Ytring om utdanningskvalitet

Utdaterte vurderingsformer og for dårlig pedagogisk kompetanse

Innsenderne vil hver onsdag framover rette søkelyset mot hva de mener må til for å få bedre utdanningskvalitet ved NTNU.

De er lei av status quo. Foran: Lina Grøvan Johnsen og Per-Odd Eggen. Bakerst: Adrian Heyerdahl og Verena Johanna Brehm.
De er lei av status quo. Foran: Lina Grøvan Johnsen og Per-Odd Eggen. Bakerst: Adrian Heyerdahl og Verena Johanna Brehm.
Publisert Sist oppdatert

Målet med denne serien er å skape debatt om det vi mener er en av NTNUs større problemstillinger og samtidig et viktig satsningsområde, nemlig utdanningskvalitet. Konstruktiv kritikk er en naturlig del av en slik debatt, men hensikten med serien er ikke å påpeke andres feil eller å «ta noen». Vi deler våre erfaringer der vi kommer fra, Fysikk og matematikk, men det betyr ikke at kritikken utelukkende er rettet mot studie- og arbeidsstedet vårt, eller tilhørende miljøer eller individer. Problematikken er et systemproblem, både ved NTNU og andre utdanningsinstitusjoner i landet. Vi oppfordrer dere som leser til å skrive om deres egne erfaring her i UA, både gode og dårlige. Her er noen av våre.

Status quo

Som jeg, Adrian Heyerdahl, omtalte i artikkelen i Universitetsavisa fredag den 3. desember finnes det mye forbedringspotensial ved NTNU. Innlegget hadde sitt utgangspunkt i: Mangeårig frustrasjon med systemer og tilstander ved universitetet; for stor forskjell mellom det NTNU er og det NTNU ønsker å framstå som; for få ansatte som bryr seg nok til å ta opp «kampen» mot et frustrerende system; og for få studenter som tar initiativ til å få utdanningssituasjonen sin forbedret, og som ikke er klare over at den kunne vært bedre. Mange vil kanskje ikke kjenne seg igjen i disse beskrivelsene og trolig er det miljøer ved NTNU hvor slike problemer ikke eksisterer, men det er samtidig klart at jeg ikke står alene om erfaringene. Tiden i etterkant av artikkelen brakte både e-poster og meldinger med støtte og deling av lignende erfaringer fra studenter og ansatte. Det er første gang en artikkel som jeg har skrevet, vekket så mange reaksjoner og det føltes derfor som et riktig tema å følge grundig opp.

Jeg har blitt til vi, og vi er lei status quo. Kanskje det mest sørgelige ved problemstillingene vi har møtt, er at flere av oss har forsøkt å si ifra om de vi opplever, eller i det minste forsøkt å gjøre noe med de selv, men til liten nytte. Det vi opplever da er at det ikke er spesielt mange som tar slikt seriøst nok til å gjøre noe med det og de som tar det seriøst mener ofte det ikke er noe vits å prøve. I tillegg har vi stipendiater ved flere anledninger blitt forhindret av forskjellig personell i å legge inn ekstra arbeid for å øke kvaliteten i utdanningen til studentene. Dette går over grensen for det vi kan velge å overse. Vi kunne personlig vært med å bidra til at NTNU blir bedre, men istedenfor må vi bruke ressursene våre på «krangling» og frustrasjon. Det virker som at de gangene noe blir tatt seriøst og muligens gjort noe med, er når det trykkes i media. Derfor har vi bestemt oss for å gjøre nettopp det, og dette er første steget. Temaer som ofte forblir debattert internt, håper vi videre kan se dagens lys.

LES OGSÅ: Intervjuet med de fire om hvorfor de engasjerer seg i utdanningskvalitet.

Hva må forbedres

Det er for lite pedagogisk kompetanse lokalt ved instituttene

Det er en allment kjent problemstilling at didaktikk og undervisning har lav status ved universiteter og høgskoler sammenlignet med lavere utdanningsinstitusjoner i landet. Hvorfor er det slik? Selvfølgelig må en i høyere alder ta ansvar for egen læring, men det betyr ikke at utdanningstilbudet skal være dårligere. Vi mener derfor at NTNU burde stille høyere krav (rettere sagt noen krav i det hele tatt) til pedagogisk kompetanse blant sine ansatte, eller i det aller minste til emneansvarlige. En kan være en fantastisk forsker, samtidig en elendig foreleser. Fagkunnskap er like viktig som evnen til å formidle den kunnskapen. Det er selvfølgelig optimistisk å skulle stille slike krav til hver eneste foreleser/professor. Det burde derimot ikke være umulig å kunne ansette en håndfull med pedagoger/didaktikere per institutt, som faktisk har noe de skulle sagt i driften av instituttets emner, som foreleser ikke bare kan feie av banen. Det er mange forelesere som er svært skeptiske til alt annet en klassisk, enveis tavle-undervisning, og det merkes. Røttene til mange av problemstillingene i dette dokumentet kommer trolig fra denne manglende pedagogiske/didaktiske kompetansen, noe som gjenspeiler hva universitetet har satset på. Det finnes kurs om pedagogikk ved NTNU som forelesere kan ta, men flere av oss har blitt fortalt av forelesere at disse kursene kunne vært bedre og ikke bidrar spesielt mye til å forbedre undervisningen deres. Så de som ønsker å forbedre sin egen undervisning, ser ikke ut til å få all verdens av hjelp til det.

Utdaterte og dårlig gjennomførte vurderingsformer

Hva er egentlig NTNUs mål med vurderinger? Det at studenten skal bli tildelt en karakter og kategorisert som god eller dårlig, eller det at studenten faktisk skal lære noe? Allerede før den nye loven om dobbeltsensur ble introdusert, var det ikke hyppig bruk av andre vurderingsformer enn 100%-eksamen uten tilbakemeldinger. 100%-eksamener oppmuntrer kun studentene i mange fag til å pugge, og da gjerne pugge tidligere eksamenssett i håp om at faglærer er lat og gir lignende oppgaver som året før. Av dette lærer klart studenten å regne veldig spesifikke oppgaver, men de lærer ikke å skulle utføre arbeid eller forskning innenfor emnet. Det å kunne tenke kritisk, oppsøke og tolke studier, forstå bakgrunnen for hvorfor en gjør utregninger og føre arbeid/forskning videre på egen hånd er sjeldent å finne i vurderingsformer som hundre prosent-eksamener. NTNU jobbet tilsynelatende tidligere mot et mål om å forbedre vurderingsformene sine i noen emner, men denne progresjonen blir nå trolig satt langt tilbake i tid - selv om loven om dobbelt sensur midlertidig er plassert på hold. Det er veldig synd. En hundre prosent-eksamen (ofte flervalg) uten tilbakemelding sier lite om studenten som person og ikke minst lærer det studenten svært lite. Det eneste det bidrar til er at NTNU kan godskrive at studenten har vært igjennom emnet og slikt hente inn økonomiske midler fra Kunnskapsdepartementet.

Ved status quo eksisterer det andre vurderinger enn hundre prosent-eksamener. Når en først møter på dem, derimot, teller de sjeldent mer enn tjue prosent av karakteren og de er ofte gjennomført på en lite optimal måte. En får alltid en beskjed om karakter, men sjeldent hvorfor den karakteren er satt. Hva er bra, hva er dårlig, hvordan forbedre seg? Om en så får en tilbakemelding er det som oftest i form av svært korte skriftlige kommentarer. Det er ikke lagt opp til en dialog mellom student og sensor hvor en kan stille spørsmål vedrørende vurdering, eller noe som ligner dette. Det er også sjeldent lagt opp til at studentene faktisk får vite på hvilke grunnlag vurderingen baseres. Det finnes noen standard retningslinjer for karaktersetting, men det kunne fint blitt utarbeidet retningslinjer for det per emne/vurdering. Det kunne også blitt brukt 5 minutter på å gjøre studentene oppmerksomme på hvor retningslinjene kan finnes. Verst er det at NTNU har klart å skape et læringsmiljø hvor studenten synes overnevnte vurderingssituasjoner er helt greit og normalt. Forandring vil med andre ord være lite sannsynlig.

Det er selvfølgelig kostbart å skulle gjøre vurderingsformer bedre og den problemstillingen vil bli diskutert siden. En del av problemstillingen er likevel at mange emneansvarlige velger lettvinte løsninger. Hvorfor ellers skulle de fleste emneansvarlige innenfor realfag/ingeniørfag bli mer og mer glade i sine flervalgsoppgaver på Inspera? Det har vel ikke noe med at det rettes automatisk kanskje? Hva flervalgseksamenen lærer studenten er ikke så viktig? Det er kanskje også derfor mange ikke vil ha for eksempel mellomregninger lastet opp, slik som ble tatt med i vurderingen før i tiden? At en i det minste kunne fått femti prosent poeng selv om det endelige svaret var feil.

Det skjer også at lab-grupper i lab-emner, som ofte skal levere rapporter sammen, vokser i størrelse. Desto større og færre lab-grupper, desto færre rapporter å måtte rette og desto færre antall lab-dager som må arrangeres. Det går helt fint at to studenter gjør arbeidet mens de to andre ser på? Antall lab-er har også blitt redusert i noen av våre emner, og eksempelvis i det første året på Fysikk- og matematikk skriver en kun en ordentlig lab-rapport som vurderes for øyeblikket. I det andre året får man kanskje en til om en er heldig. Det er også svært sjeldent undervisning/kursing i hvordan man oppnår god kvalitet i rapportering/loggføring av labarbeid. Derfor er få studenter godt forberedt når det blir mer av det videre i studiet og i arbeidslivet for øvrig.

Denne serien om utdanningskvalitet fortsetter neste onsdag. Ønsker du å skrive om dine erfaringer eller er rykende uenig i kritikken fra de fire, er du velkommen til å skrive innlegg i UA.