Studentene lærer heldigvis mer enn hva emneplanene beskriver

Det er stor spenning knyttet til høstens undervisningssituasjon, og mange frykter en ny nedstengning lik den vi opplevde i vår. Studentene er tilbake i byen, samtidig er koronasmitten dessverre økende. Mange må ty til mer digital undervisning i tiden som kommer. Samtidig er det verdt å reflektere over hvilke konsekvenser det kan få for studentenes læringsutbytte og deres læringsmiljø om vi stenger campus igjen. Som motstander av et rent instrumentelt kunnskapssyn hvor universitetene skal fôre arbeidsmarkedet med forhåndsbestilt arbeidskraft, mener jeg vi også må ta på alvor den læringen samfunnet ikke kontrollerer, men som allikevel er svært sentral for vår virksomhet.

De beste metodene

Det finnes en rekke teorier om læring. Felles for dem er at de handler om endringer i opplevelse og atferd som følge av tidligere erfaring. I vår tid forsøker vi å avkode de mest effektive måtene å formidle kunnskap på, og i skolen snakker man blant annet om dybdelæring fremfor overflatelæring. Hele forskningsfelt forsøker å kartlegge hva som skjer når man lærer, slik at vi kan optimalisere måten vi formidler kunnskap på. En utfordring med en slik søken etter de beste metodene for læring, er at vi ser på læringen som et mål og ikke en prosess som har egenverdi. Her har universitetene lenge fått være autonome i måten fagfeltene formidler kunnskapen på, det er fagenes innhold som har dominert undervisningen. Samtidig bidrar mange av studentenes aktiviteter i seg selv til studiemiljø og fellesskap.

Nå signaliserer studentene at de ønsker bedre undervisningsopplegg for høsten. Det er bra at vi får en god diskusjon om hvordan vi på best måte kan sørge for at studentene lærer det de trenger. Men vi kan ikke kun sette søkelys på det formelle kvalifikasjonssystemet, for det å studere er mye mer enn å lese et antall sider pensum og bestå eksamen ved semesterets slutt.

Universitet og høgskoler har en særskilt rolle i samfunnet, gjennom at de har legitim rett til å definere hva som er godkjent kunnskap. Dette skjer gjennom et intrikat nettverk av formelle instanser som regulerer hverandre, blant annet gjennom de offentlige finansieringssystemene og tilhørende statlige kontrollorganer. For å bli utdannet til et lovregulert yrke må du ta en utdanning som følger de nasjonale standarder og rammeplaner. For å få en godkjent grad i et disiplinområde må du gjennom lokalt bestemte kurs, samt oppfylle fastsatte bestemmelser for antall studiepoeng og lignende. NOKUT sammen med Kunnskapsdepartementet er med på å bestemme hva som defineres som undervisningskvalitet i vår sektor.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Undervisningsplaner og kvalitetssystem

NTNU har utviklet sitt eget kvalitetssikringssystem som skal sørge for å ivareta god undervisning, samt studentmedvirkning gjennom krav om blant annet referansegrupper i alle fag. Dette systemet skal sikre kvalitet i undervisningen, og er nyttige verktøy for å sikre at kandidatene har gjennomført den undervisningen de skal for å kunne fortsette sine studier. Slik kan de rettmessig få godkjent sin kompetanse etter studiene. Dette systemet har samtidig mange blinde flekker ettersom det først og fremst handler om å kontrollere undervisning, ikke læring. Det er trolig stor variasjon i hva den enkelte faktisk sitter igjen med etter endte kurs og studier, men dette behøver ikke å oppfattes som noe problem.

Da NOKUT-direktøren gikk ut før sommeren og signaliserte at han «forventet mer» av høstens undervisning, mente jeg og kollega Arve Hjelseth at dette var en uttalelse som ikke passet seg etter vårens krevende undervisningssituasjon. Årsaken er at undervisningen først og fremst må planlegges og gjennomføres av fagfolk som har emneansvar ved landets høgskoler og universitet. I vår måtte mange legge om sin egen undervisning i en krevende fase med mye merarbeid og ekstra innsats som aldri kommer til å bli kartlagt eller lønnet. NOKUT har både direkte og indirekte innflytelse i hele sektoren, ettersom alle slags bedrifter har en tendens til å bli bedre i det de måles på. NOKUT har ikke bare ansvar for å måle kvalitet i høyere utdanning, de har også makt til å definere målene. Altfor ofte er disse målene standardiserte og tallfestede, og brukes til å sammenligne utdanninger og institusjoner med hverandre: «Dette må vi bli bedre på». Disse tallene misforstås av mange som uttrykk for objektivt målt kvalitet, men de viser ofte bare en liten del av det som bidrar til å skape kvalitet i sektoren.

