Ytring

Realitetene med håndtering av radioaktivt avfall fra kjernekraft

Radioaktivt restmateriale fra kjernekraft er kun et økonomisk spørsmål, og et relativt lite et, skriver Jan Emblemsvåg i dette innlegget.

Jan Emblemsvåg skriver at han ønsker å tilføre nyanser til debatten om radioaktivt avfall og restmateriale.
Jan Emblemsvåg skriver at han ønsker å tilføre nyanser til debatten om radioaktivt avfall og restmateriale.
Publisert

Når man skal diskutere radioaktivt avfall fra kjernekraft, må man først arrestere ordvalget. Radioaktivt avfall er en ting, men noe helt annet er radioaktivt restmateriale. I dagens debatt smøres alt sammen uten nyanser. Dette innlegget er et forsøk på å få litt mer nyanser inn i debatten.

Radioaktivt restmateriale er egentlig det de aller fleste mener når de snakker om radioaktivt avfall. Dette er reaktorbrensel som ikke lenger kan brukes av tradisjonelle reaktorer (LWR). Pga sikkerhetskrav hentes ut kun fem prosent av energien og inntil åtte prosent i noen tilfeller. Til tross for denne lave effektiviteten i tradisjonelle reaktorer, blir mengden strøm produsert enorm og mengden avfall overraskende liten.

I bildet under ser vi Zwilag-anlegget i Sveits, som er sammenlignbart med hva kjernekraft i Norge kanskje kunne ha blitt. Dette er det sentrale mellomlageret for de fem kjernekraftverkene i Sveits (med nå fire operative reaktorer). Innen 2075 forventer man 92.000 kubikkmeter av radioaktivt materiale totalt, hvorav 99,5 prosent av radioaktiviteten finnes i 10,2 prosent av materien eller 9.200 kubikkmeter! I 2018 var situasjonen omtrent som i bildet – det vil si omtrent 2.355 kubikkmeter materiale. Det viktige er at fra dette hadde Sveits produsert 2.667 terawattimer (nesten 20 års produksjon for hele Norge) ved utløpet av 2018.

Zwilag-anlegget i Sveits.
Zwilag-anlegget i Sveits.

Enda viktigere er det at dette materialet inneholder store mengder restenergi, og det er grunnen til at man ikke bare fjerner radioaktivt restmateriale for godt. Man forsøker hele tiden å lagre det slik at det kan hentes tilbake senere.

Hadde Sveits hatt tilgang til Generasjon IV-teknologi, slik som en lukket-krets saltsmeltereaktor, ville mengden restmateriale vært 98 prosent mindre for samme mengde produsert elektrisitet, eller man kunne produsert omtrent 40 ganger mer energi for samme mengde restmateriale.

Generasjon IV-kjernekraftreaktorene genererer ikke bare en liten fraksjon avfall også, men lagringstiden er redusert drastisk. Til tross for at kun én promille av radioaktiviteten fra dagens kjernebrensel er igjen etter 40 års lagring, må restmaterielt lagres i over 200.000 år på grunn av svært strenge regler. Til tross for slike strenge regler vil en thorium-basert saltsmeltereaktor trenge 10 års lagringstid på 83 prosent av materialet og de resterende 17 prosent må lagres i 300 år. Med tanke på bildet over betyr dette at for samme mengde restmateriale, ville man ha produsert nok energi til å drive Norge i 7-800 år og etter 300 år er alt avfall helt ufarlig. Det betyr at mengden avfall ville i realiteten blitt under halvparten av det som vises på bildet da de første 500 årene med avfall ville vært ufarlig (og kunne vært fjernet fra lageret) etter 800 år.

Hva koster lagringen av radioaktivt restmateriale fra kjernekraft? Det legendariske Hinkley Point C i UK er kjent for å koste ekstremt mye, men kritikerne sier ikke hvorfor. For det første gir det elektrisitet til fem millioner britiske husholdninger, så dette er virkelig storskala. Hovedgrunnen er dog finansieringen, som vi ser i figuren under.

Figur: Pris-nedbrytning fra Hinkley Point C i UK.
Figur: Pris-nedbrytning fra Hinkley Point C i UK.

Et fransk-kinesisk konsortium (NNBG) har tatt på seg finansiering og bygging, og for de får de en garantert, netto totallønnsomhet på hele 100 milliarder euro (2016-euro) utbetalt over 35 år! Dette er omtrent samme lønnsomheten som all norsk kraftproduksjon i 2020 i hele 50 år fremover som attpåtil har stor risiko.

Hadde anlegget vært finansiert statlig med to prosent finansieringskostnad (og ikke ni prosent i privat regi) ville anlegget gitt strøm til omtrent 40 euro per megawattime, eller under 40 øre per kilowattime. Av dette, utgjør lagringskostnadene og dekommisjoneringskostnadene kun fem øre per kilowattime

Fordi produksjonen av elektrisitet er stor (26 terawattimer per år) gir dette lille påslaget per kilowattime likevel 45,5 miliarder kroner nominelt over 35 år til håndtering av radioaktivt restmateriale. Nå kommer Hinkley Point C til å være i drift i over 60 år, og enkelte anlegg i USA er nå i prosessen for å bli godkjent for 100 år. Lagrings- og dekommisjoneringsfondet som skal dekke lagrings- og dekommisjoneringskostnadene kan derfor fort bli nesten 100 miliarder kroner.

Når anlegget er nedskrevet vil kostnadene falle til omtrent 35 øre per kilowattime, som er på linje med norsk vannkraft. De aller fleste kjernekraftverk som bygges er mye billigere enn Hinkley Point C, men poenget her var bare å demonstrere kostnadene ved avfallshåndteringen.

Mengden restmateriale er mye mindre enn hva folk tror. Kostnadene er også mye mindre, i tillegg til å være inkludert i elektrisitetskostnaden. Både radioaktivt restmateriale og radioaktivt avfall må selvsagt håndteres skikkelig, men det er ikke, som ofte hevdes, noe problem. Radioaktivt restmateriale fra kjernekraft er kun et økonomisk spørsmål, og et relativt lite et også(5 øre per kilowattime) når alt er tatt i betraktning.