gjesteskribenten

Amerikanske universiteter ved en korsvei?

Helge Holden omtaler her boken «What Universities owe Democracy». Der spør forfatteren: Hvordan kan universitetene tjene demokratiet?

At studenter må betale i dyre dommer for å studere, reduserer mobiliteten og studentmassen blir svært homogen.
At studenter må betale i dyre dommer for å studere, reduserer mobiliteten og studentmassen blir svært homogen.
Publisert

Amerikanske universiteter står som en rollemodell for andre land – særlig når det gjelder forskning. Når de store vitenskapsprisene skal deles ut, er det ofte amerikanske forskere som får dem, og når det gjelder innovasjon er USA i en klasse for seg selv.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Tar man folketallet i betraktning, blir forskjellen til Kina, India, Russland, Japan osv. formidabel. Og det USA ikke har av egne talenter, importerer de, og integrasjonen av utenlandske forskere går lettere og bedre enn andre steder. Det er selvsagt en stor fordel at alle behersker engelsk, men det stikker dypere enn det. De aller beste får muligheter i USA som de ikke kan få andre steder i verden. Men om du feiler, så er det ingen som plukker deg opp. Selv om det var en annen tid, er det ikke tilfeldig at de to NTH-utdannede nobelprisvinnerne Lars Onsager og Ivar Giæver ikke kunne vente med å komme til USA etter at sivilingeniør-utdannelsen var fullført. Gründeren og filantropen Fred Kavli dro også sporenstreks til USA.

Mange land prøver å kopiere elementer fra det amerikanske utdannelsessystemet, men det er ikke lett. I Norge er de såkalte innstegsstillingene et forsøk på å kopiere tenure track-systemet. I USA får langt fra alle i slike stillinger tenure, og det gjenstår å se hvor mange som nektes fast stilling her etter å ha hatt en innstegsstilling. Jeg tror ikke man bare kan kopiere det beste fra USA uten å få med svakhetene. Videre tror jeg ikke det er mulig å få suksessen til det amerikanske systemet uten å ha med risikoen og det manglende sikkerhetsnettet.

Nye grupper fikk adgang

Det er ikke lett å skrive om amerikanske universiteter – alle har vært der, og har sine egne erfaringer, og det er stor diversitet i USA. Like sant som at USA har de fremste universitetene i verden, så har de også mye som er middelmådig og dårlig. Utgangspunktet mitt nå er boken «What Universities Owe Democracy» (J Hopkins UP, 2021), skrevet av Ronald J. Daniels, president ved Johns Hopkins University (ja, det skal være «Johns» – spør hans foreldre om hvorfor). Daniels (f. 1959) er jusprofessor og fra Canada. Han gir en interessant historisk fremstilling av utviklingen til amerikanske universiteter frem mot dagens problemer. Presentasjonen er ganske USA-fokusert.

Heller enn å stille spørsmålet om hvordan vi kan forme samfunnet for å tjene universitetene – et naturlig spørsmål for en rektor – stiller han spørsmålet om hvordan universitetene kan tjene demokratiet.

De eldste amerikanske universitetene var dannet etter modell av europeiske universiteter, med Harvard (1636) som det eldste. University of Georgia i Athens, Georgia er det eldste offentlige universitet fra 1785. President Washington argumenterte i sin første State of the Union-tale i 1790 sterkt for å inkludere etableringen av et nasjonalt universitet i den amerikanske konstitusjonen – trolig ingen god idé, selv om målet var å samle en spredt nasjon under en felles utdanningsplattform.

Men i motsetning til europeiske universiteter var de amerikanske universitetene rene utdanningsinstitusjoner uten noen forskning. Adgang var forbeholdt velsituerte, hvite, protestantiske menn. Mye av universitetenes og samfunnets utvikling kan ses i lys av striden for å gi nye grupper adgang til universitetene. Her er Daniels’ viktige poeng at det er demokratiseringen av samfunnet som ledet an i utviklingen. Først ble andre kristne grupper gitt adgang, deretter jøder og ateister, og spesielt etter den amerikanske borgerkrigen ble det mer vanlig å gi afro-amerikanere adgang til universitetene. Et ekstremt eksempel er Yale som først aksepterte kvinnelige studenter i 1969!

De amerikanske universitetene har gjennomgått en formidabel utvikling. I 1851 var det totalt 20 tusen studenter (1% av befolkningen) ved de ca 500 amerikanske collegene. I 2018 var det 20 millioner studenter på de omtrent 4 tusen collegene med tilsammen 1,5 mill. vitenskapelig ansatte. Forskning kom sent til amerikanske universiteter, og Johns Hopkins University (1876) var det første forskningsuniversitetet i USA. Det revolusjonerte amerikanske universiteter ved å integrere forskning og undervisning.

Sterk satsing på forskning

Det var først etter andre verdenskrig at USAs suverene posisjon som verdens fremste forskningsnasjon etablerte seg. Daniels peker på to viktige grep. Den såkalte «G.I. Bill», innført under president Roosevelt, ga militære som returnerte fra krigen en rekke goder, og viktig her var inntil 4 års subsidiert college-utdannelse. Forslaget ble kritisert, men i perioden fra 1945 til 1956 tok 2,2 mill. krigsveteraner utdannelse. Det ga stor mobilitet i det amerikanske samfunnet, og sikret at nye grupper fikk tilgang til god utdannelse.

Det andre store grepet var finansiering av forskning. Vannevar Bushs rapport

«Science – The Endless Frontier» fra 1945 ga opphavet til National Science Foundation (NSF) for grunnleggende forskning. Roosevelt skrev:

«New frontiers of the mind are before us, and if they are pioneered with the same vision, boldness, and drive with which we have waged this war we can create a fuller and more fruitful employment and a fuller and more fruitful life.»

Selv om Bushs forslag bar preg av å være skrevet etter en lang krig, er rapporten fortsatt et utrolig dokument. Budsjettet til NSF økte 225 tusen dollar i 1950 til 416 mill. dollar i 1965! Et helt fundamentalt grep som Daniels understreker, var at prioriteringene innen NSF skulle gjøres av forskerne selv, etter vitenskapelige kriterier, og ikke av politikerne. NSF har dannet modell for forskningsråd over hele verden.

For dyrt å studere

Daniels hevder at de amerikanske universitetene nå står ved en korsvei, der utviklingen av det amerikanske samfunnet er sterkt påvirket av hva universitetene gjør. Så hva er problemet, ifølge Daniels?

Tanken om at høyere utdannelse er et privat anliggende heller enn et statlig ansvar er blitt sterkere. Det har ført med seg at den statlige støtten til universitetene er blitt betydelig redusert. Det har den uunngåelige konsekvensen at skolepengene har økt kraftig. Ifølge en undersøkelse økte skolepengene med 24% fra 2009 til 2015 for statlige studenter på 4 års-colleger. Det reduserer de facto adgang til collegene for utsatte grupper. Daniels peker på hvordan dette representerer et demokratisk problem. Alle foreldre må tidlig starte oppsparingen av skolepenger til barnas college-utdannelse, og med press på kostnader til for eksempel helseforsikring, blir det simpelthen for dyrt for mange.

På den andre siden har en college-plass på de fremste private universitetene blitt en global konkurranse. Beløpene man må betale i skolepenger er enorme etter norsk standard (nå er ikke utdannelse gratis i Norge heller, men vi har heldigvis et system der utgiftene fordeles på alle i form av skatter), menP konkurransen er fortsatt stor. Barn av alumni gis fortrinn mange steder. Besøk på campus før søknaden sendes, samfunnsgavnlig aktivitet og høy score på standardiserte tester gir det samme. Alt dette reduserer mobiliteten og studentmassen blir svært homogen. Reduserte tilbud om stipend for spesielt talentfulle studenter forsterker denne effekten. Studentenes valg påvirkes i stor grad rangeringer i regi av U.S. News. Når universitetene tilpasser seg kriteriene som er beskrevet ovenfor, blir vondt verre.

Videre peker han på at det amerikanske samfunnet er blitt mye mer polarisert, og at universitetscampusene ikke lenger er den smeltedigelen av studenter fra alle samfunnslag og nasjoner som de var før.

Obligatorisk kurs i samfunnsfag

Daniels har fire konklusjoner:

1) End legacy admissions and restore federal financial aid. Dette er et sentralt tema for Daniels, nemlig legacy admission (dvs å gi barn av alumner fordel ved opptak) and need-blind admission (dvs at man vurderer søkerne utelukkende på akademiske kriterier, og gir stipend til dem som ikke kan betale skolepenger). Nær 70 av de 100 høyst rangerte universitetene praktiserer legacy admission i en eller annen form. Med reduserte budsjetter er tilbudet om støtte til talentfulle, men ubemidlede studenter blitt sterkt redusert. Det er klart at dette motvirker sosial mobilitet og virker diskriminerende. Både Bill Clinton og Barack Obama fikk stipend for å studere på college.

2) Institute a democracy requirement for graduation. Daniels hevder god kunnskap om samfunnet (civic knowledge) er nødvendig for et liberalt demokrati. Med ett unntak finner han at land som scorer høyt på samfunnskunnskap (målt hos 8. og 9. klassinger) også kommer høyst på internasjonale demokrati – ikke overraskende er det de skandinaviske landene og Estonia som gjør det best. Unntaket er Russland, der samfunnskunnskapen er god, men de scorer dårlig på demokrati. Selv om USA ikke var med på undersøkelsen, er hans argument at amerikanernes samfunnskunnskap er uakseptabelt dårlig, og den er blitt dårligere. Han sier at collegene har en unik mulighet til å endre dette siden ungdommene går der i sine formative år, og derfor mener han at det må innføres et obligatorisk kurs i samfunnsfag for alle college-studenter.

3) Embrace open science with guardrails. Her peker Daniels på et sammensatt og globalt problem. For det første ønsker han at vitenskapelige resultater og data skal være offentlig tilgjengelige. Videre peker han på problemet med at mye av forskningen ikke er reproduserbar (noe jeg kommenterte i UA), og at vi må sikre rask tilgang på kvalitetssikret forskning.

4) Reimagine students encounters on campus and infuse debate into campus programming. Her ønsker Daniels å stimulere til pluralisme og mangfold på campusene. Det er viktig at studenter med ulik bakgrunn kommer sammen, og invitere til frie debatter. Studenter er blitt mer segregert, og holder seg mer sammen med studenter som dem selv. Daniels ønsker å gjeninnføre noe som var vanlig før, men som etter klage fra studenter og deres foreldre er blitt mindre vanlig, nemlig at man blir tildelt tilfeldige romkamerater på studenthyblene. Det gir minner tilbake til egen førstegangstjeneste, men det er ingen dårlig idé av den grunn. Daniels mener dette er en nødvendighet for at det amerikanske samfunnet skal bli mindre splittet.

Boken er interessant lesning, og sjakklegenden Garry Kasparov uttalte at «The methods to defend democracy must be taught, and What Universities Owe Democracy is our textbook». Så da så.