Gjesteskribenten

Burde studentene «tvinges» på campus?

Hvis vi gjør studiene for tilgjengelige for studentene, kan det ha en negativ side på lang sikt? spør gjesteskribent Adrian Heyerdahl.

Vil studentenes nye vaner med digital undervisning og hybelliv gjøre at de ikke helt skjønner sitt eget beste? At de blir værende hjemme, mens det er et sosialt liv på campus som skaper trivsel og motivasjon? undrer gjesteskribenten.
Vil studentenes nye vaner med digital undervisning og hybelliv gjøre at de ikke helt skjønner sitt eget beste? At de blir værende hjemme, mens det er et sosialt liv på campus som skaper trivsel og motivasjon? undrer gjesteskribenten.
Publisert

Denne artikkelen er basert på erfaringer og meninger, ikke direkte datainnsamling. Hvis en ønsker en kortere oppsummering, burde de første to og de siste tre avsnittenes leses.

Det siste året har vært merkelig. For de av oss som har vært studenter i noen år og for dem som er helt ferske. Campus har dødd ut og blomstret opp på et øyeblikks varsel, alt etter smittevernregler på tidspunktet. Gamle vaner har dødd ut og nye vaner har blitt til. Det å følge med på hvordan studentenes vaner forandret seg ble fort en viktig og interessant del av jobbhverdagen min. Samt har det vært spennende å følge med på hvordan jeg selv har forandret meg som student. Tanken falt meg derfor inn denne gangen å belyse temaene og erfaringene fra det siste året. Hva har funket, hva har ikke funket og hva burde videreføres i (forhåpentligvis) siste del av pandemien og når pandemien er over? Hva kan ansatte ved NTNU gjøre for å bidra til «bedre» vaner hos studentene? Og minst like viktig, hvorfor skal vi gjøre dette, hva slags hensikt har det?

Adrian Heyerdahl

Adrian Heyerdahl

Adrian Heyerdahl er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Nesten ferdigutdannet elektroingeniør

Nåværende jobb: Vitenskapelig assistent ved Institutt for elektroniske systemer og fulltidsstudent ved NTNU

Tidligere roller i UH-sektoren (som student): Vararepresentant - Universitetsstyret NTNU. Representant – Studenttinget ved NTNU. Representant – Velferdstinget i Gjøvik, Ålesund og Trondheim. Medlem av studieprogramrådet for elektroingeniører. Medlem av SFU-komité ved IES

Faglige interesser: Elektronikk og IoT

Utdanning og undervisning. Politikk

Mye annet rart.

Er opptatt av: NTNU, utdanning, teknologi, å skrive kommentarer i UA.

En kan trygt si at denne pandemien har gjort samfunnet mer deprimert. Spesielt har studenter som samfunnsgruppe blitt rammet hardt. For hvor oppholder vi oss når vi ikke kan være på campus eller ute? Jo det blir vel hjemme det da. Gjerne på rommet med ensifret antall kvadratmeter. Dette mens mange av oss bor vekke fra familie, og samtidig som det forventes at vi opprettholder normal arbeidsmengde ved studiene våre. Jeg kan fortelle deg her og nå at min egen motivasjon i stor grad har forsvunnet over lengre perioder. Selv gitt hvor motivert jeg har vært før i tiden og selv gitt den positive fremtiden jeg ser for meg. Det er merkelig å skrive fordi jeg trodde ikke det kom til å skje med det første. For mange er slike «nyheter» trolig repetisjon av alt det vi studenter har skrevet over det siste året. Likevel er det viktig å legge et godt grunnlag for tankene som kommer.

Forsøk på å aktivisere studentene

Gitt det studentene har vært igjennom over det siste året, er det bare naturlig at det har vært medieoppslag og at NTNU har mottatt flere tilbakemeldinger fra studenter som sliter. Jeg kan ikke snakke for alle studier, men ved mitt eget studium (elektroingeniør) har i hvert fall det vært tilfellet. Jeg referer her i all hovedsak til meldinger fra 1. årskullet som startet under korona. Økningen på antall meldinger har en ting til felles, og det er at de fleste av dem kom som en direkte konsekvens av pandemien. Kanskje åpenbart, men likevel greit å nevne. Dette rundt situasjoner og forhold vi ikke har stor kontroll over. Flere var ensomme og fant studiet utfordrende da de ikke hadde noen å jobbe med. Dette førte til at oppgaver og øvinger tok lang tid og at en ellers ikke hadde mye å gjøre på fritiden heller. En hadde rett og slett ikke fått nok tid til å danne ordentlige bånd med andre studenter i høstsemesteret 2020. Vi begynte derfor i slutten av 2020 å se på alternativer som kunne forbedre læringsmiljøet ved studiet.