Fagfeltenes egne kvalitetssystem

Det er også andre systemer som sørger for at undervisningen holder den kvaliteten man kan forvente på et universitet. Det er disipliner som gjennom årevis med diskusjoner og forhandlinger har kommet frem til felles enighet om hva det er viktig å kunne for å være en fagperson. Emner undervises av noen som har lang utdanning innenfor faget sitt, og representerer en faglig autoritet på feltet. Fagfellevurdering er noe som praktiseres i alle ledd av universitetet. Den første formen studentene møter på, er vurderingene de får på semesteroppgaver, øvinger og eksamen. Videre skal faglige komiteer vurdere kvalitet og innhold i masteroppgaver, doktorgrader og ved tilsetting til faste stillinger og videre opprykk til de mest prestisjefylte titler ved våre institusjoner. Forskere formidler sin forskning gjennom fagfellevurderte tidsskrift og bøker, og det er derfor et system som har legitim autoritet for å gjøre nettopp de faglige vurderingene som skal til for å sikre god undervisning på universitetene.

God undervisningskvalitet

De som underviser forsøker etter beste evne å henge med i tiden og å benytte de metoder og virkemidler som er hensiktsmessig i den gitte undervisningssituasjon. Men også her ser vi en dreining mot en større opptatthet av å finne bedre pedagogiske virkemidler for å sikre undervisningskvalitet. Fra 2019 kom en ny forskrift som stiller krav til pedagogisk kompetanse for faste stillinger i UH-sektoren. En utfordring med denne forskriften er at den også fokuserer på det som kan styres. Istedenfor å inneholde retningslinjer for innhold, er det krav om 200 timer universitetspedagogisk kurs. Vi har ingen garanti for at dette automatisk vil føre til bedre læring for studentene. Underviserne som gjennomfører disse kursene, er først og fremst ansatt for å formidle fagenes innhold. Den tradisjonelle undervisningsformen som fremdeles benyttes av mange undervisere er den som har eksistert ved universitetene i alle år. Forelesningen er et sted hvor fagpersonen snakker og studentene lytter, eksperten informerer og tilhørerne skal tilegne seg det som det snakkes om. Men forelesninger er bare en type av undervisning som er tidsbesparende når flere skal lytte enn snakke. Forelesninger i seg selv skaper ikke læring, og det er trolig dette som blir avslørt når nedstengte campus tvinger oss til å undervise mer på nett. Det er vanskelig å tilrettelegge for all den andre læringen som skjer ved universitetet når mennesker ikke kan møtes og samhandle. Det er fint å se en innspilt eller digital forelesning, men det er ikke det eneste som skal til for at studentene skal lære. God undervisningskvalitet handler om å tilrettelegge for at studentene kan tilegne seg kunnskap alene og i fellesskap, og trenes opp til å beherske den viten undervisningen skal formidle.

Studenttilværelsen skaper læring

Det å være student handler om å mestre en hverdag hvor man skal tilegne seg mange typer av kunnskap. Fagene man tar er bare én del av innsikten man sitter igjen med etter å ha hatt rollen som studerende. For de yngste studentene representerer studietiden en periode hvor de skal lære seg å klare seg selv. Det er krevende å være voksen, og alt fra å planlegge økonomi til å finne en døgnrytme som er forenelig med studier, trening, vennskap og jobb, er kunster det tar tid å utvikle. Det er i samspillet mellom alle livsendrende begivenheter og universitetets undervisningstilbud at studentene tilegner seg kunnskap som gir dem ny innsikt, som kvalifiserer dem gjennom det formelle systemet, men også som frigjør dem ved å gi dem nye innsikter om seg selv og samfunnet rundt dem. Vi kan kalle dette mange ting, danning, modning, selvutvikling, å bli voksen. Noen vil kalle dette for et sosiokulturelt læringssyn. Det handler om den sosialiserende og egenutviklende samspillprosess mellom høyere utdanning, samfunnet rundt og individet. Slike samspill kan vanskelig kontrolleres, og er derfor heller ikke en offisiell del av den formelle styringen av universitetene. Det er allikevel, slik jeg ser det, kanskje det viktigste bidraget til studentenes læring.

Den demokratiske medborgeren har tilgang på kunnskap og kan selv vurdere hva som har verdi for en selv, og ta stilling til hvordan man ønsker å bidra i samfunnet rundt seg. Det er et sentralt aspekt ved det å ta en utdanning i et åpent og fritt demokrati. Grunnprinsippene er innebygget i hele utdanningssystemet vårt som fra barneskolen skal sikre hele befolkningen tilgang på kunnskap og utdanning, samt frihet til å velge selv hva og hvem man vil bli. I løpet av studietiden opplever mange å miste en kjæreste, å få en ny venn og å krangle med en fremmed. Nye kontekster og inntrykk utvider horisonten vår, og vi vokser gjennom de møtene vi har med andre mennesker. Dette er viktige aspekter ved studietiden som vi ikke kan overse i diskusjonen om hvordan vi skal håndtere den ekstraordinære situasjonen vi nå står i. Vi kan ikke la diskusjonen om læring handle om vi kan krysse av på en liste hva studentene har tilegnet seg av kunnskap. Da kommer ingen i fremtiden til å søke seg til universitetene.

Les flere ytringer her .