«Vi liker å tenke på oss selv som uredde»

Sosiologene Arve Hjelseth og Aksel Tjora stortrives med å være aktive samfunnsdebattanter. Nå har de skrevet bok om samfunnsviteren som samfunnskritiker.

De har funnet tonen og formidlingsgleden: Å bruke tid på formidling, gir ingen lynkarriere, konstaterer Arve Hjelseth og Aksel Tjora. Likevel slår de et slag for verdien av å formidle fagkunnskap i samfunnsdebatten.
Publisert

- Vi vil gjerne ha flere forskere på banen. Vi har begge deltatt mye i den offentlige debatt og bruker faget vårt mye. Det er en glede å formidle og vi unner flere å oppleve den gleden, sier Tjora.

Sosiologisk skarpsinn

Den ferske boka er utgitt på Universitetsforlaget og heter Innspill og utspill. Samfunnsviteren som samfunnskritiker.

Forfatterne ønsker å vise hvordan teorier, perspektiver og forskning fra den sosiologiske disiplinen kan brukes som utgangspunkt for samfunnskritikk. I tillegg forteller de om egne erfaringer med å skrive kronikker, og hevder at dette er en sjanger velegnet for både forskere og studenter.

square

I boka slår de offensivt fast: «Sosiologisk kunnskap og skarpsinn er det som først og fremst trengs for å kommentere samfunnsspørsmål.»

- Mulig vi er litt høye på oss selv, men vi mener de fleste av oss kan ha nytte av et sosiologisk perspektiv, sier Tjora.

Han sier at skarpsinn handler om å driste seg utpå når det skjer noe aktuelt, som for eksempel koronasitusjonen akkurat nå. Å ha lyst til å prøve å forstå det som skjer, trigger skrivelyst og behov for å skjerpe egen formidling, altså skarpsinn.

- Da er vi på hugget, observerer og kommenterer og vil si noe om hvordan vi kan forstå fenomenet ut fra våre fag. Vi liker å tenke på oss selv som uredde ved at vi tar sjansen på å bruke egne fag til å kommentere noe og som ikke alle må være enige i, sier han.

Ny, frisk vinkel

Hjelseth viser til sosiolog Pål Veiden som har sagt noe sånt som at han var ikke mer enn 16-17 år da han skjønte at sosiologer tenker lurere enn politikerne.

- Sosiologene kan bidra til å stille spørsmål og se noe fra en ny og frisk vinkel. Det trenger ikke å være den riktige og den eneste, men ved å anvende kunnskapen vår, får vi øye på andre ting og det kan det ofte være behov for, sier han.

Da UA ber ham komme med et eksempel, viser han til en kronikk han skrev om russefeiringa. Den skrev han for å avdramatisere det han mener er en typisk moralsk panikk, som ofte oppstår når medier skildrer russefester og alkoholmarinerte utenlandsturer.

- Jeg ville sette disse framstillingene i perspektiv. Russetiden er et eksempel på et universelt fenomen – alle samfunn har ritualer som på en eller annen måte markerer overgangen til voksenalderen. Det kunne jeg skrive om fordi jeg har fagkunnskap fra sosiologien om emnet, sier han.

- Formidling gir ingen lynkarriere

I boka skriver Tjora og Hjelseth at de bevisst har valgt å innta det offentlige rom for å bedrive offentlig sosiologi.

Ifølge Hjelseth har et slikt engasjement blant akademikere en uhyre viktig demokratisk funksjon. Det handler om å ta del i et offentlig resonnerende fellesskap som diskuterer spørsmål som er felles for oss.

Som undervisere og forskere har de tilegnet seg fagkunnskap om samfunnet, som gir dem et blikk på verden som er ansett for å være viktig og som bør formidles.

De har stort sett positive erfaringer med å stikke hodet fram. Det kan ha å gjøre med at de temaene de tar opp ikke er av de mest kontroversielle. Brennhete temaer som innvandring, klima og feminisme vekker et helt annet engasjement og sinne.

Ikke blitt uglesett

De forventer heller ikke at alle akademikere skal være som dem og stadig delta offentlig med kronikker og på andre vis. Men ser man fagmiljøet under ett, bør også formidling være godt dekket, mener de. De har heller ikke opplevd å bli uglesett blant kolleger fordi de rett som det er uttaler seg i media.