Etter noen møter, mye skriving og litt «masing» gikk de tre instituttene som driver studiet med på felles å finansiere en ekstra ordning for vårsemesteret 2021. Det ble bevilget 6 studentmentor/arrangørstillinger og en del økonomiske midler til å forbedre situasjonen. Det første vi gjorde, var å lage en spørreundersøkelse til studentene på hva de ønsket mer av i vårsemesteret. Oppsummert var svarene ganske åpenbare, mer fysisk opplegg og veldig gjerne faglige opplegg. På tidspunktet var dette dessverre umulig så vi gikk til plan b, digitale aktiviteter. Vi opprettet i januar et såkalt «Discord-forum». For de som ikke kjenner til Discord så kan det sees på som en «fritidsversjon» av Microsoft Teams. Her startet vanskelighetene og overraskelsene som er basisen for artikkelens tittel.

Det var (som det trolig alltid har vært) vanskelig å få studentene til å svare på noe som helst. Om vi så la ut klare beskjeder på både Facebook (klasseside med 95% av studentmassen), BlackBoard og på epost samtidig så var det lite nytte. Det var få som gadd å lese igjennom for å så følge instruksene. Dette gjaldt spørreundersøkelsen så vel som å melde seg inn i det digitale forumet. Vi måtte gå inn og avbryte (såkalt blesting) flere digitale forelesninger for å nærme oss antallet registrerte studenter. Vi hadde godt informert om at dette var de aktivitetene de selv hadde svart at de ønsket ville starte. Likevel, lite respons. Delvis overaskende da vi hadde mange relevante studentansatte i forumet og så å si tilbydde 24/7 oppfølgning på det aller meste. Etter å ha brukt rundt 3 uker var forumet endelig fylt nok opp til at det var brukbart. Til tross for inntrykkene vi hadde så ble ikke de digitale aktivistene spesielt populære. Kanskje forståelig det i tider med lockdown. Heldigvis ble det løpende litt bedre dialog med studentene gjennom forumet, men det var det for nå.

Fysisk øvingsopplegg, bare fem møtte opp

I og med at flere hadde uttrykt at de ønsket noen å jobbe med, gikk vi i gang med å sette opp kollokviegrupper for studentene. Vi tenkte at om vi tok initiativet for studentene og dyttet dem mot hverandre så ville de føle en viss forpliktelse til å jobbe sammen, og at ting kanskje ble bedre slikt. Der tok vi feil igjen, selv til tross for at flere studenter og studierådgiver hadde forspurt nettopp dette. Det var frivillig påmelding til kollokviegrupper og vi hadde rundt 60-70 studenter (av ca. 145 totalt ved studiet) som meldte seg på. Vi tildelte grupper nærmest helt tilfeldig (noe alle var klar over før de meldte seg på). Hver gruppe fikk sin egen studentmentor de kunne kontakte tilnærmet 24/7. På tidspunktet var det lov å møtes i grupper på campus, men vi kunne ikke ha større forelesninger/arrangementer. Dette var det beste kompromisset for å få til fysisk oppmøte. For å «starte opp» gruppene hadde hver studentmentor møte med sammenslåtte grupper der vi tilbydde både gratis pizza og brus. En god del møtte opp og det var en mild mengde sosialisering. Så, etter alt å bedømme burde dette ha funket ok-ish videre. Likevel satt ikke dette heller. Det er det sikkert flere grunner til, men vi ble litt overrasket. Vi hadde gjort alt vi kunne med daværende begrensninger. Hva kunne gjøres bedre?

Etter både forsøk på digitale aktiviteter, skape kollokvier og gi studentene et snev av fysisk oppmøte så var det lite å gjøre annet enn å vente. Heldigvis var vi i slutten av februar og det ble i begynnelsen av mars annonsert større åpning igjen. Endelig kunne vi ha en stor mengde studenter i auditoriene. Dette gjorde det realistisk å ha ordentlige arrangementer. Samtidig åpnet det også for å ha større øvingsopplegg og andre faglige aktiviteter. Nettopp dette spørreundersøkelsen i januar hadde indikert at de aller fleste ønsket mer av. Vi startet fysisk øvingsopplegg fra første mulige dato med kapasitet på hundre stykk. Hele fem studenter dukket opp og slikt fortsatte det i mange timer videre.

