Maktkamp om masterutdanning for spesialsykepleiere?

«Hvem skal bestemme hvilken kompetanse som trengs for å bli tatt opp på en masterutdanning», spør prodekan for utdanning ved Fakultet for medisin og helsevitenskap ved NTNU, Toril Forbord i et intervju i Khrono. Hun følger opp med å si at dette handler om hvordan utdanningene og helseforetakene snakker sammen, og legger masterutdanningen i spesialsykepleie ved NTNU i Gjøvik «i potten» for å få Helse Sør-Øst til å endre sitt syn. Hun sikter da til Helse Sør-Øst sin beslutning om å ikke gi praksisplasser til utdanningsinstitusjoner som ikke krever klinisk erfaring som sykepleier før opptak til spesialsykepleierutdanning.

Foranledningen til at dette i det hele tatt er en problemstilling, er innføringen av nasjonale retningslinjer for ABIOK-utdanningene, anestesi-, barne-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleierutdanningene (RETHOS 3). Forskriftene til de tidligere rammeplanene for de samme utdanningene fastslo at det var et krav om minst to års relevant yrkespraksis som sykepleier. Ved fastsetting av nye retningslinjer valgte Kunnskapsdepartementet å ikke videreføre dette kravet, men overlot til utdanningsinstitusjonene å fastsette opptakskrav lokalt.

Men hva bør utdanningsinstitusjonene legge til grunn for fastsetting av opptakskrav? RETHOS-arbeidet har sitt utspring i Meld.St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd – samspill i praksis, hvor det spesielt trekkes fram at helse og velferdstjenestene som samarbeidspartner, praksisfelt og mottakere av ferdigutdannede kandidater ikke hadde god nok innflytelse på utdanningene.

Mandatet for RETHOS 3 har derfor vært tydelig på at helse- og velferdstjenestene skulle ha innflytelse på utformingen av de nye retningslinjene. Dette framkommer tydelig i beskrivelsen av prosessen ved formuleringer som å «sikre (…) økt innflytelse på de helse- og sosialfaglige utdanningen» og «legge grunnlaget for likeverdig samspill…». På den andre siden trekkes det fram at prosessen skal «ivareta universiteter og høyskolers faglige frihet med hensyn til metode og undervisningsformer»(mine uthevinger).

Nå er retningslinjene fastsatt, studieplaner er utformet og skal iverksettes. Er det da sånn at RETHOS-prosessen er slutt, slik at det er legitimt for NTNU og innen den institusjonelle autonomien å overse helseforetakenes uttrykte ønske om å kreve forutgående klinisk erfaring som sykepleier? Eller er implementeringen av nye studieplaner også en del av prosessen der helseforetakenes rolle som praksisarena og mottaker av nyutdannede kandidater fortsatt skal høres? NOKUTs evaluering av de første å utdanninger etter innføring av nasjonale retningslinjer viser at tjenestene ønsker mer involvering i utviklingen av ny studieplan.

Som tidligere studieprogramleder ved AIO-utdanningene ved NTNU i Gjøvik og medlem av RETHOS-gruppen for anestesisykepleie kjenner jeg godt til tautrekkingene som har vært omkring krav om forutgående praksis. For anestesisykepleieutdanningene er kravet til forutgående klinisk erfaring i minimum ett år hjemlet i internasjonale standarder. NTNU har i ny studieplan videreført dette. I arbeidet med implementering av retningslinjene har det imidlertid vært en sterk motstand mot å kreve forutgående klinisk erfaring som sykepleier også for anestesisykepleierutdanning, blant annet uttrykt av tidligere nestleder for utdanning ved ISM.

Vi har veldig lite evidens for hva som er effekten av klinisk erfaring, eller konsekvensen av manglende klinisk erfaring, som sykepleier forut for opptak på en spesialsykepleierutdanning. Men mangel på evidens er ikke ensbetydende med at det ikke er en forskjell.

En kartlegging av hvordan veiledere ser på bortfall av praksiskravet for anestesisykepleiere viser blant annet en frykt for økt belastning på veiledere, økt tidsbruk og større behov for støtte fra ledelse og utdanningsinstitusjon. Alle institusjoner, med delvis unntak av Høgskolen på Vestlandet, har valgt å følge internasjonale retningslinjer og krever ett års klinisk erfaring før opptak på anestesisykepleierutdanningen. Det er imidlertid rimelig å anta at funnene er overførbare også til de andre spesialsykepleierutdanningene. Det antatt økte behovet for støtte fra utdanningsinstitusjonene i praksisoppfølging samsvarer dårlig med krav til innsparinger i dagens økonomiske situasjon ved NTNU. Økt belastning på veilederne er dårlig nytt når vi vet at veilederkapasiteten i intensivavdelingen allerede er presset. En risikoanalyse fra Helse Midt viser det samme, og sier at veiledningskapasiteten for ABIOK-studenter vil gå ned, og vurderer risikoen som kritisk og høy for blant annet veiledningskapasitet, kvalitet på veiledning og frafall.

