Det føles tungt å høre hjemme i landet som ligger øverst på bekymringslisten til atomenergibyrået, FNs sikkerhetsråd og Politiets Sikkerhetstjeneste. Men det aller tyngste er at folk i vest ikke skiller mellom landet Iran og det iranske folket.
Skepsis. Amin Azar (til venstre) og Amir Soloot har ikke tro på at det iranske regimet ville sende noen til Norge for å tilegne seg kunnskap eller teknologi som kan misbrukes. - Innen olje og gass kan Norge være blant de beste landene å søke seg til, men når det gjelder militært utstyr, våpen eller kjernekraft er Norge neppe stedet, mener stipendiatene.Sølvi W. Normannsen
Utfordrende. Roya Dehghan mener det er utfordrende å legge begrensninger på overføring av kunnskap. - I feil hender kan mange typer kunnskap på ulike fagfelt bli misbrukt, sier hun.Sølvi W. Normannsen
Regimekritikk. Iranske studenter i Trondheim arrangerte møter under regimets jubiléum for revolusjonen.
Det mener NTNU-stipendiatene Amir Soloot, Roya Dehghan, og Amin Azar. De ser med vemod på hjemlandets elendige anseelse i vest, men fortsetter å forklare, om og om igjen: Regimet i Iran og folket i Iran er to helt ulike størrelser.
- Iran er så uendelig mye mer enn det snevre bildet som formidles i norske medier, sier Amir Soloot, som er stipendiat ved Institutt for elkraftteknikk.
- Vanskelig grensegang
Både han og Amin Azar kom til Trondheim i høst. Omtrent på samme tid som en iransk student i satellitt-teknologi ble bortvist ved Høgskolen i Narvik og sendt ut av landet.
Årsaken var at Politiets Sikkerhetstjeneste mente kunnskapen han ville få på studiet, kunne misbrukes til utvikling av missiler. NTNU-stipendiatene stiller seg åpne for at PST kan ha andre motiver for utvisningen. De mener allikevel det må være vanskelig å trekke opp grenser for hva slags kunnskap som er i risikosonen.
- All kunnskap kan misbrukes. Det er nok å se tilbake på historien: På Alfred Nobel som oppfant dynamitten, og på de mange fysikerne hvis arbeid ledet frem mot atombomben, sier Amin Azar, som tar doktorgrad ved Institutt for produktutvikling og materialer.
Utvisning skapte uro
Azar og Soloot understreker at ingen kan laste norske myndigheter for å ivareta nasjonens sikkerhet.
- Men, om det finnes saker der enkelte er nektet å komme inn i landet, er det viktig å opplyse om hvorfor. Skyldes det noe negativt eller lovstridig vedkommende har gjort, eller er det bare det at han var iraner? spør de to, som mener utvisningssakene sist høst skapte en viss bekymring.
- Kan hende var det noen som ikke hadde rent mel i posen, men det beste hadde vært om PST kunne klargjøre saken. Det ville hindret ryktespredning, spekulasjoner og uro, mener de to.
- Vi er som et lite samfunn her, med ulike medlemmer. Hva om han som ble utvist, ble det på galt eller sviktende grunnlag?. Da er det lett å tenke at det kan ramme andre også, sier Amin Azar.
Avvist i Tyskland
Ingen av dem føler de har fått noen spesiell behandling i Norge på grunn av at de kommer fra Iran. PST har de knapt hørt om, og ikke vært i befatning med. Soloot opplevde å få sin søknad om til et tysk universitet ble avslått, på grunn bakgrunnen hans. Han søkte på to prosjekter, hvorav det ene involverte arbeid partikkel-akselerator teknologi.
- Jeg ble advart om at jeg kanskje ikke burde søke, fordi iranere ikke hadde adgang til disse studiene. Jeg søkte likevel, men ble ikke tatt opp. Det andre prosjektet ble kansellert, på grunn av finanskrisen og manglende finansiering. Snakker om å være uheldig, sier Amir Soloot.
Møter hindringer
Amin Azar er stipendiat ved Institutt for produktutvikling og materialer. Han er svært interessert i luftfart, og har et ønske om å arbeide på denne sektoren.
- Men det er vanskelig for meg å gå inn på dette fagfeltet nå, på grunn av sikkerhets-problematikken rundt Iran. Problemet er at vi er individer, og at vi har krav på å bli behandlet som det, sier Azar.
Han mener det burde være helt åpenbart at verken han eller Soloot kan tilhøre noen indre sirkler i det iranske regimet.
- Her i Trondheim står vi bak flere politiske møter, der det rettes klar kritikk mot regjeringen. Det ville vært umulig for oss å gjøre det, dersom vi sympatiserte med regimet, sier Amin Azar.
De mener bildet som skapes av Iran gjennom medier og andre kanaler, leder til fordommer mot iranere som individer.
- For min egen del forsøker jeg å møte dem med å vise at jeg er stolt av å være iraner. Fordi, for meg er Iran ensbetydende med folket i Iran, den voksende, grønne bevegelsen som vil ha forandringer. Jeg forteller og forklarer gjerne åpent om det som er flott og positivt med landet mitt, men også om de mørke, negative sidene. Det jeg ikke kan akseptere, er at jeg som person blir dømt for noe regimet i Iran har gjort i onde hensikter, sier Amir Soloot.
Han forteller at det finnes mange iranske studenter som ikke våger å si sine meninger høyt, nesten uansett hva temaet er. Mange er redde for å vekke reaksjoner eller rammes av fordommer, fordi de kommer fra Midt-Østen.
- Mange legger bånd på seg selv, lukker seg inne, blir deprimerte og innesluttet, sier Soloot.
- Håp om forandring
- Ethvert menneske burde kunne føle stolthet over landet sitt. Som iraner i dag føler jeg ikke det. Vi har ingen god situasjon internasjonalt, og har ikke noe virkelig demokrati, sier Roya Dehghan, stipendiat ved Institutt for fysikk..
I likhet med de andre har hun dette sterke ønsket om at folk i andre land snart begynner å skille mellom det iranske folket og den iranske regjeringen.
Visum tar tid
Ektemannen hennes har en post-doc stilling på Institutt for materialteknologi. Datteren deres på to og et halvt år er født i Trondheim. Selv om hun har en fireårs kontrakt som stipendiat ved NTNU, må visumet fornyes årlig. Det tar to til fire måneder hver gang. Dehghan synes det er frustrerende, og at det virker unødig byråkratisk siden kontrakten er grunnen til at hun er her.
- Det tar lang tid, hver gang. Det legger begrensninger på oss. Tar oppmerksomhet og energi vekk fra ting som er viktigere å fokusere på. Jeg vet ikke om det tar like lang tid for folk fra andre land, men jeg har andre iranske venner som opplever akkurat det samme, sier hun.
Ekstra nøye
Dehghan slår fast at alt dette gjør noe med henne. Det er ikke det, at hun føler at omgivelsene følger med henne, eller opptrer med mistenksomhet. Men for sikkerhets skyld er hun ekstra omhyggelig. Rapporterer detaljert og korrekt om hva hun bruker av utstyr, når hun gjør det, og hva slags arbeid hun utfører med det.
- Jeg har en ramme jeg jobber innenfor. Ingen skal ha noe å utsette på meg. Jeg skal gjøre en god innsats, jeg respekterer regler og følger retningslinjene som er satt opp, sier hun.
