Ytring:

Reiseløftet fremstår mer som PR-stønt enn et forsøk på endring

«Denne kampanjen glimrer med sin nytteløshet. Dette (midlertidige!) tiltaket skriver seg inn i ei lang rekke med individualiserende holdningskampanjer som kanskje-kanskje ikke fører til en faktisk nedgang i utslipp» skriver forfatteren av denne ytringen.
Victor Okpe er student ved NTNU. 
        
            (Foto: Privat)

Victor Okpe er student ved NTNU.  Foto: Privat

NTNU har nå kommet med kampanjen «reiseløftet», som skal få ansatte på NTNU til å reise mindre og mer miljøvennlig. Dette kommer i kjølvannet av at flere og flere akademikere internasjonalt forplikter seg til å fly mindre eller ikke i det hele tatt. Ifølge nettsidene til kampanjen består den hittil av en spørreundersøkelse hvor ansatte sine reisevaner kartlegges og en «3-ukers lagkonkurranse hvor vi skal spare CO2 ved å reise mer bærekraftig», og kampanjen i sin helhet avsluttes i desember.

Denne kampanjen glimrer med sin nytteløshet. Dette (midlertidige!) tiltaket skriver seg inn i ei lang rekke med individualiserende holdningskampanjer som kanskje-kanskje ikke fører til en faktisk nedgang i utslipp. Det er vel og bra at folk mener bra ting, men vi har for lengst kommet forbi det punktet hvor å se seg avspist med gode meninger holder.

Målene man bør forholde seg til er 50% kutt innen 2030, 100% innen 2050, som 1,5-graders rapporten til IPCC tilsier. Innenfor disse tidsrammene vil det, som Charlie Wilson påpeker overfor Adresseavisen, ikke komme elfly tidsnok til at en kan forvente å kunne fly når utslippene skal ned mot null. Dermed må flyreisene kuttes og erstattes.

Vi har med andre ord ikke tid til å vente på at hver enkelt ansatt skal sitte på hver sin holme og bedrive moralsk sjølpisking lenge nok til å bestemme seg for, helt uavhengig av andre, å ofre tjenestereiser med fly. Og når disse, trolig fåtallet, slutter å fly, men ingen andre gjør det, havner de ikke akterut i karrieren? Er ikke det å dra på konferanser viktig for nettverking osv.? NTNU ser heller ikke ut til å legge til rette for reiser som nå tar flere dager og koster adskillig mye mer hvis man for eksempel skal en tur fra Gløshaugen til Berlin.

Og når holdningskampanjen tar slutt? Hvor lenge sitter sjølpiskinga? Hvor ofte må man gå inn i seg og tenke «jeg er et forferdelig menneske hvis jeg flyr nå», og å legge klimasaken på sine egne skuldre som individ, adskilt fra alle andre – eller verre i konkurranse om å fremstå som mest miljøbevisst, som kampanjedeltakerne skal i tre uker etter påska. Kommer alle de som er miljøbevisste under kampanjen til å fortsette med å kutte utslipp etterpå? Hvorfor skulle de gjøre det – hele greia kommer til å forsvinne ut av NTNU sin kollektive bevissthet det øyeblikket kampanjen er over (i desember).

Enten det er meninga eller ikke, framstår reiseløftet mer som et PR-stønt enn et forsøk på faktisk endring for NTNU sin del – snarere blir institusjonen sitt ansvar skjøvet over på enkeltindividet. Men en bør kanskje ikke forvente mer når holdninga til flyging i NTNUs miljøambisjon er: «Med stor satsing på internasjonalisering ved NTNU er flyreiser en nødvendig aktivitet. For å kunne redusere miljøpåvirkningen fra transport må flyreiser erstattes med alternativer som tog og videokonferanse i de tilfellene det lar seg gjennomføre.» Disse reisene skal også kompenseres for med klimakvoter – et system som har blitt dømt nord og ned i det uendelige (også av NTNU sine egne ansatte).

Her blir altså klimakrisa underordna NTNU sin internasjonalisering – målet (formodentlig «kunnskap for en bedre verden») helliggjør middelet (som rimelig direkte gjør verden til et verre sted), og aller helst skal en bare kjøpe seg ut av problemet.

Nå har man riktignok gått ut og sagt at man vurderer avgift på flyreiser, men dette er stadig også en form for relativisering og individualisering. Istedenfor at NTNU kjøper seg ut, er det de ansatte – man kan kjøpe seg ut av å ikke fly, enten fordi man vil fly, eller fordi man ser seg nødt. Både NTNU og resten av samfunnet antar at man flyr, og da gjenstår fremdeles de samme ofrene ved å ikke fly som før. Et institusjonelt og kollektivt problem bringes ned på individplanet gjennom kroner og øre. NTNU kunne også satt i verk mange av tiltakene foreslått av de bak oppropet på UiO, som blant annet foreslår at det skal være konkrete måltall på reduksjon av flyreiser.

Men jeg vil allikevel ta til orde for at man må gå forbi enkle måltall, avgifter og insentivsystemer.

Klimakrisa er og blir et kollektivt politisk anliggende. Og dets bør løses deretter. Istedenfor at man som enkeltansatt skal gå rundt og vurdere sin egen moralske status, bør man gå sammen i de kollegiale organene som allerede finnes. For eksempel kan man sette et sentralt tak på antall flyreiser, og dele de (enn så lenge) resterende reisene ut til fakultetene.

Deretter kan man på et hensiktsmessig nivå (f.eks. seksjonsnivået) på demokratisk vis finne ut hva disse skal brukes til – i fellesskap (dette forutsetter da at alle organ er demokratisk styrte). Hvem skal prioriteres? Hva slags aktivitet skal prioriteres? Skal postdoktorer og stipendiater gå foran fast ansatte? Skal man bruke alle reisene? Det blir nok å diskutere (jeg håper ingen begynner å hive stoler), og det er jo slitsomt, men fellesavgjørelser om felles problem er saktens bedre enn å skulle sitte alene på hvert sitt kontor(landskap) og avgjøre om man skal ha moralen i behold eller punge ut (etisk og økonomisk) for å holde karriereprogresjonen ved like.

Eller dere kan gjøre det på en annen måte. Det er tross alt dere professorer (et al) som skal komme til enighet. Det må derimot være konkrete kutt og substansielle tiltak som gjør deres eget arbeid mulig uten å fly. Tida for enkle holdningskampanjer er uansett forbi – konkrete, drastiske kutt skulle man starta med i går.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Gjesteskribenten:

Ville dagens studenter klart å bevare Bakklandet og Møllenberg?

Det er vanskelig å engasjere studentmassen, men vi studenter bør velge å engasjere oss aktivt i by- og campusutformingen ved å verne om trehusbebyggelsen i Grensen.

- En toppstyrt lederstil

Visjonær, men ikke flink nok til å ivareta de ansatte, er Kristin Dæhlis karakteristikker av Bovims periode som rektor.

Nybø: Bovim har stor politisk teft

- Gunnar Bovim har stor politisk teft. Det er en stor styrke ved ham som person, sier statsråd Iselin Nybø.

Gunnar Bovim går av som rektor

Gunnar Bovim går av som rektor ved NTNU. Anne Borg blir konstituert som rektor.