Gjesteskribenten:

Samtaler rundt kjøkkenbordet om døden

Døden er en sak de fleste av oss betrakter på avstand. Slik trenger det ikke å være, skriver gjesteskribent Astrid Rønsen.

En ny undersøkelse viser at flertallet ønsker å være hjemme når de dør.
En ny undersøkelse viser at flertallet ønsker å være hjemme når de dør.
Publisert Sist oppdatert

«Nordmenn er et folk med betydelig berøringsangst for døden!» kom det resolutt fra min danske sykepleiekollega Jette på en søndag morgen vi hadde dagvakt sammen.

Kan det stemme? Det går jo knapt en dag uten at død er en del av mediebildet i en eller annen form – enten som oversikt over koronadødsfall eller knyttet til kriser, katastrofer og ulykker. Ikke i samme grad, men stadig oftere møter vi artikler knyttet til den vanligste formen for død, nemlig at folk dør av kronisk uhelbredelig sykdom eller alderdom

Astrid Rønsen

Astrid Rønsen

Astrid Rønsen er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Kandidat i sykepleie, UiO 1999.

Nåværende jobb: Førstelektor, Institutt for helsevitenskap, Gjøvik. Fagansvarlig for tverrfaglig videreutdanning i Palliativ omsorg.

Tidligere roller i UH: Studieleder helsefag, Lovisenberg diakonale høgskole og høgskolelektor, HiOA, nå Oslomet.

Faglige interesser: Utvikling av tjenestetilbud til alvorlig syke og døende og de som skal leve videre - hospice.

Er opptatt av: Hvordan styrke profesjonelle utøvere til å stå i utfordrende menneskemøter, jobber fortsatt «bedside» og er nasjonalt og internasjonalt engasjert i hospice-arbeid. Utenom dette: Elsker fjellet og familien min, som stadig vokser med flere barnebarn.

Likevel har nok Jette rett – døden er en sak de fleste av oss betrakter på avstand, som vi helst ikke befatter oss med og som vi som samfunn og privatpersoner i stor grad har «faset ut» til den offentlige helsetjenesten.

Åpenhet om døden i samfunnet

Å ha døden som et åpent tema i samfunnet er opplagt noe som oppfattes som viktig også på nasjonalt nivå. Stortingsmelding 24 (2019-2020): Lindrende behandling og omsorg. Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve har presentert som et av flere satsingsområder: «Åpenhet om døden». Da blir disse spørsmålene ikke bare en privatsak, men oppfattes som vesentlig for storsamfunnet. Og hvorfor mener stortingspolitikere det er viktig at hver og en av oss tar denne hendelsen tilbake i livene våre? Det skal jeg komme tilbake til.

Å være forberedt på finalen i livet

En kan jo også stille spørsmålet – hvorfor skal vi være så opptatt av døden egentlig? Noen vil sikkert mene at vi har det best med å fokusere på livet – døden kommer tidsnok, så hvorfor kan vi ikke bare skyve denne hendelsen i livet vårt fra oss og leve livet uten den slags mulige bekymringer? Kanskje skulle vi heller snu spørsmålet på hodet: Hva risikerer vi eventuelt ved ikke å snakke om vår egen død eller forholde oss til at døden vil komme til en av dem vi er glad i?

Som sykepleier i vel 40 år har jeg noen betraktninger. Vi har i større grad enn før involvert barna når døden kommer i familien. Vi holder de ikke lenger unna begravelser, syning osv. Skole og barnehage blir informert hvis en av de nærmeste er alvorlig syk og storsamfunnet tar slik sett et ansvar for familier. Likevel kan det altfor ofte oppleves som om «folk flest» er mer uforberedt når døden kommer nå enn før. Hva kan i så fall det skyldes?

Behandlingsmulighetenes begrensning – når er nok nok?

Først og fremst tror jeg noe av svaret paradoksalt nok skyldes helsetjenesten selv. Flere behandlingsmuligheter bidrar til at flere får behandling lengre. Disse endeløse behandlingsløpene har flere drivere; fra pasienter selv, fra pårørende og tjenesteutøverne. Spørsmål som: «Det må da være noe dere kan gjøre?!» blir ofte møtt med «Det finnes en mulig kur..». Finnes denne mikroskopiske muligheten. ligger det en forventning om at den skal tas i bruk fra en eller flere av disse tre ovennevnte partene. At denne villigheten til behandling har en kostnadsmessig prislapp er udiskutabelt. Altså må denne prisen dekkes i det totale samfunnsøkonomiske regnskapet. At behandling også har sin pris i form av menneskelig omkostning er mindre tematisert både i de direkte møtene med helsetjenesten og i samfunnet forøvrig. Når balanseregnskapet mellom behandlingsmessig nytte og menneskelig belastning ikke lenger går i pluss, hva da?

