Den farlige veien mot et akademisk AS

Statsminister Erna Solberg understreket i sin nyttårstale en forventning om at forskningen skal spille en sentral rolle i norsk verdiskapning, og med det svare på det evige spørsmål om «hva skal vi leve av etter oljen».

Det er en legitim forventning, det er klart at også universitetene skal levere på dette området – slik de alltid har gjort. Hele opplysningstiden og den påfølgende vitenskapelige revolusjon og samfunnsutvikling er i vesentlig grad drevet av universitetene, og spesielt innen teknologiske fag, realfag og medisin leveres kontinuerlig patenter og kommersielle nyvinninger.

Det er like åpenbart at både innen andre naturfaglige områder og humaniora bedrives forskning som er også nyttig – bare på en annen form og tidsskala. Spørsmålet blir hvordan man definerer samfunnsnytte og innovasjon, og over hvilken tidshorisont.

Markedets terminologi

Under tittelen «Creeping corporate culture» vier tidsskriftet Nature, verdens kanskje fremste akademiske tidsskrift, sin lederartikkel rett før jul til skandinaviske universiteter. «Fra akademia til sosialsamfunn» skriver Nature, «har mange sett disse landene i Nord-Europa som et paradis», summert i den nordiske modellen.

Men den nordiske modellen er under press, slik også de akademiske institusjonene er det. Den nordiske modellen knaker under økende ulikheter, slik universitetenes autonome rolle er under press. Markedets terminologi har for lengt inntatt universitetene, vi har for lengst vent oss til en kvantitativ omtale av vår virksomhet som produksjon av publikasjoner, studiepoeng, studenter, master- og doktorgrader, og en stadig større del av universitetenes økonomiske incentiver er knyttet til denne produksjonen.

Nytteverdi betones stadig oftere

I de suksessive stortingsmeldinger har det vært en påtagelig dreining fra det vi kan kalle erkjennelsesdrevet forskning til innovasjonsdrevet forskning, og vi snakker da om innovasjon i kommersiell forstand. I Stortingsmelding 7 Langtidsplan for forskning og høyere utdanning (2015–2024) ser vi denne betoningen av nytteverdi vesentlig klarere, symptomatisk forekommer ordet innovasjon eller innovativt 98 ganger, ordet grunnforskning finnes ikke, mens grunnleggende forskning forekommer 11 ganger, og da stort sett relatert til teknologi.

Innføringen av innovasjon, og vi snakker da ikke om intellektuell innovasjon, som en fjerde hovedaktivitet i tillegg til forskning, undervisning og formidling kom for få år siden ganske så plutselig fra departementet, og ble banket igjennom uten noen prinsippdiskusjon.

Samtidig dreier finansieringssystemene i samme retning, med EUs flaggskip Horizon 2020 i front med ganske eksplisitte krav om kommersielle prosjektpartnere på prosjektsøknadene. Også her hjemme ser vi tegn på at den programstyrte forskningen med sektorvis bevilgning fra departementene dreier i samme retning, selv om fri prosjektstøtte gledelig nok har økt. Økt insitament til næringslivets egen forskningsdrevne innovasjon, som har vært svak her til lands, er derimot noe som bør stimuleres – og gjerne i samarbeid med akademiske institusjoner.

Uavhengig finansiering

Debatten om hva et universitet er, og bør være, er gammel som universitetene selv. Det bemerkelsesverdige er at universitetene som selvstendige institusjoner har overlevd skiftende tider i flere hundre år, og både gjennom intellektuell og instrumentell innovasjon har de vært helt sentrale for samfunnsutviklingen. Ny erkjennelse har hele tiden stått sentralt, og det har vært aksept for at denne erkjennelsen ville være samfunnsnyttig i vid forstand.

Universitetene har kontinuerlig reformert seg selv fra innsiden mens prinsippet om selvstendighet og uavhengighet har stått fast, og nettopp denne autonomien er sentral. Den innebærer altså ikke en opphøyet tilværelse i elfenbenstårnet frikoblet samfunnsutviklingen. Tvert imot.

• Forskningens uavhengighet i omstillingens tid. Les rektor Ole Petter Ottersen, Universitetet i Oslo.

Universitetene er av de få institusjoner som ikke er underlagt markedet i snever forstand, og som derfor kan ha noen langsiktige perspektiver og fungere som et kritisk korrektiv til verdens skjeve gang.

Derfor er også prinsippet om uavhengig finansiering så sentralt. Enhver hund lærer raskt ikke å bite den hånden som mater den, og et universitet på oppdragsmidler kan vanskelig etterleve de humboldtske idealer om akademisk frihet og uavhengighet.

Moralsk agenda

Og da tilbake til det et annet hovedpoeng i lederartikkelen i Nature. Innføring av universitetsstyrer med en majoritet av eksterne medlemmer, gjerne ledet av noen med næringslivserfaring, er en farlig vei å gå i retning av et akademisk AS, og spesielt når kvantitetsmål blir sentrale styringsverktøy både for budsjett og ideologi.

For å låne Nature-redaktørens ord: «Forskere i Skandinavia har sett en bedriftskultur vinne terreng. Forskere i alle land burde bekymre seg over hvor raskt denne trenden har utviklet seg – og akademiske ledere bør mobilisere for å vinne tilbake tapte skanser».

I tider da mange mener vi er på vei inn i et post-fakta samfunn der retorikk og populistisk strategi overstyrer fakta, er det viktigere enn noen gang å holde seg med universiteter som har bevaring av liberale demokratier som en moralsk agenda i tillegg til å bidra til erkjennelse og innovasjon i vid forstand.

Både universitetene selv og universitetets eiere bør ta seg tid til en refleksjon over hvordan universitetenes frihet ikke skal være en frihet fra, men en frihet til samfunnsdebatt og samfunnsdeltagelse, samtidig som man ivaretar et legitimt krav om samfunnsnytte.

(Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten).