Ytring

Julehilsen fra musikkfolket

Instituttleder Nora Bilalović Kulset er såpass høytidelig av seg at hun liker å si noen ord til studenter og medarbeidere, slik som ved årets slutt. Her kan du lese hva hun deler nå i desember 2022.

- Når et samfunn skal kontrolleres, så er noe av det første som knebles og sensureres, oss som jobber med kunst, skriver instuttleder Nora Bilalovic Kulset.
Publisert

Dette innlegget ble opprinnelig lagt ut på Facebook-siden til NTNU musikk.

Kjære alle NTNU musikk-folk,

Denne høsten har vist oss hvilket kraftig våpen - eller virkemiddel - vi som jobber med musikk har mellom hendene. I Iran har det vært politiske opptøyer i høst siden 22 år gamle Masha Amini døde etter å ha blitt arrestert av moralpolitiet fordi hun hadde hijaben på seg litt feil.

Hashtagen #baraye spredde seg på sosiale medier, det betyr «på grunn av» eller «for», og ble brukt som en markør for å fortelle grunner til å delta i det politiske opprøret. Musikeren Shervin Hajipour skrev en sang basert på disse innleggene, som altså alle startet med ordet «baraye». Han spilte den inn fra sitt eget soverom, og la den ut på YouTube. Etter kort tid spredde denne sangen seg i Irans gater, den ble spilt fra biler og åpne vinduer, siden videre på sosiale medier, og deretter til hele verden. Sangen «Baraye» har nå blitt et symbol på kampen for frihet i Iran, og iranere selv forteller at det at denne sangen nå spilles over hele verden, hjelper dem å holde motet oppe, for da vet de at hele verden ser dem og engasjerer seg i kampen for bedre levevilkår i Iran.

På samme måte har den ukrainske sangen «Carol of the bells», eller «Shchedryk» som den heter på ukrainsk, blitt satt på programmet på julekonserter rundt omkring, som en solidaritetserklæring til folket i Ukraina, og for alle ukrainske flyktninger som forsøker å skape seg midlertidige hjem andre steder i Europa og verden. «De trenger varme klær og medisiner, men de trenger også at vi viser at vi ikke har glemt dem», som vår musikerkollega komponist Glenn Erik Haugland fra TronTalks har sagt. Én av mine ukrainske venner som bor i Trondheim, forteller meg at hen er svært beveget av denne gesten, i en tid hvor krigen er mer brutal enn noensinne, samtidig som media (og kanskje også vi andre) begynner å bli vant til at det foregår grusomheter der, og dermed engasjerer oss mindre. At denne sangen nå spilles på konserter rundt omkring, minner alle i publikum på den forferdelige situasjonen våre europeiske naboer befinner seg i. For de som står midt i forferdelighetene, er dette en kilde til både trøst og varme.

Så hva hjelper det å synge en spesifikk sang? Hva hjelper det at vi spiller disse sangene på en konsert? Hva bidrar det egentlig til, annet enn god samvittighet hos oss selv?

Da vil jeg spole tilbake noen år til krigen på Balkan som foregikk på 90-tallet i forbindelse med oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Byen Sarajevo var blokkert fra 1992-1996, folk kunne verken komme seg inn eller ut og lagde seg midlertidige bomberom. Der satt de og hørte på kuleregn og bombenedslag og beregnet hvor langt unna bomben ville falle på bakgrunn av hvordan hylelyden før bombenedslaget hørtes ut.

Bandet U2, som da var på høyden av suksess og popularitet, ble på sin turne i 1993 kontaktet av en hjelpearbeider som ba om hjelp til å holde motet og livsviljen oppe hos folket i Sarajevo. Han hadde lagt merke til at mange spilte U2 sin musikk når de skulle overdøve lyden av bomber nede i sine midlertidige bombeskjul. U2 kunne ikke komme seg inn i Sarajevo, men de overførte i stedet filmklipp fra Sarajevo på sine konserter. Dette fikk folket i Sarajevo vite, at millioner av U2-fans over hele verden ble påminnet at de eksisterte her i et beleiret Sarajevo. Rett etter at blokaden ble opphevet, kom U2 og holdt konsert på den gamle Olympiastadion. «Den konserten reddet livene våre», har venner derfra sagt til meg. De følte seg sett av omverdenen, og de følte at de hadde blitt sett under den lange innestengingen, og de fikk livsmot og livshåp tilbake.

Når et samfunn skal kontrolleres, så er noe av det første som knebles og sensureres, oss som jobber med kunst. Vi har nemlig et uttrykk som kan reise raskt mellom mennesker, som kan forstås av alle, tas i bruk hvor som helst, som kan motivere til kamp, som kan trøste, berolige, gi håp, flukt fra en brutal virkelighet – noe som igjen kan gjøre oss i stand til å tåle enda litt mer, å holde ut lenger – og dermed også klare å yte mer motstand.

Musikk er menneskets superkraft, så takk alle sammen, for nok et år fylt med godt arbeid for og med musikk.