Gjesteskribenten

En hyllest til alle dem som har holdt ut digital undervisning de to siste årene

Da jeg sto der og hadde snakket engasjert til svarte firkanter i la oss si 7 minutter, kom jeg til å tenke på alle de av oss som har undervist digitalt i snart to år.

Da instituttleder Kulset selv skulle undervise i et emne dette semesteret, gikk det opp for henne hvor mye styr kollegene har hatt med både heldigital og hybrid undervisning de to siste årene.
Da instituttleder Kulset selv skulle undervise i et emne dette semesteret, gikk det opp for henne hvor mye styr kollegene har hatt med både heldigital og hybrid undervisning de to siste årene.
Publisert

Folkens, have I got news for you. Riktignok umerkelig for mankind, men et stort skritt for meg: denne våren underviser jeg, og det ikke som timelærer i noen andres emne, neida, jeg har mitt eget emne, med Kasper og emneansvar og hele bøtteballetten.

Fakta

Nora B. Kulset

Nora B. Kulset

Nora er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Doktorgrad i musikkvitenskap.

Nåværende jobb: Instituttleder, Institutt for musikk, NTNU.

Tidligere roller i UH-sektoren: Timelærer i musikkfag ved mange UH-læresteder siden 1997.

Faglige interesser: Betydningen musikk har i menneskets liv, både som kunstform og som hverdagslig samværsform.

Er opptatt av: Forskningsformidling.

Jeg kunne ha skrevet mye om årsaken til at jeg lurte meg selv til å gjøre dette på toppen av 100% jobb som instituttleder på et langt fra lite institutt, men de fleste trofaste lesere kan nok gjette både i søvne, blinde og med et halvt åpent øye, at inne i denne miksen finner vi savnet etter førstegradskontakt med studenter og mitt eget fagfelt.

(Mitt eget opprinnelige fagfelt, må jeg nesten si, siden jeg de siste tre årene - og i uoverskuelig framtid - jo har fått et nytt fagfelt som har blitt mitt. Dette nye fagfeltet kunne ha hett «ledelse», men det er langt fra beskrivende. Nok om akkurat det i denne omgang.)

Og nå har det seg slik at instituttleder Kulset jo har ledet Institutt for musikk med fast og stødig hånd gjennom koronapandemien, noe som blant annet har innebåret å motivere medarbeidere til både digital og hybrid undervisning, å oppmuntre til å ta i bruk spenstige tekniske undervisningsmetoder og -løsninger der inne i det digitale rom, og å holde allmøter med studenter og medarbeidere om svarte skjermer på Zoom. («Hva skal til for å få dere til å slå på kameraene? Er dere redde for å bli en meme på SoMe, sier dere?» *google meme.)

Og mine medarbeidere har blitt rågode. Jeg overdriver ikke. De har blitt rågode på både digital og hybrid undervisning, og på spenstige undervisningsmetoder i det digitale rom. Det ble de raskt, og jeg nikket og smilte og applauderte, og tenkte nok også i mitt stille sinn at dette skulle vel også i grunnen bare mangle?

Fordi selv ble jeg jo på rekordtid rågod til å lede digitale og hybride møter. Jeg er nok, om jeg selv skal få si det, muligens NTNUs beste til å small-talke trivelig i starten av digitale allmøter. Starten på slike digitale allmøter foregår jo på det viset at én etter én logger seg på og blir sittende der i samlingen av små frimerker på skjermen, mjutet og tause. Kikker og venter. Løsning: én-manns-small-talk! Og jeg har blitt rågod til å dele skjerm fra både Teams og Zoom, til å sende folk inn og ut av break-out-rooms for mer eller mindre meningsfulle diskusjoner, og jeg har til og med lært meg, etter hvert som jeg faktisk og utrolig nok ble lei av min egen én-manns-small-talk, å spille bakgrunnsmusikk før møtet starter.

Men altså, undervisning denne våren. Og da, fra studiestart, digital undervisning denne våren. Pytt sann, det kom selvsagt til å gå lett som en plett.

Jeps.

Niks.

Så la oss ta det fort og bare bli ferdige med det. Det er ikke det samme å undervise heldigitalt som å ha møter med medarbeidere heldigitalt. Det er ikke det samme å undervise heldigitalt som å ha allmøter med studentene heldigitalt, heller. Ja da, det har jeg trodd. Og nei da, de færreste av studentene hadde på kameraene sine mens jeg underviste. Selv om jeg snakket om det og tok hele den pedagogiske remsa vi hadde kommet fram til på allmøter med studentene på instituttet vårt for en god stund tilbake.

Svarte firkanter.

Det var grusomt. Ja, det var det. Grusomt. Det tok meg 10 minutter å tenke at dette går jo ikke. (Faktisk sannsynligvis mer 5 minutter enn 10, når sant skal sies.)

Det var da, mens jeg sto der og hadde snakket engasjert til svarte firkanter i la oss si 7 minutter, at jeg kom til å tenke på alle de av oss som holdt på med dette i nesten to år. Og at jeg, som instituttleder, oppmuntrende har proklamert at nå blir det dessverre en sesong til med digital undervisning. Og nå blir det én til. Og i samme øyeblikk som jeg tenkte dette, ble jeg faktisk glad for at jeg ikke før nå hadde forstått hvor lite jeg hadde forstått av hvordan det egentlig var å stå der og snakke til en hel masse svarte firkanter. Hvordan hadde jeg da kunnet holdt ut å viderebringe budskapet om heldigdigital undervisning i nok et semester?

(Jeg hadde grått! Både bitre og modige tårer! Og det hadde jo verken hjulpet studenter, medarbeidere, meg selv, Kongen eller for den sakens skyld, Bent Høie. Oblivion is bliss.)

Men så kom vi oss så vidt ut i februar, og da gikk vår alles Ola Borten Moe ut og sa at nå skulle det være slutt på digital undervisning. Og da var det bare å grabbe til seg et rom i NTNUs rombookingssystem raskere enn du klarer å komme på kjenningsmelodien til «Javel, herr statsråd». Hurra! Jeg skulle få møte studentene på gammelmåten, få spille av YouTube-filmer fra fotballstadioner fulle av syngende supportere eller et fullpakket Wembley som synger sammen med Queen under Live Aid i 1985, uten å bekymre meg for om lyden er delt riktig på Zoom, og ikke minst: få se hvem jeg snakker til og med!

Men.

Hadde glemt én ting. At det nå er noe som heter hybrid undervisning.

Hybride møter, den har jeg kontroll på. Det startet vi med ved Institutt for musikk allerede høsten 2020 da vi i rundt omkring et øyeblikk trodde at pandemien var over og at vi nå var tilbake på campus igjen for godt. Spredt på seks ulike adresser som vi er, var det nyoppdagede felles digitale rommet for genialt til å gi slipp på. Vi drillet oss selv på å ha hybride møter, instruerte og øvde og holdt fast til vi fikk det til hele gjengen. (Ingen feed-back-loop på mikrofonene hos oss siden august 2020, med andre ord.)

Men noe sa meg i mitt innerste indre at hybrid undervisning kom til å likne like lite på hybride møter som heldigital undervisning liknet på heldigitale møter.

Så jeg sjekket opp hybridutstyret i undervisningsrommet jeg hadde fått tak på. Joda, rommet, som for meg var på ukjent territorium på Gløshaugen (takk og lov for Mazemap), skulle kunne kobles opp på Zoom.

Spurte drevne kollegaer for å forsikre meg.

«Null stress, Nora», sa de. «

Bare legg inn møtet ditt i romklienten», sa de.

«Bare logg deg inn på rommets møteklient», sa de.

«Bare logg rommet inn i zoomklienten», sa de.

Noe slikt, sa de.

Og jeg tenkte, igjen, «pytt sann, det kommer til å gå lett som en plett».

Ankom rommet.

Fant ingen måte å legge inn noe Zoom-møte på.

Spurte stakkaren som holdt på å pakke sammen etter sin egen forelesning. «Recording?», spurte han. «No, no», sa jeg, «streaming.»

Han så utforskende på meg akkurat lenge nok til at jeg begynte å lure på om «streaming» egentlig var et ord på ekte. «No Zoom streaming here», sa han til slutt.

Og gikk.

«Best of luck», kom det fra han i det han gikk ut døra, og jeg så vidt rakk å tenke «dette kommer kanskje ikke til å gå lett som en plett likevel» før mine HØYST LEVENDE studenter begynte å strømme inn.

