gjesteskribenten

Akademisk utkall: Mayday for vår felles helsetjeneste!

Mens vi i Akademia funderer på innovasjon, bærekraft og store fremtidige søknader, kan vår offentlige, likeverdige og dyrebare helsetjeneste gå under.

Norsk helsetjeneste er et organisatorisk flaggskip, men nå er skuta tunglastet og skroget krenger. Hva gjør kapteinen (aka statsministeren)? Han søker seg til privat helsetjeneste når han får en strekk i låret, kommenterer denne ukas gjesteskribent, som benytter anledningen til å sende ut et SOS-signal.
Norsk helsetjeneste er et organisatorisk flaggskip, men nå er skuta tunglastet og skroget krenger. Hva gjør kapteinen (aka statsministeren)? Han søker seg til privat helsetjeneste når han får en strekk i låret, kommenterer denne ukas gjesteskribent, som benytter anledningen til å sende ut et SOS-signal.
Publisert Sist oppdatert

Lørdag 13.30: Ved en inkurie virket ingen av lenkene i teksten. De skal nå fungere. Red.anm.

Trusselen utgjøres av svak faglig systemforståelse og fraværende politisk lederskap. Vi kan ikke bare la velferdsstatens flaggskip «HMS Helsetjenesten» havarere. Alle mann på dekk!

Ledestjernen er tydelig: Helse er ikke en vare. Helse er en grunnleggende menneskerett. Alle har krav på helsetjenester av god kvalitet. Og på ivaretakelse av de helt grunnleggende premissene — levedyktige økosystem og menneskevennlige samfunnsstrukturer.

Fakta

Linn Okkenhaug Getz

Linn Okkenhaug Getz
  • Lege og Professor i medisinske atferdsfag ved NTNU, Fakultet for Medisin og helsevitenskap.
  • Leder av Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE Trondheim) ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie.
  • Hun er en av UAs seks gjesteskribenter.

Norsk helsetjeneste er et organisatorisk flaggskip. Forbildet fant vi i britenes National Health Service (NHS), designet under 2. verdenskrig. Strategien var høyst innovativ: to universalise the best. Den samme, gode helsetjenesten skal altså være tilgjengelig for alle borgere, uavhengig av stand og kjøpekraft. Slik bygger man nemlig en sterk nasjon. Og slik bygget vi også den norske helsetjenesten; effektiv, offentlig og likeverdig. Dernest har flertallet blant oss tilsynelatende tatt den for gitt. Mens retten til å føre motorkjøretøy krever omfattende kursing og trening, er det ingen som systematisk innvier borgerne i de prinsipper, privilegier og plikter som kjennetegner en velfungerende velferdsstat. Vi sovnet visst på den vakta. Og nå er det ikke lenger så godt stelt, hverken med flaggskipet eller seilingsleia. Forfallet kommer til uttrykk på flere måter.

Skuta er tunglastet, og skroget krenger. Sett på avstand bør HMS Helsetjenesten ha god lastekapasitet. Norge er på 2. plass i OECDs statistikk over antall leger og sykepleiere per 100 000 innbyggere. Over 20% av vår samlede arbeidsstyrke er engasjert i helse- og sosialsektoren. Vi har OECD-rekord i antall MRI-undersøkelser. Likevel møtes mange menneskers behov ikke på god nok måte. Det meldes om krise fra baug til akter. Situasjonen er åpenbart kompleks, og den videre seilasen kan ikke overlates til dagens demokratiske kastevinder. Vi må tenke og agere — både stort og samlet. Her finnes utfordringer for (nesten) ethvert fakultet. La meg dele noen flere tanketråder og preliminære ideer:

Losene forsvinner. Som det framgår av «NHS reklamen» fra 1948 skal alle borgere ha en trygg los i helsetjenesten, både ved hverdagslige og alvorlige helseproblemer. Dette sikres gjennom en fast allmennlege. Den norske fastlegeordningen ble formelt innført i 2001. Etter samhandlingsreformen i 2012 har denne ordningen gradvis blitt mer presset, noe vi alle er kjent med. Stadig flere borgere mister sin fastlege-LOS.

I maskinrommet til HMS Helsetjenesten durer det som aldri før. Men på dekk er det rot i taukveilene. Folk vikler seg inn inn i utopiske nullvisjoner, eksistensiell helseangst, faglig gjøre-feil-angst, statsforvalter-skrekk, diagnose-inflasjon, det hele iblandet en nokså utemmet teknologi-optimisme. Det er grunn til å tro at ca. 20-30% av aktiviteten ombord i flaggskipet representerer medisinsk overaktivitet. OECD har i hvert fall anslått omfanget av «wasteful spending» (norsk: sløsing) til minst 20% av den totale ressursbruken i vestlige, ressurssterke helsesystemer. Mange fagfolk jeg møter beskriver virvaret som uholdbart, men kjenner på egen avmakt. Alle tjenester ytes i beste hensikt. Problemet med overaktivitet er ikke bare at den gir merarbeid og på aggregert nivå mangler gevinst. Overaktivitet leder til skjevfordeling av ressurser, distraksjon og skade. Legeforeningen er kjent med dette og oppfordrer (lavmælt) til besinnelse gjennom kampanjen Gjør kloke valg. Fastlegene lanserte allerede i 2016 et Policydokument mot medisinsk overaktivitet Policydokument mot medisinsk overaktivitet.