- En del forskere er nok usikre på hvordan de skal forholde seg til media og offentlig debatt, mens andre prioriterer det vekk fordi de har mange andre arbeidsoppgaver. Det har jeg stor forståelse for. Man gjør ikke lynkarriere i akademia av å gjøre det jeg gjør, erkjenner Hjelseth.

Den nåværende vektlegginga av publiseringspoeng er heller ikke noe som fremmer formidling, slik de ser det.

- Det finnes ingen incentiver knyttet til allmenn formidling. Derfor er det veldig enkelt for mange å velge bort dette. Det du belønnes for, er å publisere i vitenskapelige tidsskrifter, sier Tjora.

LES OGSÅ: Leirset om verdigrunnlag og ytringsfrihet

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Purister versus påvirkere

Sosiologiprofessor Mette Andersson ved UiO har undersøkt hvordan forskere formidler kunnskap fra innvandringsfeltet. Hun skisserer fire «forskertyper», som Tjora og Hjelseth mener kan være ei nyttig inndeling: Puristene, pragmatikerne, kritikerne og påvirkerne.

Puristene setter sin ære i å være mest mulig nøytrale. Pragmatikerne forsøker å manøvrere mellom akademisk saklighet og det normative. Kritikerne tar utgangspunkt i at offentligheten selv er verdibasert. Påvirkerne har en ambisjon om å la forskningen være utgangspunkt for å skape samfunnsendring (grundigere forklart i boka).

Hjelseth og Tjora kjenner seg mest hjemme i den puristiske og kritiske praksisen.

ADHD og skidag vakte debatt

Media liker stort sett lettfattelige, poengterte og gjerne tabloide synspunkter og framstillinger. Akademikeren på sin side sitter på et hav av kunnskap om et spesielt fagfelt, og sprer om seg med fagterminologi. I utgangspunktet kanskje ikke noen god match. Hjelseth og Tjora har likevel stort sett gode erfaringer med media, men også et par eksempler på at det kan ta litt av.

- Jeg ber stort sett om sitatsjekk, men da får jeg ikke se hva overskrifta blir. Jeg har i noen tilfeller opplevd at overskrifta har blitt litt platt og ikke gjenspeiler saken. Det har jeg bare lært meg at slik må det være, sier Tjora.

Tjora har blant annet skrevet bok om og uttalt seg i media om hvordan ADHD-diagnostisering blir anvendt. En svært spisset overskrift i ei avis gjorde at han fikk behov for å skrive en kronikk for å nyansere framstillinga. Arve Hjelseth ble landskjent da han skrev at den tradisjonelle skidagen bør avskaffes. Da fikk han over 60 e-poster, tre-fire kommentarer i avisene og en rekke oppringinger fra journalister. Da blir formidling tidkrevende.

Snevert syn på faglig relevans

- Kan akademikere si hva de vil i den offentlige debatten, også om spørsmål som ikke er direkte koblet til egen forskning?

- Akademikerne har like stor ytringsfrihet som alle andre, hvorvidt man uttaler seg som fagperson avhenger av hva man uttaler seg om. Folk som fordømmer forskere som uttaler seg, har ofte et snevert syn på akademikernes faglige relevans, sier Tjora.

Han har bitt seg merke i reaksjonene på avisuttalelsene til NTNU-kollega Dag Svanæs om koronatiltak og eksponentiell vekst. At noen slakter bidragene hans, synes han er ei merkelig holdning.

- Man skal også få lov å uttale seg som matematisk kompetent, særlig når slik kompetanse er med på å forstå hvordan epidemien utvikler seg. At andre matematisk kompetente, for eksempel på NTNU, ikke tar til orde, kan ikke brukes mot Svanæs, sier han.

Ok med meninger på tvers av eget fag

Hjelseth viser til Eikrem-saken og reaksjonene fra fagmiljøene da han uttalte seg om drapene i Trondheim til Resett.

- At man offentlig gir uttrykk for andre synspunkter enn det som formidles i fag man underviser i, må være greit. Selv har jeg undervist i ledelsesfag samtidig som jeg har gitt uttrykk offentlig for at enkelte deler av faget ikke er på et særlig høyt nivå. Men vi må være forsiktig med hva vi formidler i en undervisningssituasjon. Der er man mer begrenset av det som står i pensum og de perspektivene som formidles der, selv om både faglærere og studenter bør kunne stille kritiske spørsmål til pensum også, sier han.

- Litt nervøs på sikt

- Universitetene blir mer og mer opptatt av omdømme, kan dette på sikt begrense ytringsfriheten til akademikere?

- På sikt er jeg litt nervøs for det, men jeg ser ikke på dette som en trussel nå. Tvert imot har det kommet en god del avklaringer de siste årene om at offentlig kritikk av egen institusjon står over omdømmet til institusjonen, sier Hjelseth.

Hjelseth sier videre at han har skrevet mye rart om ledelsen ved ulike institusjoner, men har aldri opplevd at noen har bedt ham tie stille.

- Det tjener institusjonene til ære, sier han.

Når formidling blir stoppet

Et fenomen som Hjelseth og Tjora ikke nevner i boka er scenenekt, det som på engelsk kalles no platforming. Dette er ofte en studentboikott, der en person eller institusjon blir nektet en plattform for å snakke. Særlig foredragsholdere med kontroversielle synspunkter blir nektet en talerstol.

- Jeg har store problemer med dette. En fagperson må kunne inviteres på faglig grunnlag, selv om hun eller han har upopulære synspunkter. Det er uheldig hvis universitetet skal styre hvilke meninger som er legitime. Universitetene skal være stedet hvor man diskuterer fordomsfritt. Kriminelle ytringer er jo regulert av lovverket, men kontroversielle ytringer har sin plass i debatten på et universitet, sier Tjora.

LES OGSÅ: Sjokkert over aggresjonen mot studenter som vil ha scenenekt

- Kronikker gir styring

Hjelseth og Tjora vil altså formidle sine erfaringer med å skrive kronikker og håper flere får lyst til å benytte akkurat denne sjangeren.

- Kronikker er ofte korte og kan skrives impulsivt og gjør det mulig å kommentere dagsaktuelle tema. De er først og fremst noe vi selv har produsert skriftlig, de kan være stilistisk elegante og vi har mer styring, sier Hjelseth.

Tjora liker også at kronikken gjør det mulig å ta styringa selv. De trenger ikke å være kommentatorer som svarer på spørsmål når journalistene ringer. De kan selv ta initiativet fordi de har noe på hjertet.

- Å få en bra kronikk publisert, å vinne fram med en stemme i det offentlige, det er noe av drivkrafta. Vi har lyst til å ta plass og få lov til å spre noen perspektiver fra våre egne fag. Det er også en viss faglig stolthet som handler om at vi mener vi kan bidra til noe fordi vi er fagpersoner. Vi viser våre fags samfunnsrelevans, noe vi håper også studentene kan plukke opp.

En offentlig intellektuell

Da er vi der vi startet, med to profilerte akademikere ved NTNU som har etablert seg solid i den offentlige debatten. Og som liker det.

- Selv om det å delta i samfunnsdebatten ikke gir noen incentiver, gir det ei indre belønning. Det er ikke alle som har det sånn. Men vi tror at hvis flere får oppleve dette, så trigger det en lyst til å være mer offensiv på formidlingssida. Du får kanskje delta i paneldebatt fysisk eller på radio. Om man kan være en slags offentlig intellektuell som blir lyttet til, så gir det mening til det akademiske arbeidet, sier Aksel Tjora.

Arve Hjelseth har også glede av å bruke fagkunnskap til å si noe om aktuelle tema.

- Det er gøy og verdifullt i seg selv å ha en stemme, sier han.

LES OGSÅ: Undersøker ytringsfrihetens kår i akademia

Pompel og Pilt i ulike vinkler pryder bokas forside.
Styremøte, NTNU. 06.06.2019, Værnes. Aksel Tjora.
Temaet kanskje enhver forsker kan tillate seg å mene noe om? Her deltar Arve Hjelseth i en paneldebatt i 2018 om kontorlandskap eller enekontor.