Og jeg ble overveldet av lykkerus over å se dem komme der, i levende live, og ikke på skjermen. Rørt, rett og slett. Og jeg kjente på lykken som mine mange kollegaer har kjent på, over å ENDELIG få undervise fysisk igjen.

(For ordens skyld må jeg her gjøre oppmerksom på at jeg på dette tidspunktet hadde slitt meg gjennom tre – 3 – heldigitale forelesninger. Tre stk. Vet det, ingen pokal min vei, akkurat.)

Men etter å ha brukt noen minutter på å beundre disse uendelig vakre unge menneskeskapningene innta rommet, måtte jeg blunke bort tårene og gå tilbake til Zoom-rom-oppsettet for hybrid undervisning. Som altså ikke fantes. Det var ikke et Zoom-rom. Og der inne i Zoom-rommet ventet et trettitalls studenter. Mine stakkars studenter. Lost in cyber space.

Og jeg kjente på en ikke-eksisterende mestringsfølelse som var så komplett og allestednærværende at jeg lovte meg selv å aldri, aldri mere bli oppgitt over kollegaer som ofte ikke klarer å skru på prosjektoren i rommet de underviser i hver uke, langt derifra koble til egen laptop, altså uten teknisk støtte. Og snakker usjenert om det i lunsjen. «Noen hadde skrudd prosjektoren over på en annen kanal, visst! Jeg fikk ikke noe bilde! Til slutt måtte jeg hente Bjørn! Var det ikke bra enkelt da vi hadde overhead og transparenter?»

Nå var jeg den personen. Plutselig hadde jeg blitt 100 år. Plutselig var jeg hun mora i det humorinnslaget på NRK Satiriks (jeg har lyst til å si «sketsj», men det er vel ingen som sier det lenger?) som får sønnen hjem til jul, og han må fikse alt fra lading av mobiltelefon til TV-innstillinger og internett-oppkobling.

Så jeg sto altså der, foran levende og digitale studenter, egen laptop, stasjonær PC, styringsskjerm for prosjektor og en for meg helt ny skjerm som viste et kamerautsnitt av meg og tavla (og lurte på hva den skjermen egentlig var for, hvis det ikke var et Zoom-rom. Som sagt, 100 år). Blunket bort noe flere tårer. Tenkte på alle mine kollegaer som har lært seg dette på strak arm mens jeg har nikket og smilt fra hjemmekontoret og husjet de videre avgårde. Blunk blunk. Svelg svelg. For noen dyktige folk. Jeg følte meg nærmest født på ny.

Men her var det ikke tid til noe som helst eksistensielt erkjennelsesinnsiktsmoment, med studenter i både det fysiske og digitale rom som nå alle taust (og/eller mjutet) ventet på å få drikke av min kunnskapsbrønn. Og hva gjør man når man har et rom fullt av uendelig vakre unge menneskeskapninger som reiser hjem til jul og fikser all elektronikk og digitale dingser for sine foreldre eldre enn Metusalem? «Folkens», sa jeg «Herlig å se dere! Det er jeg som er Nora, og nå trenger jeg hjelp til å koble dette rommet som ikke er et Zoom-rom, opp til at det blir et Zoom-rom. Hvem kan hjelpe meg?»

En student spratt opp allerede før jeg hadde fullført den siste setningen. Uten et ord bøyde hen seg over alle duppedingsene. Taste taste taste, enter, vær så god, fiktivt Zoom-rom in action, lerret går ned, Zoom-studentene på én skjerm og presentasjonen på en annen. Hæ, hva gjorde du, hvordan fikk du til det der, never mind, bare gjør det du kan nå, førsteamanuensis Kulset (100 år).

Og mens jeg hybridet i vei, og lurte litt på om jeg også kom til å få hjelp med teknikken neste uke, tenkte jeg på alle dere som har undervist både heldigitalt og hybrid siden mars 2020, og hvordan en arbeidsmåte man kjenner og er komfortabel med, endret seg totalt over natta. Oblivion is bliss, men det er sannelig godt å få åpnet øynene sine, også.

Så dette er en ydmyk ode til dere. Tusen takk for at dere får det til, for alt dere har lært dere, og ikke minst: for at dere har holdt ut og ikke gitt opp.

Bill. mrk. (gamle dager for hashtag): Klokere instituttleder-72.