Tillitsfull dugnad eller instruert solidaritet

Ord som dugnad, tillit og fellesskap florerer i forbindelse med Koronapandemien, gjerne brukt litt uspesifikt og romantisert, og som grunnlag for myndighetenes påkallelse av folkets disiplin for fysisk avstand, karantene, håndvask, hosteteknikker osv. Tiltakene ser nå ut til å kunne begrense smittespredning, selv om vi først etter enda noen uker har klarere svar på effektene av dette. Mitt anliggende her er ikke å sette spørsmålstegn ved tiltakene, men snarere å etterlyse mer nyansert ordbruk om de sosiale mekanismene som er ute og går, og at vi dermed kan lære mest mulig av det som skjer. Selv om det helsemessige og medisinskfaglige vil stå i høysetet, er de forebyggende tiltak som settes i verk vår tids største sosiale eksperiment, og noe vi som samfunn og folk bør kunne reflektere over.

«Koronakrisen» som sosiologisk tema

Som sosiologiprofessor har jeg da et spesielt ansvar for å reflektere over det samfunnsmessige ved dagens situasjon og bringe dette inn som diskusjonstema med mine studenter. Pandemien er ikke bare relevant for en sosiologisk analyse. Den blir også en mulig linse for å forstå mer på mer prinsipiell basis de ulike strukturer, avhengigheter og sosiale institusjoner som utgjør samfunnet. Som påpekt av den amerikanske sosiologen Harold Garfinkel, så kan vi lære om «det normale» nettopp når dette utfordres. En slags «koronasosiologi» vil derfor først og fremst rette oppmerksomhet mot hvordan tiltak og responser på en pandemi kan fortelle oss noe om samfunnsforhold i en normaltilstand. Og for at mine studenter og jeg skal være best mulig skodd for en relevant analyse trenger vi en begrepsmessig edruelighet som ikke akkurat preger dagens offentlige debatt.

Tillit

Tillit innebærer en forventning om ærlighet og gode hensikter fra både mennesker og institusjoner. Mens mellommenneskelig tillit handler om tillit til dem vi kjenner, har vi generalisert tillit til fremmede i sin alminnelighet. Videre handler systemtillit om tillit til institusjoner og abstrakte systemer. Vi skårer høyt på slike faktorer i Norge: Vi tror at folk rundt oss er vennligsinnede og at institusjoner som politiet, bankene og skatteetaten ikke vil oss vondt, men behandler oss med respekt og rettferdighet. Systemtilliten innebærer anerkjennelsen av staten som en forlengelse av samfunnet og statsministeren som en leder for oss alle (viktig i tider som disse), selv om vi kan være politisk uenig med henne. Det høye nivået av tillit stammer fra et godt utviklet sivilsamfunn, med sterke fagforeninger, humanitært arbeid, velferdsorganisasjoner, kulturelle foreninger, idrettslag og lignende fordi disse sammen styrker allmenn solidaritet og bredt anlagt medborgerskap, ifølge sosiologen Atle Møen.

Fellesskap

Med ordet fellesskap blir det mer problematisk. Vi har andre delvis overlappende ord: Vi snakker om samhørighet som uttrykk for å identifisere seg med hverandre, for eksempel i et lokalsamfunn, om samhold som å stå solidarisk sammen, og om samkvem som det å være sammen, å ha med hverandre å gjøre.

Men flere nyanser trengs. I 2018 publiserte jeg boka Hva er fellesskap , hvor jeg plukker begrepet fra hverandre for finne tak i dets enkelte bestanddeler. Det resulterte i en typologi av sju faktorer: samhold/solidaritet, integrasjon, sosial interaksjon, identifikasjon, kommunikasjon, arbeid og fysisk nærvær. Denne inndelingen gir oss en mulighet til å gå mer nyansert til verks for eksempel når fellesskapet påkalles for å løse en krise. I dagens løsninger med krisepakker og isolasjon er ikke minst faktorene identifikasjon og solidaritet relevante.

Identifikasjon og solidaritet

Identifikasjon handler kort sagt om å gjenkjenne seg selv i den andre. Statsviteren Benedict Anderson skriver i boka Imagined Communities (1983) om nasjonen som «et forestilt, politisk fellesskap» og begrunner dette med at medlemmene bare kjenner et fåtall av sine medborgere, men de opplever likevel fellesskapet som reelt. Identifikasjonen med «det norske» er historisk sett tett knyttet til skriftspråk og grensene mot andre språk, men også til det politiske og til grensene mot andre stater, som når våre koronatiltak skiller seg fra enkelte andre lands.

Identifikasjon er også knyttet til et nivå av synkronisering, for eksempel ved dagens endringer av vår sosiale adferd i det offentlige, stenging av skoler, overgang til hjemmekontor for mange, og tap av oppdrag og permitteringer for stadig flere. Den nasjonale identifikasjonen styrkes i dag ved det Anders Johansen (1996) har kalt «synkronisasjonsstvang», som gir en opplevelse av «å være i samme båt» og som i dagens situasjon blir særlig sterk, på godt og vondt. At denne tvangen blir spesielt brutal for dem som mister jobb, kunder eller publikum, skaper tydelig grunnlag til medfølelse og solidaritet, men i all hovedsak med de norske, som vi allerede identifiserer oss med.

Den store dugnaden?

Politikere og andre samfunnstopper synes å ville kategorisere alle former for reguleringer og retningslinjer som dugnad. Men dugnaden handler om noe annet, om å komme sammen for et konkret arbeid i et avtalt tidsrom, eller om mer langsiktig frivillig arbeid i ideelle organisasjoner, politiske partier, lokale foreninger og lignende. Dugnaden er sentral for det vi kaller sivilsamfunn, for det som ikke er knyttet til stat, styring, næringsliv eller familie, men som på mer horisontal basis bidrar til engasjement og kollektiv innsats. Ifølge Håkon Lorentzen og Line Dugstad (2011) har den historikk tilbake til 1200-tallet, hvor lokale skikker og plikter tilsa nabohjelp i forbindelse med slått, båtutsetting, transportbehov osv., og handler om å jobbe sammen, at ingen får betalt, og ofte med sosiale innslag, som kaffe og vafler, øl og grilling, eller lignende.

Det er i så måte lite ved dagens regjeringspåkalte koronainnsats og jakt på større instruksjonsmyndighet som minner om dugnad i tradisjonell forstand. Dugnadsånden finner vi snarere i initiativer som bakgårdskonserter, nye digitale samhold og ulydige kommuner med strengere regler. Som ofte ellers er det sivilsamfunnet som må skape sosialt innhold der politikk og økonomi kommer til kort.

Behovet for kritisk årvåkenhet

Om man fastholder at ordene dugnad og fellesskap er det som kjennetegner den sentrale politikken, gjør man fort enhver kritiker til en antisosial samfunnsfiende. Det kan i verste fall skape en redusert offentlig samtale, i en tid der man mer enn noensinne trenger et mangfold av stemmer, innspill og utspill fra en rekke fag og en takhøyde for undring og uttrykt usikkerhet. En gryende kritikk for eksempel av tiltakene for næringslivet representerer ikke en næringsfiendtlig innstilling eller misunnelse, men handler om en årvåkenhet for den langsiktige fordelingen av goder og byrder. Tillit og solidaritet er skjøre kvaliteter som raskt ødelegges ved opplevd urettferdighet. Er det noe vi ikke kan miste, så er det slike samfunnsegenskaper.

(En tidligere versjon av kronikken er publisert i VG.)