Går campus-kabalen opp?

Den 30. november sendte Statsbygg romprogrammet for NTNUs campusprosjekt på høring i organisasjonen, med drøye to ukers høringsfrist. De ulike høringsinnspillene ble publisert på vårt intranett 21. desember. Både instituttet mitt, Institutt for kunst- og medievitenskap, og Humanistisk fakultet som vi hører til, uttrykker i sine innspill stor bekymring for at det ikke blir nok egnede undervisningsrom ved den nye, sammenslåtte campus.

I det nye bygget som skal romme humaniora og samfunnsfag (HUMSAM) er det bare planlagt ett undervisningsrom med plass til 200 studenter. Dette undervisningsrommet har til overmål flatt gulv. I HF-fakultetets innspill står det at man er usikre på hvor hensiktsmessig det er å planlegge et undervisningsrom for 200 med flatt gulv. Jeg har ikke behov for å ta forbehold: det er direkte dumt å planlegge et slikt undervisningsrom.

Når vi bruker begrepet «auditorium» om et undervisningsrom, tenker vi først og fremst på rom med skrånende gulv, slik at flest mulig studenter skal kunne se og høre det som foregår ved kateter eller tavle (ordet «auditorium» kan oversettes til «lytterom» eller «hørerom»). Denne typen skrånende gulv finner vi også i saler som brukes til kino, teater eller konsertsal, med god grunn. Mikrofoner har heldigvis gjort det lettere å gjøre seg hørt, også i rom med flatt gulv, men det er fortsatt viktig at studentene også kan se hva som foregår, enten man bruker projektor og lerret, whiteboard eller gammeldags tavle i undervisningen.

På vårt nåværende universitetsområde på Dragvoll har vi tre store auditorier som tar over 200 studenter. I tillegg er det to auditorier som tar 100 studenter. Alle disse undervisningsrommene har stor takhøyde; de går over to hele etasjer og har et ganske bratt skrånende gulv. Den bratte hellingen gjør at alle studenter kan se hva som foregår på lerretet og podiet der læreren befinner seg, og at underviseren kan se alle studentene – også de på bakerste rad. Det er for øvrig disse auditoriene som helst brukes til doktordisputaser. Dette er veldig gode rom å undervise i, og for meg er det svært overraskende at man tydeligvis ikke vil bygge denne typen undervisningsrom på vår nye campus.

I det hele tatt ser det ut til å være planlagt få undervisningsrom som rommer mange studenter. I de fagmiljøene som holder til på Dragvoll, humaniora og samfunnsfag, var det høsten 2022 43 emner med over 200 studenter. De eksisterende, store auditoriene på Dragvoll fylles helt opp av disse emnene, og det virker derfor direkte uansvarlig å planlegge nye universitetsbygninger på en samlet campus uten å bygge store nok auditorier, altså undervisningsrom med dobbel etasjehøyde og skrått gulv.

Rett før jul omtalte nettavisen Khrono den alvorlige bekymringen styret ved Institutt for Psykologi ved NTNU har signalisert når det gjelder planene for deres arbeidsplasser og læringsmiljø. I den forbindelse uttalte instituttillitsvalgt Josef Kayri: «Det har hele tiden blitt sagt at det finnes en plan for Sentralt læringsstrøk, men det er ingen som kan vise fram en plan som viser hvordan forelesningskabalen faktisk skal gå opp».

Jeg slutter meg til denne bekymringen. Med nedskaleringen av campusprosjektet som den nåværende regjeringen har forutsatt, virker det som om man bevisst planlegger å oppføre bygg som ikke har kapasitet til å huse den mest grunnleggende kjernevirksomheten vår, undervisning.

Den 16. desember stilte leder av Utdannings- og forskningskomiteen Hege Bae Nyholt (R) spørsmål til statsråd Ola Borten Moe: «Kan det gis noen garanti for at campussamlingen ved NTNU i Trondheim ikke vil føre til påtvungen bruk av e-læring som konsekvens av manglende auditorium for store emner?». Til dette svarte Moe at det blant annet er «naturlig å se hen til utviklingen i nye læringsformer, er det på nåværende stadium i prosjektutviklingen for tidlig å si noe detaljert om antall og størrelse på auditorier».

Svaret gir grunn til enda større uro. For det første må statsråden vite at det nettopp er på det stadiet prosjektet er nå, det vil si i romprogrammeringen, at rammene legges for hvor mange og hvor store auditorier man kan ha. For det andre fordi han ullent refererer til «nye læringsformer» som et slags trylleformular som vil oppheve behovet for mer eller mindre tradisjonelle forelesninger.

Ved NTNU finnes det et stort mangfold av emner, lærere og undervisningsformer. Noen prøver stadig ut ny pedagogikk, andre finsliper på undervisningsopplegg de har utviklet over tiår. Noen lærere bruker kritt, andre trenger en bølgesimulator eller et flygel for å undervise på best mulig måte. Det er en sentral del av den faglige autonomien som vi vitenskapelig ansatte har, at vi selv velger den undervisningsformen vi synes er mest effektiv innenfor de økonomiske og tidsmessige rammene som vi jobber innenfor. For mange av oss i humaniora og samfunnsfag betyr det mer eller mindre tradisjonelle forelesninger.

I evalueringer fremhever mange studenter forelesningene som den viktigste læringsformen. Selv om det er en tradisjonell undervisningsform, har forelesningen fortsatt relevans, noe som for eksempel gjenspeiles i at prøveforelesning er en del av doktorgradsprøven, og stadig brukes i ansettelsesprosesser. I mitt, og mange andre fag, er forelesningen også en formidlingsform med et bredt nedslagsfelt langt utenfor akademia.

Det burde derfor være et minstekrav at campusprosjektets ledelse kan vise, med konkrete tall, hvordan den undervisningen som i dag foregår i Dragvolls auditorier skal videreføres på nye Campus Gløshaugen. Går kabalen opp?

Campus: Hva med risikoen, NTNU?