Hvordan vil verden etter Covid-19 se ut?

Å skrive historie mens den pågår, er risikoatferd. Men noe kan man med rimelig grad av sannsynlighet gå ut fra: På et tidspunkt der framme vil koronapandemien som har spredt seg ut i verden, gå over i en mer eller mindre likevektig, lavintensiv fase. Befolkningene kommer til å «gå i metning,» i betydningen vi vil nå et stabilt nivå av immunitet. Videre må man anta at fungerende vaksiner vil bli utviklet og tatt i bruk.

Når det skjer vil vi kjenne behov for å gå inn i hva som hendte, hvordan og hvorfor det hendte og hva vi eventuelt kan lære av det.

UA har utfordret en professor i sikkerhetstenkning og en professor i internasjonal politikk til å tyvstarte refleksjonen.

Sosiologen: Pandemi i en kompleks verden

Et av Per Morten Schiefloes forskningsfelt er organisatoriske betingelser for sikkerhet. Om man ser på verden som en organisasjon, hva særmerker den hendelsen vi nå er på vei inn i?

- Vi har erfart globale smitteutbrudd tidligere i verdenshistorien. Men dette er den første pandemien som utspiller seg i et komplekst system som den moderne verden er, sier Schiefloe.

Den siste store pandemien var virusutbruddet som ble hetende Spanskesyken, fordi spanske medier var alene om å rapportere noenlunde fritt i Vesten under første verdenskrig. Den drepte anslagsvis 50 millioner verden over. Den pandemien kom i tre bølger, den ene alvorligere enn den foregående.

- Da Spanskesyken rammet oss, levde folk for en vesentlig del på landsbygda. Mange levde naturlig isolert. Man hadde forråd tilgengelig. Nå lever vi i en æra hvor det er «just in time» som gjelder. Verden er så spesialisert at vi er blitt svært mye mer sårbare, påpeker han.

I en verden som har organisert seg i en global arbeidsdeling, maksimeres vilkårene for høy levestandard, i det minste i den vestlige verden. Samtidig er kostnadene kuttet der det er mulig. Man holder seg ikke lengre med lagre for å sikre seg, produksjonen sentraliseres verden over.

Én pillefabrikk for ett medikament i verden

- Vi har sett særlig på medisinproduksjonen. Når det fins 1-2 fabrikker i Kina eller i India som produserer blodtrykksdempende medikamenter som hele verden behøver, sier det seg selv at man fort kan komme i en svært vanskelig situasjon når forsyningslinjene bortfaller, sier Schiefloe.

Denne sentraliseringen går så langt ned som til at selv om noen spritprodusenter tilbyr seg å begynne å lage antibac, får man et problem med emballasjen, som kun lages av et kinesisk firma.

Pasient Null

Det er nærmest en lovmessighet i at når systemene blir tilstrekkelig komplekse, inntreffer ulykkene. For Covid-19s del så fantes det en Pasient Null i et sted i en provins i Kina en gang i fjor høst. Nå, et halvt år senere, er verdensøkonomien i krise. Fordi kinesiske helsemyndigheter ikke formådde å lokalisere, isolere og stanse smitten i tide.

Den kalles NAT – Normal Accidents Theory. Den forteller at når vi lever i systemer som kjennetegnes av «høy interaktiv kompleksitet» så er systemulykker naturlig forekommende fenomener. Det skjer et uhell et sted i systemet, som forplanter seg til helt andre steder, fordi alt samvirker med alt.

- Teorien er utviklet for å analysere komplekse industrielle systemer, men begrepsbruken kan også være anvendbar når vi ser på det globale systemet, ifølge Schiefloe.

Manns Minne er kortvarig

- Ok, Schiefloe. Når pandemien i dag er over, kommer vi til å lære noe av det slik at det ikke gjentar seg? Både når det gjelder smittespredning og økonomi som havner i fritt fall.

- Si det. Det man kaller «manns minne» er kortvarig. Vi glemmer fort. Det man kan gjøre noe med, er det vi kaller «lokal redundans» - altså at et system – en bedrift, en organisasjon – ikke gjør seg avhengig av én leverandør, ikke står uten noe form for lager av essensielle varer, sier han.