Alle de tre faggruppene innen anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie er samstemte i at det er nødvendig å opprettholde kravet om klinisk erfaring forut for opptak. En av landets største innen utdanning av spesialsykepleiere, OsloMet, krever to års erfaring fra somatisk sykehusavdeling for sine ABIO-utdanninger, og sier dette er helt nødvendig for å kunne utdanne spesialister. Dette står i skarp kontrast til utsagn fra tidligere nestleder for utdanning ved ISM, NTNU, Ingeborg Kamsvåg, som i samme artikkel uttaler at hun ikke kan se at sykepleiere med oppnådd bachelorgrad ikke har ferdigheter for å kunne søke seg videre til master.

Programgruppen for anestesisykepleie etterspurte i sin høring tilbakemeldinger på forslaget om fjerning av praksiskravet. Og responsen var overveldende i favør at opptakskravet måtte opprettholdes, også fra NTNU. «NTNU mener likevel at det er en positivt hvis studentene har en viss grad av erfaring med pasienter, pleie og behandling fra før. Dette tilsier krav om to års yrkespraksis (§ 5).» Og selv om det ikke var etterspurt for alle utdanningene, valgte mange sentrale aktører å gi tilbakemeldinger om at praksiskravet burde opprettholdes også der, blant annet Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn: «Sykepleiere som starter i ABIOK-utdanning bør ha opparbeidet seg kompetanse fra klinisk praksis før de skal utdanne seg innenfor et spesialfelt.»

Også programgruppen for barnesykepleie etterspurte om det var behov for et praksiskrav, og uten å ha gått igjennom alle svarene, viser svarene fra for eksempel både St.Olav, Helse Sørøst og Helse Vest at det er et ønske om å opprettholde kravet om to års praksis. I høringen for operasjonssykepleie og intensivsykepleie var det ikke etterspurt, men flere, deriblant Helse Vest og St.Olav ga også for disse utdanningene tilbakemeldinger på at det var ønskelig med to års klinisk erfaring som grunnlag for opptak. Ved fastsetting av nye retningslinjer valgte Kunnskapsdepartementet å ikke videreføre praksiskrav i forskrifts form, men overlater til utdanningsinstitusjonene å vurdere behov og fastsette opptakskrav lokalt.

Jeg har i over 15 år samarbeidet med spesialavdelingene og helseforetakene i Helse Sør-Øst i ulike roller innen universitet og høgskole, og det har vært et fruktbart og godt samarbeide, basert på en gjensidig tillit og et ønske om å få utdannet framtidsrettede, kompetente spesialsykepleiere, med og uten masterkompetanse. Helse Midt inviterer også i sin risikoanalyse til dialog omkring muligheter for å tilrettelegge og å gi utdanningsstilling til studenter i hele masterløpet, og ikke bare til de første 90 studiepoengene, for å sikre rekrutteringen også til UH-sektoren. Det er signaler om en utvikling vi for noen år siden bare kunne drømme om…

På slutten av 2021 fastsettes de nasjonale retningslinjene for spesialsykepleierutdanningene, og ulikheter blir tydelige når debattene når overflaten. I regionalt samarbeidsorgan mellom helseforetak og utdanningsinstitusjoner i Helse Sør-Øst blir det i november 2022 besluttet å fortsette en dialog før opptakskravene blir endret, og følge det opp i møte i mars 2023. Helse Midt og Helse Sør-Øst godtar en overgangsordning med krav om ett års praksis for opptaket i 2023. NTNU fastsetter så i desember 2022 sine opptakskrav uten krav om klinisk erfaring for senere kull. I etterkant av dette vedtar direktørmøtet i Helse Sør-Øst at de ikke tar imot masterstudenter som ikke har to års klinisk erfaring, ut fra bekymring for belastning på veilederne og avdelingene, gjennomføringsevne og pasientsikkerhet.

Helseforetakene setter med det foten ned. Slik jeg har oppfatter det er det ikke for å spenne bein for utdanningsinstitusjonene, men at de mener de ikke har blitt hørt når de har forsøkt å si ifra i de prosessene som har vært, og i «vanlig linje». Som praksisarena, mottaker av ferdigutdannede kandidater og viktigste samarbeidspartner har de en legitim interesse i utdanningene, og velger å slå på en større tromme.

RETHOS 3-prosessen er tydelig på at tjenestene skal ha økt innflytelse på utdanningene, og legge til rette for likeverdig samspill. Kunnskapsdepartementet uttaler at de har tillit til at utdanningsinstitusjoner og praksisfelt sammen finner gode løsninger for opptak og gjennomføring av spesialsykepleierutdanningene.

Prodekan for utdanning ved Fakultet for medisin og helsevitenskap, Toril Forbord, sier NTNU ønsker opptak uten praksiskrav i 2024. Hun stiller ultimatum, høyner innsatsen og legger spesialsykepleierutdanningene ved NTNU i Gjøvik i potten, og sier det ikke blir noen utdanning på Gjøvik i 2024 dersom ikke Helse Sør-Øst fjerner sitt krav om klinisk erfaring som sykepleier for å gi praksisplasser. Er det svaret på hennes prinsipielt viktige spørsmål om hvordan utdanningene og helseforetakene skal snakke sammen?