Naturens kollosalmuseum

Siden 1980-tallet har vi omorganisert og desentraliserte staten mot den globale konkurranseøkonomi, mot mer lokalt selvstyre og konkurranse mellom kommuner. Konkurransestaten var en gang svaret på den nye tid. Men hva gjør vi når konkurransestaten ikke lenger løser de utfordringer vi står overfor?

Helleristningsfeltet i Vingen er omtalt som et Naturens kollossalmuseum. Vingenfeltet er et av Nord-Europas største bergfelt med over 2200 helleristninger, noen over 6000 år gamle. Feltet er i internasjonal målestokk et unikt kulturminne, kanskje på linje med huleutsmykningene i Lascaux og steinsirkelene i Stonehenge. Vingenfeltet ligger ved Nord-Europas høyeste sjøklippe, Hornelen. Og på grunn av stedets særegenhet utgjorde det, som Lascaux og Stonehenge, en verdensakse. Vingen var stedet som forbant det hinsidige med oss, som organiserte verden og som sikret orden og stabilitet, mot det evig truende kaos. Stedet har slik hatt en gjennomgående kosmologisk funksjon, det har gitt mening til verden i sin tid.

Vingen ligger i dag i Bremanger kommune. Der skal nå det multinasjonale selskapet Bontrup BD bryte ut 360 millioner tonn stein rett ved verdensarven og bygge et kaianlegg for å skipe det ut. Hvordan det er mulig? I konkurransestaten trenger kommunen arbeidsplasser og kommunalt selvstyre gir muligheter for internasjonale selskaper til å destruere verdensaksen fra innsiden og selge den som pukk for veibygging på verdensmarkedet.

Tullete, men fiske- og naturinteresserte Bård Tufte Johansen reiste land og strand rundt og undersøkte hvordan norske kommuner gir bort bit for bit av vår felles natur. I forbindelse med Tuftes program Oppsynsmannen kartla NRK nedbygging av norsk natur. I årene 2017 til 2022 var der 44.000 naturinngrep knyttet til byggeprosjekter, veibygging osv. Det tilsvarer 207 kvadratkilometer natur, eller en fotballbane i timen. I sin egen hjemkommune intervjuet Bård Tufte ivrige kommunepolitikere som la til rette for at techgiganten Google skulle legge et av verdens største datasenter i der. Natur og andre hensyn ble raskt oversett, arbeidet er nå i gang, skogen hugget og gravemaskinene spiser på de 2000 målene på Googles tomt. Hvorfor? I konkurransestaten trengte kommunen arbeidsplasser og kommunalt selvstyre sa «kjør på!» (ordføreren sa faktisk at dette gir «økt internasjonal synlighet»!).

Med Kunnskapsløftet overførte Stortinget et stort ansvar for norsk skole til kommunene. De fikk det fancy, men misvisende navnet «skoleeier» og tanken var at kommunaliseringen ville gi en mer effektiv og høytpresterende skole. Lokal frihet og beslutninger tatt av kommuner er bedre enn sentralstyring, tenkte en. Siden den gang har skolen blitt lavtpresterende. Lærerne her sunket akterut i lønnsutviklingen med ca 15%, den nye mål- og resultatstyringen sluker tid og ressurser, lærerens status har falt, der er rekrutteringsproblemer, (osv).

Jeg har ikke klart å finne de siste tall, men norske kommuner hadde i 2022, hold deg fast; 624 milliarder kroner i gjeld, en gjeld som øker raskere enn inntektene. I skolen er svømmebassengene tomme og utstyret i sløydsalene er eldre enn meg selv. Bare vedlikeholdsetterslepet på skolebygg er på 100 milliarder kroner. Det gjør at likeverdigheten i skolen ryker. (Samtidig suser det statlige oljefondet mot 17500 milliarder, der vi for eksempel eier 133 eiendommer i Londons mest populære handlegate).

Konkurransestatens tidsalder kan sies å slutte med finanskrisen i 2008. Etter det har dens verdensakse kollapset, og kaoskrefter har overtatt. Konkurransestaten kan derfor ikke svare på dagens natur- og klimautfordringer. Den sliter også med å gi de barna som arver natur- og klimakrisa den likeverdige opplæringen som kan være avgjørende for at de skal overkomme den.

Så hva kan en gjøre? Kan svaret finnes i verdensaksen i Vingen? Ja, hvorfor ikke? Naturens kollosalmuseum organiserte verden for menneske i tusenvis av år. Innsikten en verdensakse som Vingen kan gi i hvordan menneske så seg selv i verden, i hvordan de sikret orden og stabilitet mot det evig truende kaos trumfer glatt de fattige tiårene kunkurransestaten prøvde på det samme. Derfor er det til alle de Naturens kollosalmuseum vi fortsatt er så heldige å ha, at vi må se. I dem er der nøkler til nye verdensakser som tar vare på historien og naturen og som utdanner barna til å håndtere verden som skal komme. Om ikke kommunene forter seg og vedtar noe annet da.