Ytring

Frihet, ansvar og politikk

Å sikre et helhetlig fungerende utdanningssystem her i landet hvor både regionale og nasjonale behov dekkes er et åpenbart politisk ansvar, skriver Ronny Kjelsberg.

Ronny Kjelsberg skriver at en tillitsreform skal medføre tillit til enkelte ansatte, ikke universitetsstyrer og sektorledere.

Ronny Kjelsberg skriver at en tillitsreform skal medføre tillit til enkelte ansatte, ikke universitetsstyrer og sektorledere.

Publisert Sist oppdatert

Flere aktører har reagert på den nye regjeringens beslutning om å reetablere Høgskolen på Nesna. Blant annet angriper Frps Sivert Bjørnstad beslutningen som en «mistillit» til styret ved Nord universitet.

Sunniva Whittaker fra UHR mener på sin side at det «det er institusjonene og universitetsstyrene som skal styre dette».

Det virker ikke som noen av kritikerne har tatt inn over seg konsekvensen av det som skjedde med de «frivillige tvangssammenslåingene» i sektoren i 2016. Da tidligere selvstendige enheter ble slått sammen ble makten over den videre eksistensen til campuser og utdanninger som har stor betydning for f.eks. regionalt arbeidsliv, utdannings- og velferdssystem flyttet fra Storting og regjering over til universitetsstyrer med et betydelig smalere mandat.

Å revurdere klokheten i dette er ikke å innskrenke institusjonenes autonomi i noen meningsfull forstand, det er å vurdere hvorvidt det var riktig å gi dem en autonomi de tradisjonelt aldri har hatt.

Å sikre et helhetlig fungerende utdanningssystem her i landet hvor både regionale og nasjonale behov dekkes er et åpenbart politisk ansvar. Dersom beslutninger om dette primært skal tas av små universitetsstyrer som verken har som mandat eller har bakgrunn eller demokratisk legitimitet til å ta denne type nasjonale strategiske beslutninger, da har vi et alvorlig demokratisk utdanningspolitisk problem.

Det er dette problemet regjeringen nå har satt søkelys på når de i et punkt i Hurdalsplattformen foreslår å «greie ut lovfesting av om nedlegging av studiestader og avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional tyding ikkje kan avgjerast av styret ved institusjonen aleine, men må behandlast politisk av Stortinget» (s. 55). Dette er en debatt vi åpenbart trenger.

Det siste sektoren bør ønske seg er gjentatte runder hvor universitetsstyrer og politikere trekker i ulike retninger og hvor vi får en ekstremt uheldig jojo-politikk, som vi nå har sett i Nesna. Men her må faktisk styret i Nord Universitet også ta egenansvar. Når de tar seg en rolle som forvaltere av regional høyere utdanningspolitikk, må man som et absolutt minimum kunne forvente at de er i stand til å lese den politiske situasjonen.

Allerede for to år siden kom det tydelige tilbakemeldinger fra samtlige partier som i dag utgjør et overveldende flertall på Stortinget om at de ville stoppe nedleggelsen av Nesna. Meningsmålingene var svært tydelige også da, og sannsynligheten for at disse partiene ville utgjøre nettopp et nytt flertall etter valget var overveldende. Det ville gitt styret gode muligheter til å justere kursen, noe de ikke gjorde. Når sentrale aktører i sektoren i stedet velger å kritisere politikere for å holde sentrale valgløfter, er det vel nettopp en indikasjon på at de ikke har kompetansen til å gjøre denne type nasjonale politiske beslutninger.

Til sist virker det som om enkelte både opposisjonspolitikere og ledere i sektoren har misforstått hva en «tillitsreform» må utgjøre. Akkurat som kjerneverdien «akademisk frihet» er det ikke først og fremst frihet og tillit for ledere og styrer i sektoren - det er en frihet og tillit som skal tilfalle den enkelte ansatte i sin profesjonsutøvelse - ofte i en kamp mot nettopp overstyring og mistillit fra målstyringssystemer, strategier og press fra enkelte av de samme lederne som vil at friheten helst skal tilfalle dem.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.