NTNUs framtidige plass i kunnskapslandskapet

Hvordan NTNU skal plassere seg i kunnskapslandskapet må tenkes gjennom og diskuteres kraftig dersom vi skal finne oss en god plass.

Vi må ut av energi- og råstoff-grøfta og spre oss ut blant kyst, elv og fjell i en varsom landskapsbruk dersom Norge skal bli et fenomenalt boplass-land i fremtiden, skriver Arne B. Johansen.
Publisert Sist oppdatert

1. Hva skal NTNU brukes til nå?

Norge har 10 universitet, 9 vitenskapelige høgskoler og 30 andre akkrediterte høgskoler. Dessuten har vi 21 høgskoler som søker om akkreditering ved behov. Blant disse siste er for eksempel Bjørknes høyskole (tidligere Bjørknes gymnas) og høyskolene for dansekunst og skrivekunst. Både Bjørknes og de fleste andre har sine professorer.

Norge har dessuten 66 forskningsinstitutt som får tilskudd fra Forskningsrådet, og 19 som visst ikke får slikt tilskudd. Det blir til sammen omtrent 155 kunnskapsinstitusjoner. Jeg har summert nennsomt ettersom Kunnskapsdepartementet og Nokut oppgir ulike tall.

I tillegg finnes en mangfoldig røre av private enheter som på ulike måter lever av kunnskap, som opinionsundersøkelser, konsulentvirksomheter, rådgivning og klinikkvirksomhet (ofte i overlapp med offentlige sykehus og etter henvisning fra fastlege) eller f.eks. kosmetisk hud- og tannpleie.

Mange sier uttrykkelig at de driver forskning. Den består ofte i å summere og sette opp diagram over tallmateriale fra Statistisk sentralbyrå, fra Veidirektoratet, fra politiet og gjerne fra telefonintervjuer, oftest uten kildekritikk. Næringslivet, for eksempel på oljeområdet finansierer dessuten en omfattende virksomhet som gjerne benevnes forskning. Begrepet utredning har samtidig mistet nesten alt innhold.

Men uansett betegnelser og regnemåter er det neppe noen annen nasjon som har tilsvarende mange kunnskapsinstitusjoner som Norge. Man skal visst likevel ikke ønske seg tilbake til tiden da universitetets fåtallige professorer ble beskikket av Kongen i Statsråd, selv om det kjentes fint. Men hva var galt med det?

Kan det være at begrep som forskning og professor har blitt utvasket fordi de ga ekstra høy status? Også NRK-TV bidrar til den offentlige utvaskingen av forskning ved at de ubesværet botaniserer mellom Oslomet storbyuniversitetet og telefonintervjuende kunnskapsbyråer når de henter forskningsstoff til sine nyhetsprogram.

Akkurat nå er det stor vekst i undersøkelser av hva som har skjedd under nedstengningene i Corona-perioden i Norge, for eksempel fordeler og ulemper av at jobbreisene med buss og tog enten er slutt eller at de foregår på sykkel eller til fots: Hvilke opplevelser og smittefarer har intervjuobjektet mistet og fått i denne omleggingen, og hvorfor? Har det sammenheng med hennes familiesituasjon?

NTNU har bidratt til kunnskapsmylderet med sin drøm om tverrvitenskap eller tverrfaglighet. Man trodde at sammenslåing og fysisk sammenflytting av enheter var tilstrekkelig redskap for å gjøre denne uklare drømmen til virkelighet, samtidig som man tok inn nærliggende og fjerntliggende høyskoler i NTNU. Dette inntaket er åpenbart det motsatte av sammenslåing.

Derfor ville det være passende om nettopp NTNU navigerer ekstra klokt i mylderet. Ikke engang Norge har råd til slikt kunnskapskaos som vi opplever nå. Etter en nedslanket 17. mai er vi vel også sultne på å få bite i vanskelige spørsmål? Det vanskeligste er nok å gjenskape et innhold i forskning. Eller er det best å fortsette uten avgrensning?

2. Tilbake til gamle dager med Gudmund Sundby

Det var enklere, men mer krevende kunnskapsfarvatn i NTHs barndom, slik man forstår ved å gå i fotsporene etter professor Gudmund Sundby (1878-1973) ved NTH: Omkring 1920 utviklet han verdens beste vasskraft-turbin for Solbergfoss kraftverk ved utløpet av Øyeren i Glomma. Han forestilte seg hvilken form turbinskovlen burde ha, fikk laget en skovl med denne formen, gikk til Vasskraftlaboratoriet ved NTH og målte hvor effektivt skovlen tømte vannstrømmen for bevegelsesenergi.

Laboratoriet hadde han selv bygd opp i 1917 etter sin forestilling om hvordan energiuttaket fra vannstrømmer kunne måles. Laboratoriet gjorde at han kunne forestille seg ny skovlform gang etter gang, og så prøve dem ut i tur og orden inntil han hadde funnet den skovl som best dro ut bevegelsesenergien fra vannstrømmen. Han kom snart over 90% energiuttak.

