Tilbakeblikk på 2021

De gale har det godt tenkte jeg, og krysset fingrene for at taxi-selskapet hadde kontroll på meg

Første jobbreise på to år kom med noen uforutsette utfordringer for journalist Espen Halvorsen Bjørgan i 2021.

Etter halvannet år i tilnærmet isolasjon er det ikke alltid like enkelt å skille virkelighet fra fiksjon, men denne katten visste seg å være en mann som ble omtalt som en legende.
Etter halvannet år i tilnærmet isolasjon er det ikke alltid like enkelt å skille virkelighet fra fiksjon, men denne katten visste seg å være en mann som ble omtalt som en legende.
Publisert Sist oppdatert

«Når i all verden må jeg egentlig dra hjemmefra? Hvor tidlig må jeg være på Værnes?»

Det som en gang var en ryggmargsrefleks hadde forsvunnet etter nesten to år uten flyreiser, men nå var det på tide igjen. En tur til Mjøsas bredder for å dekke immatrikuleringen i Gjøvik sto for tur.

Den opprinnelige planen om tog og buss hadde raskt blitt avfeid. Halvannen time eller hva det var ventende på overgang på perrongen i Lillehammer mens natt ble til morgen fristet lite. Men der jeg satt og grublet på tidspunkt for flytaxi angret jeg litt på valget, for jeg klarte ikke å tenke klart. «Hvor lang tid bruker jeg utover? Hvor lang tid tar sikkerhetskontrollen? Hvor lenge før må jeg være ved gaten?» Heldigvis oppdaget jeg at dette var valg taxi-selskapet tar for meg. Skriv inn nummeret på flygningen, og de skulle sørge for at jeg var der tidsnok, sammen med to andre som sikkert bodde i nærheten og som garantert skulle fly omtrent samtidig som meg.

Etter en relativt begivenhetsløs flytur, og en noe mer spennende første opplevelse med elbil (hastighet er overraskende vanskelig å vurdere når bilen plutselig er lydløs), dukket Gjøvik opp langs Mjøsas bredd i lettskyet og relativt varmt vær.

Først på planen - noen bilder av den nyslåtte viserektoren i kappe. Parkering fikk være parkering, betalingsautomaten anerkjente verken meg, kredittkortet, registreringsnummeret eller parkeringsplassen.

Så gikk turen via en omvisning på noen laber til et auditorium hvor fremtidige cybersikkerhetseksperter og sperrebånd delte stolene broderlig mellom seg. Parkeringsproblematikken var løst, og det var klart for immatrikulering.

Talene kom og gikk, slik de alltid gjør, før studentene ble geleidet ut i åpent lende, stilte seg i kø, fikk et armbånd og startet jakten på de rette fadderne. Sistnevnte var langt fra verdens enkleste oppgave, der fadderne sto fordelt på drøye 8500 kvadratmeter plen med id-nummer på et A4-ark som ikke hadde noen interesse av å spille på lag.

Etter hvert var faddergruppene samlet, og mens temperaturen steg mot 20-tallet og skyene forsvant, skled en omvisning gradvis over i småprat som kuliminerte i engasjerte samtaler på uteserveringen ved studenthuset Huset. Håndsprit og QR-koder var en påminner om pandemien, men studentlivet rørte på seg igjen. Ironien i det hele var at jeg måtte til Gjøvik for å få snakket med to NTNU-studenter fra Trondheim som var tilstede på campus i 2021, men det får være en digresjon for en annen gang.

Tilbake på Gjøvik-kontoret, den tidligere nevnte elbilen, ble saken skrevet ut og bilder redigert. Dandert på forsiden vår sammen med lignende saker fra Trondheim og Ålesund. En kunne fornemme et semester med mer normalitet og liv. Det er faktisk noe i det engelske uttrykket om uvitenhetens lykke.

Mens jeg satt der på parkeringsplassen og forberedte meg mentalt på å holde litt bedre øye med speedometeret på turen tilbake til Gardermoen kom en sort, hvit og turkis katt gående forbi på to ben. Hadde det ikke vært for at jeg så den samme katten tidligere på dagen hadde jeg nok trodd at systemet var overbelastet etter halvannet år i tilnærmet isolasjon, men det som kunne vært hallusinasjoner var «bare» en mann som ble omtalt som en legende, og som ville spre litt glede.

De gale har det godt tenkte jeg, og krysset fingrene for at taxi-selskapet ville ha kontroll på meg også når jeg igjen landet på Værnes.