Hva skal en med verden på utsiden av hybelen?

Her var tanken at ved å gi tilbud som studentene ønsket så ville de dukke opp. Logisk, tenkte vi. Det var det ikke. Fordi hva hadde vi gjort siden sommeren 2020? Jo vi hadde stadig bygd opp en mer og mer digital hverdag. Vi hadde bygd ned og opp forskjellige vaner. Når en blir vant til å sitte inne, mer isolert og alene blir nettopp dette hverdagen. En fikk en ny «komfortsone» og det var radiusen mellom rommet sitt og kjøkkenet. Det ble vanskeligere å komme seg ut, fordi hvorfor skal en det? En er oppfordret til å holde seg unna folk samtidig som en har alt rett på PC-en sin. Vi har jo nemlig også lagd utallige undervisningsvideoer, digitale ressurser samt opprettet digitale forumer hvor en kan få hjelp raskt. Hva skal en da med verden på utsiden av hybelen?

Dette bydde på problemer. Studentene slet fordi de var mye «innelåst» hjemme, men ville samtidig ikke reise på seg når dette var mulig. Hva gjør en da? Vi kan jo ikke bare gi opp og gå hjem selv om det ikke er vår «skyld». Så vi gjorde det eneste vi kunne gjøre, obligatorisk oppmøte. Obligatoriske sosiale aktiviteter spør du deg selv kanskje om? Neida, det kunne slå ut litt feil. Vi kombinerte derfor velferdsopplegget med emner og gjorde det et faglig obligatorisk oppmøte. Et opplegg uten filming eller livestream alternativer. Smart, kanskje? Ikke alle studentene mente nå det, men hva annet skulle vi gjøre. Kom det klager og spørsmål om hvorfor vi ikke kunne streame det? Ja. Kunne det potensielt føre til et uønsket oppslag i avisa slikt det hadde vært tidligere: også ja. Fungerte det dritbra: Oh yes.

Vi bygde en ny rutine

Det var altså verdt det. Ikke bare fordi opplegget gikk bra, men fordi studentene sto lenge og snakket utenfor auditoriet både i forkant og i etterkant. Det virket som at det hadde vært lenge siden sist for flere. Dette viste at studentene hadde mulighet for å møte opp og at faglige arrangementer virket relativt populært. Det kom til slutt en konklusjon blant flere av oss: at studentene muligens følte at de «ikke hadde tid» til annet enn det faglige og at de ikke hadde opplevd fordelene ved å samarbeide om det. Mange var stresset over arbeidsmengden ved studiet og med den «nedsatte effektiviteten» brukte flere i tillegg lengre tid på oppgavene. Der studentene tidligere tok seg tid til sosiale arrangementer i regi av f.eks. linjeforening valgte mange nå å (måtte) prioritere studier.

For oss var det viktigste at studentene møtte opp slikt at de fikk møte hverandre fysisk igjen. Vi gjorde derfor noe så enkelt som å kombinere velferdsopplegget vårt med vanlige øvingstimer i ett av emnene til 1. klassen. Da tidligere omtalte øvingstimer som hadde rundt fem oppmøtte studenter hver gang. Vi flyttet først øvingstimen i emnet til ett litt mer gunstig tidspunkt i uka og sa så ifra om at det kom til å bli gratis lunsj i øvingstimen. I tillegg til læringsassistenter ville også studenmentorene bli med hvis noen skulle ønske å slå av en prat. Etter dette opprettet vi Facebook-arrangement for øvingstimen så vi kunne ta påmelding for matbestilling. Facebook-arrangementet hadde også en annen viktig hensikt, nemlig å vise studentene at andre studenter også skulle dukke opp. Flere ganger tidligere hadde nemlig studenter snudd i døra da de så fem stykk i auditoriet. Så vi «tilrettela» øvingstimen og lagde påmelding som var tilgjengelig for alle å følge med på. Dette hadde stor innvirkning.

Først øvingstime ble vi rundt 40-50 studenter, så 60-70 også til slutt rundt 70-80. Oppmøte var her ikke obligatorisk og vi tilbydde i tidsrommet samme digitale tilbud om veiledning som tidligere. Når studentene først dukket opp, samarbeidet de fleste aktivt i grupper. De endte også opp med å sosialisere seg iblant, samt med de studentansatte i rommet. Etter å ha bygd en rutine fjernet vi mat en gang for å se om vi kunne opprettholde oppmøte uten det (les det begynte å koste mye penger). Nærmest like mange møtte opp selv uten mat. Uken etter siste veiledning satt vi opp et såkalt «eksamensboost»-arrangement med foredrag fra både Sit og professor Lars Lundheim (og selvfølgelig litt pizza). Ved det var vi akkurat i underkant av 90 stykk, altså hadde vi med oss godt over halvparten av studentene ved studiet. Dette var frivillig og det var 12. mai, med andre ord i vurderings- og eksamensperiode.

Må være moderat med de digitale tilbudene

Vi hadde endelig fått til det vi ønsket med velferdsopplegget. Det virket som at moralen i klassen ble forbedret. Spesifikt husker jeg en student som snakket med meg under en av timene og fortalte om å ikke føle seg som student før de fysiske oppleggene hadde begynt i mars. Det var godt å høre at vi fikk til noe riktig for i hvert fall noen studenter. Opplegget ble avsluttet den 12. mai, men tankene rundt det stoppet ikke av den grunn. Var vårt studium et spesialtilfelle eller har det vært slikt ved andre studier over det siste semesteret også? Til tross for å ikke vite svaret på det spørsmålet, så ønsket jeg å dele erfaringer og tanker rundt velferdsopplegget. Samt rundt det større spørsmålet som kan stilles i etterkant: Burde studentene «tvinges» på campus?

Semesteret har ikke bare gitt tanker og erfaringer rundt hva å gjøre i en pandemi, men også hva som burde gjøres i en hverdag uten den, etter den. Det som har gjort studentene mest deprimerte er den sosiale isolasjonen mange har følt på. Spesielt de ferske studentene. Er det en sjanse for at vi muligens opprettholder dette ubevisst videre? Jeg stiller dette spørsmålet da ikke bare pandemien har vært ansvarlig for den urovekkende trenden. Vårt stadige ønske om å digitalisere er også en del av det potensielle problemet Hvis vi gjør studiene for tilgjengelige for studentene, kan det ha en negativ side langsiktig?

Det har over det siste året blitt laget store mengder digitale ressurser. Fra før av hadde mange lagt ut forelesningsnotater og annet en kunne lese, men nå er det også opptak/videoer av forelesninger i mange emner. Det kan raskt bli fristende for både foreleser og studenter heller å benytte seg av slike ressurser enn å opprettholde normal forelesning videre. Hvis også digital veiledning/øvingstimer blir opprettholdt, så kan det føre med seg negative konsekvenser, slikt vi har sett dette semesteret. Selvfølgelig ikke i like stor skala, men fortatt nok til å være oppmerksom på.

Som ansatt vil jeg etter det siste semesteret si at vi burde være forsiktig med de digitale tilbudene. Derimot, som student vil jeg si at det har vært veldig enkelt og fordelaktig å ha slikt konstant tilgjengelig. Selv etter alle disse tankene har jeg som student falt litt i samme fella. Betyr det at jeg mener at vi skal fjerne alle digitale tilbud? Nei, det gjør jeg ikke. Jeg mener derimot at vi må være moderate. Om en ønsker å tilby et fulldigitalt ressurssett ved et emne, burde en samtidig tilby andre fysiske økter med en verdi for studentene. For eksempel kan en ha forelesninger og notater digitalt og når en møter i auditoriet kan foreleseren bruke tid på å gå gjennom det studentene selv ønsker den økta. Dette vil opprettholde et fysisk og sosialt læringsmiljø for studentene og det vil dermed opprettholde det gode universitetsmiljøet ved NTNU (slikt det var før pandemien). Jeg mener derfor at studentene faktisk burde «tvinges» på campus (til tider). Litt som med obligatorisk øvingsopplegg må vi ha et lite «spark» for å få fart på oss. Hvis dette gjøres, så passer vi på at isolasjonen som vi har blitt utsatt for under pandemien ikke blir gjeldende også etter den. Det mener jeg vi alle, både ansatte og studenter, tjener på.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS