Ytring

Ja, godt spørsmål, Arve Hjelseth – hva fanden betyr bærekraft?

- Vi som jobber med bærekraft til daglig får også jevnlig høre fra folk vi snakker med at bærekraft er blitt et buzzword.

- Forskning og kunnskapsproduksjon innen bærekraftfeltet må derfor heller ikke «bondefanges» av den dominerende bærekraftdiskursen, men bidra med konstruktive og kritiske analyser, skriver Helge Brattebø og Stig Larssæther.
- Forskning og kunnskapsproduksjon innen bærekraftfeltet må derfor heller ikke «bondefanges» av den dominerende bærekraftdiskursen, men bidra med konstruktive og kritiske analyser, skriver Helge Brattebø og Stig Larssæther.
Publisert

Takk til deg Arve, for at du problematiserer et viktig tema i din ytring Fanden vet hva bærekraft betyr i Universitetsavisa nylig. Vi som jobber med bærekraft til daglig får også jevnlig høre fra folk vi snakker med – studenter, kollegaer eller folk vi treffer eksternt – at bærekraft er blitt et buzzword, et altomfattende begrep som det er vanskelig å forholde seg til. Vi kjenner igjen følelsen du beskriver av at bærekraftdiskusjonene brer om seg og at dette gir opphav til mye forvirring. I dette innlegget vil vi etter beste evne forsøke å rette opp i noe av den uklarheten du beskriver i ditt innlegg.

Det første spørsmålet vi må stille er hvorfor bærekraftbegrepet brukes så ofte, og i økende grad dominerer diskusjonene innen politikk, næringsliv og sivilsamfunn. En viktig grunn er at alvoret i de globale utfordringene begynner å sige inn i alle samfunnslag, sammen med en erkjennelse av hastverket i omstillingene som må komme. Men i en slik situasjon er vi ikke tjent med en uklar oppfatning av hva bærekraft egentlig betyr, fordi det så direkte angår de viktige negative utviklingstrekkene som vi må finne bedre løsninger på.

Begrepet bærekraftig utvikling (sustainable development) ble som vel de fleste vet lansert av Brundtlandkommisjonen (rapporten Vår felles framtid, 1987), og med definisjonen en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. Premisset var å tilfredsstille både de miljømessige, sosiale og økonomiske hensyn (de tre dimensjonene) i skjæringfeltet mellom hvordan natur og samfunn gjensidig påvirker hverandre i et langsiktig bilde. Den politiske aksepten for en bærekraftig utvikling som fulgte i sporene av Brundtlandkommisjonen, og deretter Riokonferansen i 1992, var dermed også et brudd med miljøbevegelsen og deler av forskningsmiljøenes syn på 1960- og ‘70-tallet, som tydeligere satt naturvern i kontrast til økonomisk vekst.

FNs 2030 Agenda avløste i 2015 de såkalte tusenårsmålene som ble kritisert for å ignorere den industrialiserte verden sin delaktighet og ansvar for problemene knyttet til miljø og rettferdig fordeling. FN opererer nå med 17 bærekraftsmål og 169 delmål, ofte gruppert under overskriftene People, Planet, Profit, Peace and Partnership. Dette viderefører i stor grad perspektivene fra Brundtlandkommisjonen, selv om 2030-agendaen og SDG-rammeverket tilbyr en mer detaljert spesifisering av hva bærekraftig utvikling må vektlegge i praksis. Slik begrepene bærekraft (sustainability) og bærekraftig (sustainable) brukes her, har de til intensjon å beskrive et sett av egenskaper eller kvaliteter i form av langsiktige og overordnede mål.

Men en kvalitet må jo også på en eller annen måte kunne måles, estimeres og vurderes. Ordet bærekraftig er dermed et adjektiv, som er ment å ‘kvalitetsbeskrive’ det substantivet som ordet knyttes til, eksempelvis et bærekraftig prosjekt, en bærekraftig livsstil, en bærekraftig innkjøpspraksis eller en bærekraftig forvaltning. Men på hvilket grunnlag måler vi kvaliteten av noe slikt? Her kommer vi ikke utenom at det i praksis må defineres kriterier som beskriver de kvalitetene man trenger å vurdere. Poenget blir da at for hvert kriterium må det benyttes mest mulig objektive og omforente kvalitative eller kvantitative indikatorer som kan angi graden av prestasjon. Dette kalles bærekraftrelaterte prestasjonsindikatorer (sustainability performance indicators), som kan knyttes til de enkelte bærekraftsmål, og vi ser at slike nå utvikles og brukes for mange ulike typer virksomhet eller aktiviteter på ulik skala i samfunnet.

En bærekraftvurdering blir i praksis derfor fort en nokså instrumentell prosess der de samlede kvalitetsegenskapene til det som skal vurderes brytes ned til et sett av indikatorer, som hver får en scoreverdi, med eller uten vekting av de enkelte indikatorene. Dette kan så brukes som innspill til en beslutningsprosess, der det uansett må tas normative valg i form av en verdsetting av hva som skal gis størst vekt. Det finnes i dag relativt godt utviklede rammeverk for hvordan bærekraftvurderinger kan utføres, eksempelvis i bedrifter, kommuner, og i forskning. Statistisk sentralbyrå har nettopp utarbeidet en taksonomi for klassifisering av indikatorer til bærekraftsmålene, blant annet til bruk i norske kommuner. KS sin nettside om bærekraftløftet i kommunesektoren viser i hvilken kontekts dette kan anvendes, og det er med bruk av United for Smart Sustainable Cities (U4SSC) sitt indikatorsett laget oppsummerende rapporter som gir innblikk i bærekraftprofilen til et stort antall norske kommuner. På nasjonalt nivå rapporterte Norge i 2021 på vår måloppnåelse innen bærekraft til FNs Høynivåmøte, og på internasjonale plattformer er det mulig å inspisere 193 FN-land sin bærekraftprofil eller se de ulike OECD-landenes avstand til å oppfylle SDG-målene.

Mens SDG-rammeverket baserer seg på frivillig egenrapportering, er deler av bærekraftsområdet også underlagt juridisk regulering for å motvirke såkalt bærekraftvasking og begrepsforvirring. EU-taksonomien for bærekraftige aktiviteter vil også bli innarbeidet i norsk lov, og gir tydelige føringer på hva som kan karakteriseres som bærekraftig innenfor ulike sektorer, samt hvordan bærekrafthensyn bør innarbeides i investeringer med sikte på risikoavlasting og finansieringsbetingelser. Forbrukertilsynet har også myndighet til å ilegge bøter til virksomheter som kommer med bærekraftpåstander i markedføring som ikke kan dokumenteres. De har også en veiledningstjeneste som skal gjøre det lettere for bedrifter å unngå sanksjoner og fremstille bærekraft på en etterrettelig måte, som i siste instans skal gjøre det enklere for forbrukeren å gjøre informerte valg.

På tross av alt det gode arbeidet som gjøres for å konkretisere hvordan bærekraft og FNs bærekraftsmål kan omsettes i praksis, er det også gode grunner til å stille kritiske spørsmål ved dagens SDG-rammeverk. Brundtlandkommisjonen og tanken om den såkalt tredelte bunnlinjen har blitt kritisert med utgangspunkt i begrepene svak og sterk bærekraft (weak and strong sustainability). Svak bærekraft innebærer at de tre dimensjonene vektlegges noenlunde jevnbyrdig, mens sterk bærekraft forutsetter at sosiale og økonomiske hensyn over tid må underordnes miljømessige hensyn, fordi humankapital ikke kan erstatte naturkapital. Denne forståelsen bygger på en erkjennelse av at kloden vår har visse tålegrenser (Planetary boundaries) som ikke må overskrides uten at dette vil kunne gi irreversibel skade som igjen vil true sosiale og økonomiske hensyn i samfunnet.

Stockholm Resilience Centre er blant de som klarest har frontet en sterk bærekraft tilnærming, og som er kritiske til at vi kan lykkes med en omstilling uten en tydeligere vektlegging av natur- og miljømessige hensyn i floraen av FNs 17 bærekraftsmål. De ser kort fortalt de miljø- og klimarelaterte målene (SDG 6, 13, 14 og 15) som selve fundamentet for en bærekraftig utvikling. I deres rapport Transformation is feasible – How to achieve the Sustainable Development Goals within Planetary Boundaries, skriver de også om 2030 Agendaen (sitat):

«Nowhere, however, is it admitted in the 2030 Agenda that the successes in reaching the eleven social and economic goals (Goals 1 – 11), if done based on conventional growth policies, would make it virtually impossible to reduce the speed of global warming, to stop overfishing in the oceans or to stop land degradation, let alone to halt biodiversity loss».

En tilsvarende oppfatning finner vi hos FNs naturpanel (IPBES) som i 2019 ga ut Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services. Her fremholder panelet (sitat):

«Goals for conserving and sustainably using nature and achieving sustainability cannot be met by current trajectories, and goals for 2030 and beyond may only be achieved through transformative changes across economic, social, political and technological factors».

Naturpanelet hevder altså at det å stanse tapet av naturmangfold ikke er forenlig med vedvarende økonomisk vekst, noe som rapportens hovedredaktør Sandra Díaz fra Argentina var svært tydelig på da hun i Trondheim i 2019 mottok Gunnerusprisen for bærekraftforskning. Klimapanelet (IPCC) fastslår også i sin sjette hovedrapport Climate Change 2022: Impacts, Adaptation and Vulnerability at klimaendringer allerede fører til omfattende ødeleggelser for mennesker og natur, og utgjør en fundamental trussel mot vårt livsgrunnlag.

Det er altså minimal vitenskapelig tvil om alvoret i klima- og naturkrisen og at det eksisterer reelle og dype konfliktlinjer mellom mål som skal ivareta biosfærens integritet og mål som handler om sosial og økonomisk utvikling. Den fornyede vekten på såkalt rettferdig omstilling utløser også behovet for en grunnleggende diskusjon omkring hvordan dagens globaliserte økonomi har produsert, og fortsetter å produsere økende forskjeller som bryter fundamentalt med mål om økonomisk utjevning og fattigdomsbekjempelse. Sosial ulikhet trer derfor frem som en tydelig megautfordring i tillegg til klima- og naturkrisen, og griper direkte inn i flere av FNs bærekraftsmål.

SDG-rammeverket tilbyr altså ingen quick-fix for de underliggende strukturelle problemene vi må løse for å sikre en levelig framtid på kloden. Forskning og kunnskapsproduksjon innen bærekraftfeltet må derfor heller ikke «bondefanges» av den dominerende bærekraftdiskursen, men bidra med konstruktive og kritiske analyser av både koblingene og konfliktlinjene mellom ulike bærekraftsmål, og de politiske kontroversene som nødvendigvis vil følge i kjølvannet av dyptgripende, men nødvendige endringer over en historisk sett kort tidshorisont.