Allerede den meget unge Sundby var kjent for sin evne til nytenkning: Atskillige år tidligere hadde han utviklet et system for styring av vasskraftturbiner slik at de gikk med konstant fart under alle belastninger. Nå går alle samkjørte generatorer, og derfor alle synkron-klokker, over hele Europa i 50 Hertz-vekslingstakt.

Idéene til Sundby la tilstrekkelige grunnlag for det norske vasskrafteventyret. Idéene ble tilstrekkelige fordi energihungeren var så stor både på land og hav, og fordi energitilgangen derfor løste mange problem. Virksomheten til Sundby regnes som starten på den industrielle vasskraftutbyggingen i Norge, og på NTHs rolle som drivmotor i å løfte Norge ut av etter-kolonialismens grop.

Sundby hadde norsk landskap og bosetning med i sine drømmer om framtida. Denne drømmestyrte rollen ble godt formulert av kong Haakon VII ved åpningen av NTH i 1910.

3) Sundby-metoden

Enhver forsker mener selvsagt at hun bruker Sundbys idéstyrte arbeidsmåte: Man har en idé, gjør den produksjonsklar og følger den fram til ferdig produkt. Men ettersom idéen er sluttproduktets nødvendige forutsetning, oppstår et godt sluttprodukt bare dersom selve idéen er god, det vil si at den inneholder alt det tilstrekkelige. Eller omsnudd: Det som ikke ligger i idéen kan heller ikke finnes i sluttproduktet.

 Sundby ble styrt av det han mente at det avkoloniserte jordbruks- og fiskeri-Norge trengte mest; energi fra våre bratte vassdrag, som så kunne skape et Industri-Norge med arbeidsplasser og moderne liv. Gjennom oppvekst og voksenliv hadde Sundby sett at hele ungdomskull dro til Amerika fordi husmanns-Norge ikke hadde arbeid til dem. Rikelig energitilgang her hjemme skulle skape gode arbeidsplasser.

Norge i dag er resultat av en lang utvikling deretter, med stadig mer vekt på å skape arbeidsplasser ved hjelp av billig energi, råstoff og naturopplevelser eksportert til nasjoner med bredere næringsliv. I dag er hovedproblemet for Norge derfor ikke bare å øke antallet arbeidsplasser, men å skape innholdsrike og menneskevennlige arbeidsrom for årene som kommer. Vi må bringe kapital og nærings-styring tilbake til Norge, og begynne den møysomme vandringen mot en framtid der kvalitet og ikke kvantitet er målestokken.

Nå gikk det også omtrent som fryktet med statstilskudd til norsk næringsliv i Corona-tiden: Det mest av tilskuddet gikk til konvensjonelle, norske bedrifter med utenlandske eiere, for eksempel det svenske Aleris Helse: De drives etter henvisning fra norske fastleger, har derfor ordinær offentlig støtte fra Helse Norge, men får nå likevel over 1,8 millioner i Corona-støtte. Blir pengene værende i Norge?

4) NTNU i Norge

Hvordan NTNU skal plassere seg i kunnskapslandskapet må tenkes gjennom og diskuteres kraftig dersom vi skal finne oss en god plass. Får vi det til, kan vi kanskje også lokke fram nytenkning; muligens helt opp til politikerne.

Kunnskapslandskapets geometri formes i et aktivt og tenksomt kunnskapshushold: Kan kunnskapen f.eks. sorteres etter om den er prinsipiell eller bare matnyttig? Eventuelt kan noen institusjoner, for eksempel enkelte universitet være forpliktet til å bedrive begge deler.

Det er for banalt å forutsette at all forskning skal lete etter sannhet. Enda viktigere er det å vedlikeholde undringen over hvordan sannhet oppstår. Hvem kan gjøre det bedre enn NTNU?

Hvilket kunnskapsansvar kan eller bør fordeles geografisk? I hvilken forstand kan NTNUs store fagbredde gi opphav til tverrfaglighet, eller mangefaglighet, som en gammel og desillusjonert tverrfag-dyrker nok vil si?

Hva finnes av kunnskap og visjoner som kan få i gang igjen en mye mer variert landskapsbruk enn den som har vokst fram i Norge siden professor Sundby? Vi må ut av energi- og råstoff-grøfta og spre oss ut blant kyst, elv og fjell i en varsom landskapsbruk dersom Norge skal bli et fenomenalt boplass-land også i det neste tusenåret og enda mye lenger fram. Etter det vi arkeologer forstår, skal det bo folk her da også.

Vår generasjon kan ikke etterlate et Norge fullt av regulerte innsjøer, tørrlagte fosser, utbrukte oljeplattformer og fjell som er tagget av vindmøller og raspet av anleggsveger.