Dette har deler av industrien lært. Det kan også gjøres gjeldende for nasjoner.

- Men enkelt er det ikke. I en verden med beinhard global konkurranse er det ingen politiker som gjenvelges på sikringstiltak. Det fins et uttrykk: 'Du gjenvelges ikke fordi taket er tett'. De som bruker mye ressurser på å sikre befolkningen mot ting som i utgangspunktet aldri skjer, ryker ut.

Schiefloe ser likevel ikke bort fra at Covid-19 kan fungere som en global lærepenge.

- Ut fra hva vi vet så langt, er den relativt lite farlig. Det er jo i første rekke gamlinger som meg som er utsatte. Det kunne vært langt verre. Kanskje fungerer dette som noe vi kan trekke lærdom av – man kan alltids håpe, mener Per Morten Schiefloe.

Statsviteren: Krisen muliggjør grønt skifte

- En gjensidig avhengighet i de globale produksjonslinjene, slik kloden er innrettet i dag, er helt unikt i et verdenshistorisk perspektiv. Det er i det perspektivet man skal se virkningene Covid-19 har på oss nå, sier Torbjørn L. Knutsen.

Knutsen er professor i internasjonal politikk. Han betviler ikke at den globale økonomiske krisen vil bli dyp. Men ulikt tidligere kriser er ikke den en strukturell krise – som finanskrisen i 2008 hvor bankvesenet kollapset – men en krise utløst av voldsomt fall i forbruk.

Dette byr på en unik, historisk mulighet, framholder han: En mulighet for et skifte i politikk.

- Dette er de grønne partienes gylne anledning. Fallet i forbruk er jo det som disse partiene har fremmet som avgjørende for realiseringen av et grønt skifte, framholder Knutsen.

Når alt faller

Flytrafikk, alle former for transport, konsum av varer og tjenester: Alt faller.

- Det gir et konkursras verden over. Men det er jo nettopp slike krisetilstander som har vært holdt opp som et avgjørende argument for hvorfor det grønne skiftet ikke er realiserbart: Skiftet vil føre til økonomisk fall og massekonkurser. Nå får viruset til nettopp dette. Da må det være en historisk mulighet for miljøpartier å jobbe for at man må holde forbruket nede; de må forhindre at forbruket drives opp og tilbake til nivået fra før Covid-19, sier Knutsen.

Pandemiens vinnere og tapere

Enhver internasjonal krise har sine vinnere og tapere. Hvilke nasjoner som havner i hvilken kategori på grunn av Covid-19 er for tidlig å si, understreker statsviteren. Men noen tendenser åpenbarer seg.

- Kina kan komme ut som en vinner, om det stemmer som de sier, at de har utbruddet under kontroll. USA viser åpenbare svakheter. De virker å ha dårlig kontroll over situasjonen, sier han.

Men det mest bemerkelsesverdige er hvor usynlig EU har vært.

- De har jo vært helt fraværende. Enkeltland i EU har agert, de har reagert på forskjellig vis. Noen temmelig kraftfullt – som Frankrike som har introdusert portforbud. Dette taper EU prestisje på, de framstår i første rekke som et liberalt, markedsorientert fredsprosjekt. Straks en ikke-økonomisk krise melder seg er det nasjonalstatene som trer fram på arenaen, slår Knutsen fast.

Dermed ser man et katastrofalt tap av prestisje på EUs vegne.

Lavt smittetall = lav statskapasitet

Hvilke nasjonalstater som gjør det bra er avhengig av det som på statsviterspråket kalles «statskapasitet» - statens evne til å organisere samfunnet og holde styr på innbyggernes atferd. Den statistikken vi får om antall smittede er i stor grad et utrykk for slik statskapasitet: det er grunn til å tro at lavere smittetall er et uttrykk for liten evne til overvåkning og kontroll – altså, en indikatorer på statskapasitet.

- At antallet rapporterte smittetilfeller i Afrika er så lavt, avspeiler nok en manglende evne til å telle dem. At man lenge opererte med så lave tall i USA, er også illevarslende, sier Torbjørn L. Knutsen.