Gjesteskribenten:

Slå et slag for den tradisjonelle forelesningen

Forelesningen er en viktig del av undervisningsmangfoldet. Kanskje den viktigste.

- Jeg har i flere år spurt egne studenter om hva de foretrekker av omvendt klasserom og vanlig forelesning, og hittil har svaret alltid vært forelesning, skriver Jon Olaf Olaussen.
- Jeg har i flere år spurt egne studenter om hva de foretrekker av omvendt klasserom og vanlig forelesning, og hittil har svaret alltid vært forelesning, skriver Jon Olaf Olaussen.
Publisert Sist oppdatert

Jeg har noen kjepphester. Slike trenger vel strengt tatt ikke å fôres- ofte klarer de seg helt utmerket selv. Samtidig kan det neppe skade å stelle litt med de av og til. Av den grunn takket jeg ja til å bli gjesteskribent i Universitetsavisa, og dere er herved behørig advart om hva som kommer. Her lukter det gretten gammel gubbe som sier at alt var bedre før lang vei. Om eventuelle lesere føler påstandene henger løst og stråmennene står tett, får dere heller lage tennved av både kjepphester og stråmenn i tur og orden. Som gjesteskribent er en uansett i sin fulle rett til å holde sine kjepphester i meget frie tøyler (har jeg hørt).

Fakta

Jon Olaf Olaussen

Jon Olaf Olaussen

Jon Olaf Olaussen er en av UAs seks gjesteskribenter.

Navn: Jon Olaf Olaussen .

Utdanning: Hovedfag og doktorgrad i Samfunnsøkonomi.

Nåværende jobb: Professor i Samfunnsøkonomi ved NTNU Handelshøyskolen, Prodekan forskning ved Fakultet for økonomi, NTNU.

Roller i UH-sektoren: Leder for Senter for Bolig- og Miljøøkonomi, NTNU Handelshøyskolen Medlem av NTNUs Æresdoktorkomite.

Faglige interesser: Miljø- og ressursøkonomi, Eiendomsøkonomi.

Opptatt av: Akademia, NTNU og universitetspolitikk, især viktigheten av fri forskning.

Den første kjepphesten ut av stallen er forelesningen. Det skal som enkelte sikkert har fått med seg bygges en ny campus i Trondheim. Ministeren for vår sektor, Ola Borten Moe, har i den forbindelse funnet fram sparekniven. Med utsikter til skjønn forening og åpne kontorlandskap har derfor kvadratmeter blitt en meget knapp ressurs.

«Aktiv læring» må jo være bedre enn alternativet: passiv læring?

Et naturlig spørsmål i den sammenheng er om vi trenger tradisjonelle forelesningslokaler lenger? Uten å ha satt meg spesielt godt inn i siste nytt om de skiftende og stadig nedskalerte planene for campus, tipper jeg det fort ender med at en flytter hele Dragvollmiljøet ned til Gløshaugen uten å bygge et eneste nytt auditorium. Noen fleksible flate rom blir det nok plass til, men hvor egnet er de til forelesninger med eksempelvis 400 studenter? Uansett, det kan umulig ha mye å si, for tradisjonelle forelesninger er jo ut, det har jeg lest og hørt i flere sammenhenger. Nå skal det være omvendt undervisning (flipped classrom) og andre «nye» læringsformer. Retorisk har det nye allerede vunnet. «Aktiv læring» må jo være bedre enn alternativet: passiv læring? Tradisjonelle forelesninger høres jo unektelig gammelmodig ut i forhold til moderne undervisning?

Så for å ta dette med omvendt undervisning først: Hvor nært keiserens nye klær er det mulig å komme før en blir avslørt? Stilisert framstilt skal studentene først ha sett en forhåndsinnspilt video (altså en forelesning), før de møter de opp i «klasserommet» og aktivt lærer seg stoffet (i gamle dager kalt øving). Målet er å frigjøre foreleserens tid fra enveis kommunikasjon til personlig veiledning. Noe sier meg at det muligens fungerer bedre med 30 studenter enn 300.

