Newton lever – skal vi snakke om det

Å ligne et papirfly er prestasjonsfremmende i hoppbakken. Lettere langrennsløpere har fordeler i motbakker. Kari Bremnes og Leonard Cohen sa det som ikke skulle sies – «alle veit jo det».
Ine Wigernæs er fagleder ved institutt for Helsevitenskap i Gjøvik. 
        
            (Foto: Privat)

Ine Wigernæs er fagleder ved institutt for Helsevitenskap i Gjøvik.  Foto: Privat

Da journalist Ernst A. Lersveen 25/11-19 i TV2 gjenga Martin Johnsrud Sundbys utsagn: «skal jeg være på mitt beste må vekta være rett» og «inn mot viktige mesterskap kutter jeg ut snop» – ble det bestyrtelse over at journalisten var tankeløs og uetisk. Ved å fortelle at vekt oppfattes av verdens beste langrennsløpere som en viktig prestasjonsfaktor var visst journalisten en utløsende faktor for trigging av spiseforstyrrelser?

Er det ikke risikosport å kommunisere toppidrett som en øvelse der alt skal spisses: mye og hard trening, restitusjon, søvn, mat, psykisk styrke, utstyrsutvikling og pengegalopp UTEN å nevne at kroppsvekt også er et opplagt suksesselement?
Toppidretten har rollen som idealmodell, derfor er det svært ønskelig at den er seg bevisst sitt eget språk.

De norske tilstandene på 80-tallet

Da en håndfull mannlige langrennstrenere på 80-tallet skrapte vekk halvparten av maten landslagsløperdamene hadde forsynt seg med på buffeten på treningssamlingen før de leverte tallerkenen tilbake til utøverne, førte det til usunt vektfokus og syke jenter med varig dårlig forhold til mat.  Denne uetiske, kunnskapsløse og maktovergipende lederadferden satte agendaen for utviklingen av et kompetansetserkt og budsjettungt forskningsfelt og påfølgende behandlingsopplegg innen spiseforstyrrelser hos toppidrettsutøvere. Idretten har jevnlig og med gode intensjoner arrangert kurs og foredrag for trenere og ledere om hvor farlig slanking er, og hvor galt det kan gå, og alt de ikke skal si.

Utøvere som opplever at puberteten har medført noen kilo som utvilsomt gjør at farten i oppoverbakken reduseres, kan spørre trenere om dette. De kan nå få svar som: «du må ikke finne på å slanke deg- disse kiloene betyr ingenting». Hvis vi som trenere og ledere forteller at kroppsvekt ikke har betydning, så risikerer vi å miste tilliten hos utøverne.
Ambisiøse utøvere vet så altfor godt at Newton fungerer.

Utfordringen blir da: Hvor skal disse utøverne finne hjelp til å sakte og rolig gå ned 1-2-3 kilo, og så stoppe der? Eksemplene på de viljesterke som i ensomhet lager seg sin egen sulteplan, er mange.

Kompetansen har ikke vist sin styrke

Hele den vestlige verden er for tung. Alle mediehus har daglig artikler om kropp og vekt. Det samme gjelder innen akademiske helsetidsskrifter. Myndigheter oppfordrer oss til å gå ned i vekt. Det er et håp at alle med kompetanse spør hvordan det åpenbare likhetstegnet mellom å gå ned 1-2-3 kilo pådra seg spiseforstyrrelser oppstod?

Det er jo i dette mellomrommet at kompetansen burde være høy – Ikke ETTER at det går galt.

Motargumentet mot regulering av kroppsvekt inn mot prestasjon er at «mye vil ha mer» og at ønsket om å bli tynnere og tynnere tar over. Når oppmerksomheten på vekt trumfer de andre faktorene sunnhet, restitusjon, trening, sosial funksjon – og tilslutt ødelegger prestasjonen; er det en psykisk lidelse. Det er vel i balansepunktet her kompetansen skulle vise sin styrke. Også kommunikasjonsmessig.

Verdensstjerne Karsten Warholm oppsummerte elegant til NTB 10. desember «hvis treneren min sier at én kilo er bra, betyr ikke det at 5 kilo er bra.»

40 år i ørkenen

Det har gått 40 år og det skjer igjen. På toppnivå. Der budsjetter, nasjonal stolthet, kompetanse og støtteapparat er størst. I det samme miljøet både anerkjenner og erkjenner langrennstreneren at topputøvere løper 4 timer uten å spise og drikke. Sykkelbrødrene Schleck sa rett ut at støtteapparatet anbefaler dem å ta en sovepille etter 100+ kilometer på sykkelen for å «sove over» matlysten som kommer etter treningsøkta. Adferden er like ødeleggende som for 40 år siden, og kan virke like ødeleggende på rekruttering. Hvem vil sende barna inn i slike forhold? Det virker plutselig mer forlokkende at pappa og mamma og kjærester er trenere. Det langsiktige målet om livskvaliteten hos utøveren blir kanskje bedre ivaretatt? Kanskje sviktende rekruttering er det signalet idretten må få for å forstå dette.

