I flere år har jeg tenkt at dette er en sak jeg skal få lagd, når tida er inne. Men nå er tida ute, for godt. Det er faktisk en aning uutholdelig å tenke på.
Hongkong skyline, fotografert gjennom persienner fra et hotellvindu i 2015. Siden ble lamellene vinklet om.Foto: Tore Oksholen.
For få år siden innstiftet redaksjonen en ny tradisjon ved årets slutt. Hver og en av oss finner oss den saken, eller den jobbreisen, vi av en eller annen grunn har festes oss ved. Det behøver ikke være noe storartet, det holder at det var noe der som gjorde særlig inntrykk. En samtale, en person, et opptrinn, som satte seg.
Jeg hadde planen klar, kladdet saken noen dager før jul. Men på julaften fikk jeg øye på noe i nyhetsstrømmen jeg noe som fikk meg til å tenke om. Det var en NTB-artikkel om noe som hendte i Hongkong denne dagen. I meldingen, som NTB hadde sakset fra AFP, sto det at Hongkongs myndigheter, som nå står under kinesisk kontroll, hadde benyttet seg av studentenes julefravær til å fjerne to monumenter fra universitetscampusene, statuer til minne om Kinas massakre på Den himmelske freds plass i 1989, da hundrevis av studenter ble meid ned av soldater, de hadde slått leir der for å markere sin kamp for demokrati og ytringsfrihet.
Vi kjenner den historien. Vi kjenner også historien til kinesiske studenter ved universiteter i Hongkong. De som de siste 2-3 årene har kjempet en eksistensiell kamp for det livet de trodde de ville få som voksne. De kjempet, og tapte. Nå er det over. Rivingen av monumentene utgjør to av en serie sluttsteiner for demokratiet i denne bystaten. Nå gjelder det totalitære Kinas system også her.
Jeg gjestet Hongkong høsten 2015 som turist. Det var en ren fornøyelsestur, en kjærestereise hvor vi bodde godt, spiste godt, brukte dagene til å vandre gatelangs i denne særegne bystaten. Vi hadde begge besøkt fastlands-Kina flere ganger tidligere. Det kjentes lettere å komme tett på folk man møtte i Hongkong. En annen stemning. Mer frivol.
Monument til minne om en stats overgrep mot enkeltmennesker: Pillar of Shame, Hongkong.Foto: Kin Cheung/AP.
Med ett unntak. Da vi tok ferja over kanalen fra Knowloon til Hongkongøya og passerte gjennom finansdistriktet, kunne vi ikke unngå å legge merke til noen kvinner som hadde samlet seg langs en bygning, de holdt opp plakater med tekst vi ikke skjønte noe av. Det pussige var at da vi spurte folk hva dette handlet om, fikk vi unnvikende svar. Det kunne virke som om vi hadde spurt om noe pinlig, sagt noe som burde forbli usagt. Til slutt forbarmet en fyr på hotellet seg.
Kvinnene demonstrerte for å minnes «Comfort Women,» kunne han fortelle. Det var det de ble kalt av den japanske okkupasjonsarmeen under annen verdenskrig: Kvinner tvangsrekruttert fra kinesiske og koreanske territorier for å være soldathorer, det var rundt 200 000 av dem.
Monument til minne om en stats overgrep mot enkeltmennesker: «Comfort Women,» Hongkong.Foto: Ceeseven/Wikimedia Commons
Kvinnene som demonstrerte krevde en ordentlig unnskyldning fra Japan. Etter hvert ble det satt opp statuer av to Comfort Women utenfor det japanske konsulatet i Hongkong. Sterke krefter ville ha statuene fjernet, kvinner demonstrerte for å hindre dette.
Vi skjønte at dette var meget følsomt tema, for myndighetene og for en del innbyggere.
Hva vi ikke oppfattet den gangen, men som vi siden forsto var under oppseiling, var den eksistensielle kampen for frihet, den hvor de unge i Hongkong, framfor alt universitetsstudenter, førte an. Hvor motstanderen var regimet i Beijing. Vi snakker om en urban geriljakrig, hvor unge mennesker tok til gatene i kampen mot det kanskje mektigste undertrykkelsesregime verden har sett. Kampen ble dokumentert av den norske journalisten Andreas Sømme Hammer i den Oscarnominerte filmen «Do not Split.»
Studentene tok for alvor til gatene sommeren 2019. Jeg forestilte meg at dette var en reportasje jeg måtte skaffe en anledning til å skrive, bare ting roet seg litt: Om hvordan de gjør det, de som har vokst opp i et samfunn hvor man har kunnet uttrykke seg ganske fritt, velge utdanningsretning etter egne preferanser, vite at pensum – også innen samfunnsvitenskap og humaniora – er satt sammen ut fra faglige og ikke ideologiske kriterier: Hvordan det kjennes å vite at alt dette skal tas fra dem. Hvordan det kjennes å sloss mot en fiende som kjennes uovervinnelig. Jeg skulle ikke gå all in, slik Hammer gjorde, men en ukesreise til Hongkong med besøkt til de mest kjente universitetene der burde være overkommelig.
Den reportasjen næret jeg en naiv forhåpning om at jeg skulle kunne skrive. Men slik gikk det naturligvis ikke, fordi den uovervinnelige fienden viste seg som nettopp det, uovervinnelig.
Året etter massakren på Den himmelske freds plass i 1989 besøkte Chai Ling, en av de fremste studentlederne fra Tienanmen, Trondheim. Hun møtte kinesiske utvekslingsstudenter på Dragvoll. Jeg deltok i pressefølget på slep. Det gjorde inntrykk å overvære intensiteten i møtet, de flokket seg rundt henne i kantina, en kanonade av spørsmål fulgte.
Det er 31 år siden. Siden den gang har NTNU, til like med andre norske universiteter, etablert tette forbindelser med kinesiske universiteter. Omfanget av samarbeidet fikk man se da en tallrik norsk UH-delegasjonen besøkte blant annet Beijing og Shanghai i 2018. Som eneste norske journalist fikk jeg følge med på reisen. De norske forsknings- og universitetslederne ble møtt med stor entusiasme og løfter om at store ressurser ville bli stilt til disposisjon for norsk-kinesisk forskningssamarbeid. Som en av SFF-lederne fra NTNU sa det: Her er det «the sky is the limit» som gjelder.
Samtidig, et annet sted i Kina: Nye konsentrasjonsleire åpnes. Enda flere uigurer sendes til omskolering, i beste fall.
Det er noen historiske paralleller her, som blir stadig vanskeligere å ignorere: Et totalitært regime som går systematisk etter én, etnisk gruppe. Som viser null tilbakeholdenhet når det gjelder å monitorere hva folk tenker. Som visker systematisk ut spor etter motstand, det være seg statuer eller frie medier. Som nekter en fredsprisvinner å reise til Oslo for å motta prisen, men i stedet lot dem leve resten av sine liv i sine respektive lands fengsler.
I 1936: Carl von Ossietzky. I 2010: Liu Xiaobo.
For kort tid siden gikk Universitetet i Oslos rektor Svein Stølen og professor i Kina-studier Mette Halskov Hansen ut i Aftenposten med forsvar for hvorfor UiO er blitt vert for Fudans europeiske senter for Kina-studier. «Internasjonalt forskningssamarbeid er avgjørende for kunnskapsutviklingen i hele verden. Forskningen kjenner ingen landegrenser», skrive de. Det er sikkert riktig. «Fudan-universitetet er ett av Kinas ledende universiteter,» fortsetter de. Sånn kan det være.
Studenter ved universitetene i Hongkong må på samme vis renske ut «tankefrihet» fra drømmene til de liv de trodde ventet på dem etter endt utdanningsløp. For min del blir det å krysse ut den saken man ikke får skrevet.