Et flaggskips kommunikasjonssystem er kritisk viktig. Det erfarer særlig mannskapet på Midt-dekket som nylig fikk nytt IT system (Helseplattformen/Epic). Mens de fleste nyanskaffelser er tilpasset etablerte og anerkjente arbeidsprosesser, utfordrer Epic selve dokumentasjonsfilosofien, med uoverskuelige konsekvenser for klinisk praksis. Midt-dekket oppleves av mange som et digitalt «escape room»? Etter utallige bekymringsmeldinger opp til skipsbrua, påkaller matrosene på Midt-dekket omverdenens oppmerksomhet med nødbluss.

Kommersielle predatorer av ulike slag sirkulerer langs skutesiden. Hva har de til hensikt? En styrmann på Vest-dekket beskriver intensjonen som disruptive business. Jo mer skuta krenger og jo dypere den ligger i vannet, jo mer demoralisert blir mannskapet. Fristelser fra helkommersielle aktører og vikarbyråer tikker inn. Målet er… at stadig flere skal forlate skuta… Bli med oss. Tjen mer. Vi tilbyr en jobb med mening - når det passer for deg. Hobby og fritid! Dropp ut. Dropin. Men hvem skal jobbe på julaften? Behovet for visjonær og troverdig politisk ledelse har sjelden vært større i Kongeriket Norge.

Hva gjør så admiralen? Han toner i hvert fall ikke flagg. Kommandoflagget på HMS Helsetjenesten er fillete. Mens Kong Olav kjørte trikk for å komme seg på ski under Oljekrisen i 1973, oppsøker Norges AP-statsminister i 2022 en privat helseaktør for å sjekke en strekk i låret under Norway Cup. Hvor ble det av politisk «statesmanship», spør vi som husker dagen da Gro Harlem Brundtland definerte begrepet bærekraft for verdens toppledere.

Hvor går så seilasen videre? Hvis vi fortsetter frivakta og lar skuta seile sin egen sjø, er sannsynligheten stor for at vi treffer land et sted i nærheten av USA. Der de minst bemidlede i beste fall får rudimentære, slitne helsetjenester mens de ressurssterke dekkes av mer eller mindre «executive plus» forsikringsordninger med særdeles topptung og kostbar administrasjon. Sammenliknet med Norge bruker USA i dag nesten dobbelt så mye av landets BNP på helsetjenester. I bytte for en slik kultur kan USA framvise en gjennomsnittlig levealder som er syv år lavere, og en spedbarnsdødelighet over tre ganger så høy som i Norge.

Noen forslag til akademisk samtenkning, på tvers av fagmiljøer og fakultet

Forskningsspørsmål # 1: Har vi faktisk en kampsak? Da han i 1948 lanserte National Health Service, var helseminister Aneurin Bevan smertelig klar over at NHS både var, og ville forbli, en innovativ og kontroversiell ide i skjæringspunktet mellom fagkunnskap og politikk. Bevan valgte håpets strategi, angivelig formulert slik: «The NHS will last as long as there’s folk with faith left to fight for it». Og derfra går en vei til vår egen Per Fugelli: «Solidaritet er ikke et grunnstoff som finnes i naturen. Det rettferdige samfunn må vi ville og velge». Er vi klare for å velge og kjempe? Hvilke(t) fakultet kan gi oss svar på det?

Hvordan spre situasjonsforståelse og helsekompetanse til alle? Landets borgere bør alle kjenne Flaggskipets arkitektur og spilleregler: hvordan bygger, ivaretar og agerer vi i en solidarisk, offentlig helsetjeneste? Hvordan temme de mest opportunistiske, kommersielle rovdyrene? Hvem kan legge slike premisser, om ikke vi som utdanner framtidas innovatører og opinionsledere.

Bemanningskriseløsning? Kan begrepet «Fadderordning» ved universitetet gis et utvidet og helt edruelig tilskudd? Hva med innovative byplan- og bolig-løsninger som, stimulert av lån og stipendordninger og i samspill med arbeidslivet, kan stimulere forpliktende samhandling mellom Trondheims 33 000 studenter og den økende andelen eldre borgere som trenger tilsyn og hjelp og som gjerne vil ha mer kontakt med omverdenen?

Kan vi reversere diagnoseinflasjon og null-toleranse for livets iboende usikkerhet? Antropologer, pedagoger, sosiologer, filosofer/etikere og alle andre – nå må vi forenes. Hva skal til for at vi sammen evner å leve med at livet i bunn og grunn er et usikkert prosjekt? Medisinske garantier er en utopi. Hvordan stoppe framveksten av en individorientert diagnostisk kultur som er i ferd med å skape mer avmakt enn helse? Tro ikke at medisinfaget eller psykologien alene er rigget for oppdraget.

«Spørsmålet om teknologen». Samspillet mellom teknologi og helsetjeneste trenger avansert situasjonsanalyse. Idet «teknologiske løsninger» stadig oftere er svaret, hva er da spørsmålet? La oss rekapitulere Heideggers berømte essay Die Frage Nach der Teknik (1954) med utgangspunkt i fenomenet Helseplattformen. «Fakkeltog mot IT». Det lyder nesten episk ... elller? Uansett, oppdraget har relevans for flere enn filosofer og IT-designere.

Sluttord. Da Per Fugelli etter flere år med kreftsykdom innså at livet gikk mot slutten, skrev han følgende avskjedsord: «Det er lettere å dø når du vet at kjæresten din, ungene dine og barnebarna skal leve videre i Velferdsstaten Norge». Kronikken der disse ordene er å finne hadde tittelen Takk Norge - og god vakt.

Nå er det vår vakt. Nå skal vi våke. Godt nytt år, forresten.