Jeg holder en knapp på en mannlig trener som sa til sin utøver:
«Jeg kan ikke være treneren din nå. Jeg har som mål å gjøre deg til en god idrettsutøver. Du har som mål å bli tynnest mulig. Det er ikke forenlig. Jeg har lyst til å hjelpe deg til å ønske å bli en god idrettsutøver.»
Utøveren er frisk i dag.

Lengre og brattere motbakker i langrennsløypa, regelendring i kombinert og andre profiler på hoppbakker får konsekvenser som beslutningstakerne muligens ikke kunne forutse.

Først etter karriereslutt kan utøvere avsløre at presset på lav vekt overskygget mye av hverdagen. «Det er  godt å legge seg om kvelden uten å være sulten sier Magnus Moan til VG 26.november. Den ene Twist’en som redder både tilløp, sats, svev og landing hos skihopperne med skjerpende og livreddende blodsukker til hjernen for å sikre bevissthet, blir lite i lengden.

Gjør en helhetsvurdering

Et blikk på en smal utøver bør ikke avstedkomme et skeptisk bedreviterblikk. Alle som er tynne er ikke syke. Dersom en utøver er skadefri i årevis og presterer uke etter uke, år etter år, og fungerer sosialt, mentalt og fysiologisk – bør ledere ta det utskjelte ordet «helhetsvurdering» i bruk.

Norske idrettsledere som gjentatt forteller at det er så vanskelig å få i seg nok mat bør slutte med det og heller be om hjelp fra gode kliniske ernæringsfysiologer. De kan mye om både helmelk og smør og ost i tunge treningsperioder, der det knapt finnes «nei-mat». Tømmerhoggerne med det daglig energibehov på 5-7000 kcal på lutfattige kår på 1930-tallet klarte kunststykket å få i seg nok mat.

Nærhet som X-faktor

Å føle sult er pattedyras livsbeholdende kardinalinstinkt nr 1 som blir opprettholdt av utallige biokjemiske reguleringsmekanismer. Å bekjempe sultfølelsen er naturstridig og krever voldsom viljestyrke og oppmerksomhet.

Støtteapparatet og de nærmeste må gjenkjenne stirrende øyne, rekeskall og kyllingskrotter med serviett på toppen, manglende menstruasjon, skader, dårlig immunsystem, bruk av medikamenter, usosial adferd som risikofaktorer, i tillegg til å veie og regne ut BMI. Budsjetter, fagfolk og strukturer innen ernæring, psykologi, fysiologi, eller spørreskjemaer eller BMI må ikke erstatte Maslowske grunnfaktorene. Nærhet. Tillit. Tro. Fellesskap.

Lenge før det fantes noe som lignet støtteapparat på dette området kjenner jeg godt til en kvinnelig landslagstrener i langrenn som sa om sine ærgjerrige, hardtarbeidende og karrieresøkende kvinnelige skiløpere: «E må jo kjenne jentutn så gødt at eg ser på augutn hennes at det e’ noko gale’ lenge før ho si noko».
Hun er heldigvis min mor.

Følg UA på FacebookTwitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Ine Wigernæs
Ine Wigernæs er en av UAs seks gjesteskribenter 
        
            (Foto: Privat)

Ine Wigernæs er en av UAs seks gjesteskribenter  Foto: Privat

  • Utdannelse: Bachelor: Matematisk/naturvitenskapelig fakultet, UiO.  Master: University of Utah – exercise physiology. PhD: Fysiologi. Norges idrettshøgskole.
  • Nåværende jobb: Fagleder/førsteamanuensis ved Institutt for Helsevitenskap i Gjøvik.
  • Faglige interesser: Kobling fysiologisk og mentalt stress på immunsystemet
  • Er opptatt av: fagfolks ansvar for folkeopplysning i et forståelig språk med mål om skape trygghet. Utenom dette: sosial ulikhet, fjell (helst på hytta), musikk og Ingrid (12) og Kristian (8)
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Gjesteskribenten:

Kallelse – ikke gjør det

Kallelse for å bedre kjønnsbalanse, er en dårlig løsning på et vanskelig problem, skriver gjesteskribent Helge Holden.

- At fagfolk styrer seg selv, er en fane vi må holde høyt

Den norske modellen passer som hånd i hanske med den akademiske kulturen, sa Emil A. Røyrvik da han innledet om kvalitetskultur og god ledelse for NTNUs ledere.

Styringsideologi et hinder for kvalitet i utdanningen

Styringsideologien som samles i begrepet New Public Management fungerer som en barriere mot utdanningskvalitet.

Ledersamling på Oppdal:

Diskuterte indikatorer som middel for å bli bærekraftig

Oppdal: Er bærekraftsindikator det som skal gjøre susen for at NTNU skal ta ned klimaavtrykket? Eller blir det nok et kulepunkt å hake av?