta basert på pugg er åpenbart foreldet.

Til det kan man svare at en godt utformet skoleeksamen slett ikke trenger å oppmuntre til pugging, men det oppmuntrer til å sette seg inn i pensumlitteraturen. Jeg har for eksempel et masteremne hvor noen innsikter fra boken «From Ritual to Record» utgjør et viktig omdreiningspunkt. 

Allen Guttmann identifiserer her sju kjennetegn ved moderne idrett, som skiller den fra idretten i tidligere historiske perioder. Gjennom kontinuerlig arbeid med, og diskusjon av, disse dimensjonene, vil nok de fleste studenter etter hvert klare å gjengi alle dimensjonene om de skulle bli spurt om det på eksamen.

Men det blir de ikke. Jeg er ikke så opptatt av om de husker alle sju, en gang i blant kan jeg få jernteppe selv også, om jeg skal ramse dem opp. I stedet vil jeg gjengi de dimensjonene som er relevante i den aktuelle sammenhengen, og be kandidatene bruke dem til å drøfte en nærmere definert problemstilling, basert på et pensum de forutsettes å ha god kjennskap til. 

Det handler altså ikke om å «huske» alle detaljer, men om å anvende kunnskap kritisk, også på skoleeksamen. Men en slik prøveform forutsetter naturligvis at de med utgangspunkt i sitt eget hode klarer å vise god oversikt over sentrale temaer i pensumlitteraturen. Det forutsetter kort sagt at de har lest pensumstoff og arbeidet med det, noe en del studenter dessverre gjør altfor lite.

Uten muntlig eksamen som supplement, bør vi erkjenne at hjemmeeksamen ikke lenger er en forsvarlig prøveform.