Kan bli verre for eksternt finansierte å få fast jobb

Universitetsdirektør Kjell Bernstrøm sier til På Høyden at at Universitetet i Bergen er i dialog med departementet om utfordringer knyttet til eksternt finansierte stillinger.

– Det er et dilemma med dem som er finansiert av eksterne midler, sier Steinar Vagstad i Forskerforbundet.

På Høyden skrev tidligere i dag om Kjetil Rommetveit, som har fått fast stilling som førsteamanuensis etter å ha vært ansatt i midlertidige stillinger i sju år. I hovedsak har han finansiert sin egen stilling gjennom eksterne prosjektmidler.

Nettopp fordi han har vært eksternt finansiert, mente UiBs personal- og organisasjonsavdeling at han ikke hadde krav på fast stilling. Det samme var vurderingen i den mye omtalte Lunde-saken. Rommetveit fikk likevel fast stilling, fordi han også kan undervise i førstesemesterstudier, og fordi han har gjennomført ordinære oppgaver knyttet til undervisning og veiledning.

LES OGSÅ - Ellers takk, herr statsråd!

Vil ha konkurranse

I fremtiden kan det bli verre for forskere å få fast stilling. Regjeringen har sendt et forslag til endring i tjenestemannsloven ut på høring. Der heter det at «da det alltid bør være konkurranse om de ordinære undervisnings- og forskerstillingene, bør det videre etter Kunnskapsdepartementets mening ikke kunne hevdes fortrinnsrett til slike stillinger, med mindre man allerede er tilsatt i ordinære undervisnings- og forskerstillinger». Videre heter det at «undervisnings- og forskningspersonale som er tilsatt for å utføre oppdrag som er eksternt finansiert bør imidlertid ha vanlig fortrinnsrett til andre typer stillinger enn undervisnings- og forskerstillinger. Kunnskapsdepartementet antar at en endring av forskriften til tjenestemannsloven vil kunne føre til at flere som er tilsatt på eksternt finansierte prosjekter får fast tilsetting, samtidig som kvaliteten på høyere utdanning blir sikret».

I dag har UiB om lag 60 årsverk som utelukkende skal forske. De fleste av disse er midlertidige.

– Vi forholder oss til det eksisterende regelverket, men vi har også en dialog med departementet knyttet til utfordringer med eksternt finansierte stillinger, sier universitetsdirektør Kjell Bernstrøm.

Finansiere egen lønn

I dag får UiB inn mellom 750 og 850 millioner eksterne forskningskroner hvert år. Inntektene knyttet til eksterne prosjekter er i hovedsak stabil over tid, ifølge Bernstrøm.

– Hva skjer når forskerne ikke lenger klarer å finansiere egen lønn?

– Ofte er det slik at det er fast vitenskapelig ansatte som får inn eksterne midler, og de legger inn sin egen forskningstid i prosjektet. Men dersom de eksterne inntektene stiger opp mot en milliard kroner, vil vi få flere utfordringer, sier Bernstrøm.

Han sier at UiB regelmessig mottar saker med krav om fast stilling der det blir vist til fortrinnsrett, men at omfanget ikke er spesielt stort.

– Vil tjene på å gjøre unntak

Selv om Forskerforbundet også ser at det kan være utfordringer knyttet til eksternt finansierte stillinger, er de klare i sin tale:

– Det skal ikke være den minste tvil om at når man som arbeidstaker har rettigheter, skal disse håndheves. Samtidig er vi også tilhengere av at stillinger skal lyses åpent ut. Det kan høres ut som om dette er selvmotsigende, men egentlig er det et signal til arbeidsgiver om at i stedet for at noen går på lange, midlertidige kontrakter, bør stillingene lyses ut før man kommer i den situasjonen at noen har opparbeidet seg fortrinnsrett, sier Vagstad.

Roger Strand er professor ved Senter for vitenskapsteori. Han var senterleder da Kjetil Rommetveit ble ansatt første gang, og de to har hatt et tett forskningssamarbeid. Strand sier at han som kollega har ivret for å kunne ansette Rommetveit i fast, BOA-finansiert forskerstilling.

– Min vurdering har vært at selv om senteret ikke er stort, ville den økonomiske risikoen ved en slik ordning være liten fordi vi har klart oss bra i konkurransen om forskningsmidler, sier han.

Mer fast tilsetting

Strand sier at Rommetveits sak er ett av mange eksempler på utfordringer knyttet til hvordan man ved norske universiteter kan beholde medarbeidere som man av faglige grunner trenger for forskningsvirksomheten.

– Den tidligere Bergensmodellen med en differensiering og samordning mellom UiB og det daværende Unifob var en måte å løse disse utfordringene på. Så ble denne modellen nærmest avviklet, og vi har strevd med å finne utav disse problemene i ettertid. Dersom vi ikke skal gå tilbake til noe som ligner på UiB/Unifob-modellen, tror jeg at løsningen her lokalt må være en noe mer utstrakt bruk av fast tilsetting i forskerstillinger som finansieres av BOA. Slik har det vært lenge i instituttsektoren, og dette skjer jo også allerede på universitetene i en viss grad, sier Strand.

Han sier at han ikke ser det som problematisk at hovedregelen er at UiB ønsker å ansette vitenskapelig ansatte i kombinerte stillinger.

– Men som i livet for øvrig, gjelder det å være åpen for at gode regler også bør brukes med fornuft og med et øye for at man av og til har gode grunner for å gjøre et unntak. UiB ville tjene på å gjøre litt flere unntak i så måte.