Det poengteres også at dagens studenter ikke er vant til å sitte i 45 minutter i strekk og høre på en mer eller mindre velartikulert foreleser. De er vant til en helt annen undervisningsform i grunnskolen enn oss som pusher 50 i dag. I den forbindelse har jeg to refleksjoner, hvorav jeg bare tør dele den ene: Er det så galt om en møter noe nytt når en kommer på et universitet? Eg berre spør? (nynorskkvoten herved unnagjort).

Hadde jeg vært ung og lovende i dag hadde jeg vel nettopp håpet at det skulle være noe nytt jeg møtte på kunnskapens høyborg. Ikke mer lekser, frister og prøver, men reelt ansvar for egen læring. Jeg har i flere år spurt egne studenter om hva de foretrekker av omvendt klasserom og vanlig forelesning, og hittil har svaret alltid vært forelesning. Dette er riktignok masterstudenter, men la nå ikke det ødelegge den tunge anekdotiske beviskraften.

Jeg tror årsaken til at mange ikke skjønner hvor genial forelesningen er, er en grunnleggende uenighet om hva som er den ideelle læring på et universitet. Så la meg stille spørsmålet: Om vi hadde ubegrenset med ressurser, hvordan ville vi da organisert undervisningen? Jeg tipper lett karikert svaret deler seg i to leire. Det er en leir som ville sagt at da skulle vi minst hatt et par vitenskapelig ansatte mentorer for hver student. Disse skal følge opp studenten og ikke minst gi tilbakemelding 24/7. Så er det en annen leir som mener vi kun skal legge til rette for læring, så får studentene finne sin måte å tilegne seg stoffet best mulig.

For ordens skyld vil jeg nevne at jeg er helt åpen for at studentene muligens kan lære lettere om leir 24/7 vinner fram, men det har for det første en ikke ubetydelig kostnadsside, og for det andre en ikke ubetydelig umyndiggjøringsside. For selv om det finnes forskning som viser at «aktiv» læring har sine fordeler, har jeg til gode å se noen vise at det er ressursbesparende og ikke minst at det gir mer selvstendige kandidater til arbeidslivet.

Med mindre vi tenker å fotfølge studentene også ut i arbeidslivet bør vi vel legge til rette for at de faktisk begynner å ta ansvar selv? Og det er nettopp her forelesningen kommer inn. Det å sette seg på en forelesning, høre på en som kan stoffet, finne ut hva du bør notere deg, hva du bør lære mer om, hva du ikke forstår. Det er å ta ansvar og det er også veldig langt unna passiv læring etter mitt skjønn.

Et av argumentene mot forelesningen har vært at det er en etterlevning fra den tiden kun foreleseren hadde tilgang på boka, og dermed ikke er relevant nå som alle har tilgang. Jeg vil vel kanskje innvende at økt tilgang ikke nødvendigvis har gjort noe med situasjonen i auditoriet. Det er fortsatt stort sett bare foreleseren som har lest boka. En god forelesning strukturerer stoffet, trigger refleksjoner og vekker i beste fall interesse for å faktisk lese boka. Det viktigste er derfor kanskje ikke det som foregår i auditoriet, men tankene, refleksjonene og diskusjonene som skjer i etterkant, blant studenter som har fått noe å tygge på. Var det noe de ikke skjønte? Fint, da har de faktisk fått noe konkret å jobbe med… Vent…det er vel ikke så langt unna «problembasert» læring det? Min påstand er derfor at om alle i stedet ser en video hjemme på hybelen, så vil en miste noe verdifullt som skjer i og rundt selve forelesningssituasjonen.

For en del år siden, som leder for studiekvalitetsutvalget på mitt institutt, spurte jeg studentene hva som gjorde at noen av våre forelesere, de som kun skrev på tavla og ikke brukte en eneste teknologisk nyvinning, klarte å få så voldsomt gode tilbakemeldinger fra studentene. Et typisk svar var at de følte de lærte mye og hadde stor nytte av disse forelesningene. På oppfølgingsspørsmål om de mente alle burde gå tilbake til tavleundervisning var imidlertid svaret logisk nok: Nei, hvis alle gjør det likt blir det fort kjedelig, samme hvor bra det er.

Min konklusjon er at vi trenger mangfold i undervisningsmetoder, og da mener jeg forelesningen er en viktig del av dette mangfoldet. Kanskje den viktigste. Uten auditorier kan det imidlertid bli en smule vanskelig.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.