Samtalen rundt kjøkkenbordet

I helsetjenesten prøver en å komme til rette med disse utfordringene med såkalt behandlingsavklaring med pasienten. En har innført Forhåndssamtaler. Dette er et prisverdig tiltak med de beste intensjoner, men disse samtalene igangsettes og styres fra helsetjenesten selv. Erfaringen med slike samtaler på eksempelvis sykehjem er at de kommer altfor sent. Igjen er vi tilbake til folks berøringsangt overfor døden; disse spørsmålene skyves på med den konsekvens at det oppleves for tidlig å snakke om den siste delen av livet - før det blir for sent.

I disse dager er det satt igang et prosjekt av Hospiceforum Norge som oppmuntrer folk til det motsatt- ta regi i eget liv ved å stille seg spørsmålet om hva ville vært viktig for meg hvis jeg nå visste at jeg har begrenset tid igjen å leve

Å ta døden tilbake i egne liv- utgangspunktet for valgmuligheter

Uten disse nødvendige samtalene med deg selv og de du evt lever sammen med, blir du samtidig fratatt muligheten til å velge. Har du for eksempel noen gang tenkt over hvor du ønsker å være når døden nærmer seg? En undersøkelse foretatt av Opinion på oppdrag fra Fransiskushjelpen for en drøy måned siden viser at kun 5% av befolkningen ønsker å dø på sykehjem, 16% ønsker å dø på sykehus. 53% ønsker å være hjemme, der det ut fra dagens praksis er minst sannsynlig at du tilbringer den siste tiden av livet ditt. En forutsetning for at dette skal være mulig er nettopp at en snakker åpent om hva som skjer og hva som er viktig for deg og dere. Uten denne åpenheten mellom hovedpersonene i samspill med helsetjenesten blir det andre som tar regien. Resultatet blir dagens praksis; over halvparten av oss dør på sykehjem, ca en tredjedel på sykehus og under 7% planlegger for og gjennomfører å dø i eget hjem.

Det snakkes mye om valgmuligheter i helsetjenesten, men hvor er valgmulighetene? I snart 25 år har jeg vært talsperson for dedikerte tilbud for døende og familiene deres – hospice enten som dag-/døgn eller forsterket hjemmetilbud (hjemmehospice), et sted og et tilbud hvor temaer som det å dø ikke skyves bort. Ikke et tilbud som erstatter dagens tilbud, men et supplement som kan bidra til en kompetanse og en kultur hvor omsorg ved livets slutt har sitt særegne fokus. Ut fra internasjonal erfaring viser det seg at disse tilbudene ikke bare er bra for hovedpersonene (pasient og pårørende), det er tilbud som beholder personell og som samfunnsøkonomisk viser seg å være mer bærekraftige.

Viktige spørsmål fra de nærmeste:

Vel hjemme fra dagvakten kommer noen av barnebarna våre ramlende inn døra: Når du dør kan vi få skattene dine da, bestemor? Pappa`n deres, vår sønn, hadde på telefon før ankomst kommet med noen bekymrede hjertesukk over vanskelige spørsmål om liv og død. Han håpet på en helg med litt pause. Det ble det ikke noe av. Spørsmålene hadde begynt noen uker før: «Er du gammel bestemor?» var en av mange spørsmål jeg fikk og « er du i så fall så gammel at du skal dø snart?» De hadde fått en bevissthet om at livet ikke varer evig og var mer enn villig til å utforske området. Spørsmålsstilleren fra år tilbake og som nå er blitt tenåring, krøp nylig under dyna mi med tekoppen sin en søndag morgen. «Er du redd for å dø bestemor?» var spørsmålet denne gang. Jeg svarte som sant var at det var jeg ikke, men jeg ville veldig gjerne være her for å følge med henne mange år til... «Men du vet – du vil alltid ha en plass i hjertet mitt!» sa min kloke, gode Iben. Kanskje har vi noe å lære av de små og unge som enda ikke har tilpasset seg de voksnes evne til å skyve ubehageligheter foran seg.

Dette er Astrid Rønsens siste gjestekommentar. Universitetsavisa takker for mange interessante bidrag.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS